desember 07, 2021

Filmhoderull - Historien om Snuff

 Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2014

Snuffilm er noe ekte. Det er også noe forferdelig. En snuffilm er noe så grusomt, skittent, ondskapsfullt og totalt pervers, at du ikke kan annet enn å krølle tærne i ubehag. For en snuffilm er noe som får deg til å føle.

Tekst: Torgeir Blok 

Veien til snuff er en lang passasje gjennom ekstrem vold og tortur, pornografi og blod, likegyldighet og depresjon; hvor forvridde bilder av angst konstant pisker deg i ansiktet. Og når du vasser opp til hornhinnene i forurensede tanker, da møter du en kar som heter Stian.

Som en hengiven skrekkfilmentusiast hadde jeg vært på leting etter den ultimate fryktopplevelsen i mange år. Jeg hadde en personlig samling av flere tusen filmer, og hadde sett de fleste voldsfilmene som var tillat i Norge, og en god del av de som var forbudt. Men legenden om snuffilmer hadde alltid pirret. Så jeg begynte å grave.

Opprinnelsen

Begrepet «snuffilm» ble først brukt av en av Charles Manson sine disipler for å beskrive en film der den notoriske kultlederen hadde drept noen foran kamera. Dette viste seg derimot å være ren løgn. Og historien om snuffilm starter egentlig med en helt annen skral mikrobudsjettsproduksjon fra 1971, kalt Slaughter.

Selv om Slaughter påstår å være en skrekkfilm, så er den ikke særlig skremmende. Faktisk så er den såpass elendig at ingen distributør ville gi den ut, og etter at den var ferdig spilt inn, ble filmrullene stuet vekk usett i et støvete arkiv. Der ble de liggende i flere år, helt til den relativt ukjente filmprodusenten Allan Shackleton gjenoppdaget filmen i 1976, og kom opp med en genial plan for å tjene raske penger: Nemlig å spille inn en ny scene som han klippet inn på slutten av den ellers så traurige filmen.

Så akkurat da Slaughter egentlig skulle slutte i et soverom hvor et ungt par har sex, fortsetter denne nye scenen. Kameraet flytter seg bakover, gjennom den fjerde veggen, og man ser alt av kulisser og filmcrew som står ved siden av sengen hvor de to har sex. Illusjonen er dermed brutt, og vi forstår at vi ikke lenger ser på en film, men et slags «making of»-opptak av noen som lager en film. I andre ord er det altså ikke lenger skuespill, men snarere et opptak av virkeligheten.

Og så blir det voldelig. Mannen i sengen begynner å mishandle den unge kvinnen under ham. Han skriker skjellsord og slår, stadig mer intens. Det eskalerer helt til sadisten tar frem en kniv og skjærer opp kvinnens mage, drar ut innvollene hennes og gauler et seiersrop. Kameramannen sier at de burde stikke derfra fort, og bildet blir svart. THE END.

Hele denne ekstra scenen ble produsert i elendig lavbudsjettsstil, slik at når Slaughter hopper over til de nye opptakene blir bildekvaliteten plutselig annerledes, skuespillerne byttes ut, og det som skal forestille blod og innvoller er åpenbart ketchup og pølser. Det var heller ikke så viktig at det skulle se ekte ut, for produsenten Allan Shackleton sitt virkelige geni lå i markedsføringen. Han fikk filmen satt opp på kino og leide hjemløse folk til å stå utenfor å protestere mot de grusomme bildene.

Ryktet spredde seg raskt, og det var ikke lenge før feministgruppen Women Against Pornography hev seg på kalaset. Dermed fikk filmen en masse gratis publisitet, blant annet på nyhetskanalen CBS News. Og alle som hørte om den ble rasende. Publikum klaget og gråt, mens de flokket for å se den kontroversielle filmen. Nå het den derimot ikke Slaughter lengre, for Shackleton hadde gitt den et nytt navn: Snuff.

Blodige skatter

Tilbake til Stian. Lenge før absolutt all filmhandel ble gjort på internett, så fikk de fleste skrekkfilmjunkier fylt sitt behov ved å bytte slitne VHS-kassetter seg imellom. Noen ganger kunne du også finne sjeldne titler i dunkle videosjapper ved å lete gjennom «skattekister» med videokassetter ingen ville leie. Det var mens jeg rotet i en slik kiste, at jeg skvatt til da jeg plutselig oppdaget en ung kar som stod rett bak meg. Han lo og sa: «Hvis du er såpass lettskremt så bør du ikke se de filmene der.»

Definisjonen på snuffilm diskuteres stadig, men de fleste er enige om at det er fire krav som må oppfylles for at det skal kunne kalles ekte snuff.

1.    Et ekte dødsfall må inntreffe foran kamera.

2.    Spesialeffekter er ikke tillatt.

3.    Filmen må være laget for seksuell opphisselse.

4.    Og den må ha blitt produsert med den hensikt å tjene penger.

Snuff-filmen til Allan Shackleton er altså ikke egentlig en ekte snuff film. Drapet som forekommer er tross alt bare skuespill, og spesialeffektene er svært så åpenbare. Likevel skapte den myten om at ekte snuffilm fantes der ute, og det går fortsatt den dag i dag utallige rykter og vandrehistorier om noen som kjenner noen som kjenner noen, som en gang så en ekte snuffilm.

På tross av dette har en ekte snuffilm aldri blitt funnet. Eller for å si det på en annen måte som også vil blidgjøre konspirasjonsteoretikere: Hvis politiet noen gang har kommet over ekte snuffilmer, har de aldri offentliggjort funnene.

Mannen i videobutikken og jeg fant tonen umiddelbart. Navnet hans var altså Stian, og vi begynte å møtes regelmessig for å bytte videokassetter. Mye av moroa lå i jakten på forbudte filmer, og vi hjalp hverandre med å finne hypervoldelige rariteter. Det var nemlig ikke slik som i dag, at enhver film du kan tenke deg bare er et museklikk unna. For å få tak i de ordentlig grumsete undergrunnsproduksjonene måtte man gjerne ta kontakt med private forhandlere, og vi reiste flere ganger til andre land bare for å handle inn fullstendig usensurerte utgaver. For hva er vel vitsen i å se en skrekkfilm, hvis all skrekken er klippet vekk?

Sharlie Sheen og FBI

Den mest berømte myten om en ekte snuffilm ble startet av Charlie Sheen tidlig på 90-tallet. Som en hardbarka horrorfan var han også på leting etter det ekstreme, men møtte seg selv i døra da han kom over den sagnomsuste japanske filmen The Flower of Flesh and Blood. Dette er egentlig ikke mye annet enn en langdryg tortursekvens på 42 minutter, hvor en mann lemlester en ung dame på gruelig vis. Etter å ha hakket vekk armer og bein, skjært opp magen hennes og plukket ut innvollene, dør hun endelig. For de som orker å se filmen kommer døden hennes som en lettelse, da offerets lidelse endelig er over. Men før filmen slutter, tar gjerningsmannen fram en skje. Han graver så ut det ene øyeeplet hennes, og sutter på det som en kjærlighet på pinne.

The Flower of Flesh and Blood er nok den mest notoriske av denne type filmer, men den er langt ifra den eneste. Slike rene partering-sekvenser gikk sine runder på slitte videokasetter lenge før DVDens tid. Siden de ikke var å få kjøpt i noen som helst butikker, måtte man alltid snakke med private selgere som tilba seg å lage en kopi av en allerede uskarp kassett. Kvaliteten ble derved også dårligere for hver runde, så når man forhørte seg om slike obskure titler var det viktig å finne ut hvilken generasjon kopien var.

Da jeg selv så The Flower of Flesh and Blood var bildet såpass skurrete at det til tider var vanskelig å se hva som foregikk. Men uklarheten gjorde derimot opplevelsen bare skumlere. Og da Charlie Sheen snublet over filmen, sendte han sporenstreks sin grumsete kopi til FBI, overbevist om at han hadde sett ekte mord på film.

FBI startet også en etterforskning, men da de begynte å snuse rundt i hvem som hadde produsert filmen, var filmskaperne kjappe med å klippe sammen en dokumentar som viser hvordan den ble laget. Og selvfølgelig var alt bare skuespill og spesialeffekter. I dokumentaren kan du se at de filmer en haug med latexproteser, og hvordan «offeret» leker med falske innvoller for å få tiden til å gå mens hun blir påført blodig sminke.

I Japan ble The Flower of Flesh and Blood en av tidenes mest solgte videokassetter. Den fikk også en rekke oppfølgere, og var med på å skape sjangeren pseudo-snuff, eller liksom-snuff.

I dag er derimot myten om den originale filmen såpass overfortalt at all magien har forsvunnet, og internett har gjort det bortimot umulig å lure noen til å tro at det liksom skal være ekte. Da de grumsete videokassettene en gang var bortimot umulige å få tak i og du måtte komme i kontakt med lumske kretser for å i det hele tatt høre rykter om den, kan du i dag se filmen i sin helhet på youtube i skarp dvd-kvalitet. Men detaljklarheten hjelper ikke de nesten 30 år gamle effektene, og når filmen i tillegg har fått engelsk tekst, blir opplevelsen heller ufrivillig komisk.

Dømt til suksess

Jeg hadde kjent Stian i over et år, da han kom til meg med et opprømt glis om munnen. Da jeg spurte hvorfor han smilte, tok han frem en grå, umerket VHS opp fra ryggsekken. Før han ville gi meg kassetten, måtte jeg imidlertid love at: «Hvis du blir tatt, forteller du faen ikke hvor du har fått den fra.»

Filmskaperne bak Flower of Flesh and Blood er ikke de eneste filmen som har fått politiet på nakken. En annen som i sin tid ble straffeforfulgt, er den legendariske regissøren Ruggero Deodato, etter at han lagde den grusomme Cannibal Holocaust i 1980. Dette er en slags mockumentary (eller liksom-dokumentar) som gir seg ut for å vise de siste timene til et ekte filmcrew på deres ferd i Amazonas for å filme kannibaler, bare for å ende opp som menneskemat selv.

For å få det til å virke ekte fikk regissøren skuespillerne til å skrive under på at de ikke skulle vise seg offentlig i minst et år etter premieren. Men planen virket litt for godt, og Deodato ble anholdt for å ha forårsaket døden til alle involverte. Han måtte dermed fremskaffe skuespillerne igjen, for å bevise at de fortsatt levde i beste velbefinnende.

Likevel var drapene såpass overbevisende at filmen ble forbudt i over 60 land. Dette fungerte derimot bare mot sin hensikt, og gjorde filmen til en megasuksess som tjente inn mer penger enn E.T. som kom ut omtrent samtidig. Og ideen om å late som skuespillerne ble drept på ordentlig ble senere gjentatt av folkene bak The Blair Witch Project, med enda større økonomisk gevinst.

Bare det å holde i videokassetten til Stian fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Når vi så på filmer sammen ellers, gjorde vi alltid en sport av å påpeke juksinga:

«Kniven er av plastikk.»

«Innvollene har feil farge.»

«Blodet renner for fort.»

«Armen er av latex!»

«De klippet i sekvensen og byttet skuespilleren med en dukke…»

Vi kunne alle triksene. Og det å forstå hvordan noe ble laget, var vår måte å takle de ekstreme bildene vi konstant utsatte oss selv for. For ingenting er skummelt når du vet det ikke er ekte. Men denne gangen ville Stian ikke gi noen forklaring.

Kunsten hermer døden

Det finnes utallige såkalte shockumentarer, det vil si sjokkerende dokumentarer om død og fordervelse, som sirkulerer i skrekkfilmens undergrunn. Mest berømt er Faces of Death-serien, som bl.a. illustrerer diverse henrettelsesteknikker svært realistisk. Men samme hvor grusomt (eller underholdende) disse måtte være, så er alt fortsatt bare juks og fanteri.

Men Faces of Death gjorde også nok suksess til å få en egen spin-off serie kalt Traces of Death. Og der er dødsfallene faktisk helt ekte. Men siden disse stort sett er sammensatt av gamle nyhetsvideoer, opptak av medisinske operasjoner, og andre korte klipp, oppfyller de ikke kravene om å være drap utført foran kamera med intensjoner om økonomisk gevinst, og kan derfor ikke klassifiseres som ekte snuff.

Videokassettene med Traces of Death har nok også for lengst utspilt sin rolle, siden det i dag ikke er vanskelig å finne autentiske snutter på internett av folk som blir halshugd av diverse ekstremister. Slike opptak av ekte drap var en stund såpass populære at de ofte ble delt på Facebook som en spøk, hvor noen syntes det var gøy å lure andre til å se helt grusomme klipp mot sin vilje. Men heller ikke disse kan kalles ekte snuff, da de ikke er produsert for seksuell nytelse.

Jeg satte Stians kassett inn i videospilleren og trykket på play. Hvit snø flimret på skjermen, men ble gradvis måket vekk fra en svart bakgrunn. Høytalerne ga fra seg en blanding av ubehagelige lydeffekter. En spiker skrapte mot en tavle og katter hveste mens noen spilte skumle jazznoter på en kontrabass. Bildet ble rødt, og en hvit tittel kom til syne: Broken.

Døden hermer kunsten

Det er ikke uvanlig for seriemordere å få kjendisstatus, og Tsutomu Miyazaki ble i sin tid berømt for å ha gjenskapt scener fra Flower of Flesh and Blood på ordentlig. Da han omsider ble arrester, ble det funnet flere videoer i leiligheten hans hvor han hadde filmet seg selv mens han torturerte fire kvinner til døde. Disse filmene oppfyller derved flere av kravene for å kalles ekte snuff, men siden morderen bare beholdt kassettene til sin egen forskrudde glede, uten intensjon om videre distribusjon, faller heller ikke disse innenfor. Men mediaoppstyret rundt saken satte derimot en stopper for flere oppfølgere til Flower of Flesh and Blood.

Tittelen Broken gjorde at jeg ble skuffet. Alle skrekkfanatikere på jakt etter mytiske snuffilmer visste at slike bare skulle være rå opptak av noen som blir drept, uten hverken titler eller rulletekst. Og Broken var ikke engang pseudosnuff. Istedenfor ble en motbydelig blanding av pornografi og dårlig smak smurt utover skjermen. Heldigvis varte det ikke særlig lenge og etter ca. 10 minutter begynte bildet å flimre igjen.

Massemorderen Miyazaki er langt ifra unik, og det har vært mange tilfeller av drapsmenn som har filmet sine ofre. Britiske Fred West ble i sin tid verdensberømt da det kom frem at han hadde drept en rekke kvinner, og begravd de under altanen, med hjelp av sin trofaste kone. I huset hans ble det funnet mengder av voldelig pornografi, og en av filmene skal bl.a. ha vist to menn som voldtok en kvinne, og fikk hvite mus til å gå gjennom et rør og inn i offerets underliv; ikke ulikt det Bret Easton Ellis senere ville beskrive i suksessromanen American Psycho.

Det ble også funnet åtte filmkameraer i huset til West. Og i en BBC dokumentar forteller en kvinne som jobbet i en nærliggende videobutikk, at Fred West hadde spurt henne om hun var interessert i snuffilmer. Hun svarte at de faktisk hadde den berømte filmen kalt Snuff i hyllene, altså den som er nevnt øverst i denne artikkelen. Men West sa at den bare var tull. Han snakket om ekte drap på video, og lurte på om hun var interessert i å kjøpe?

Denne anekdoten er muligens det eneste beviset på at ekte snuffilmer noen gang har eksistert. Men filmene til West skal derimot ha blitt makulert av politiet før noen fikk se dem.

Grusom realitet

Omsider sluttet tapen til Stian å flimre, og en kvinne kom til syne. Hun var bundet til en stol og med teip over munnen. På veggen bak henne stod det Kill Roy was here. To menn begynte å beføle henne, og snart gikk det over i gammeldags porno. Jeg lurte på om jeg skulle gidde å kaste bort mer tid på en pornofilm fra 70-tallet, men så plukket den ene mannen frem en rekke krypdyr opp fra jakkelommen. Den andre karen fant frem et gjennomsiktig rør som han førte inn i kvinnens kjønnsorgan, og dyttet en mus inn i røret, som så krøp inn i offeret. Jeg skjønte at jeg så på den samme filmen som massemorderen Fred West hadde hatt i samlingen sin.

Den velkjente horror-entusiasten og redaktøren i pornobladet Screw, Al Goldstein, har utlyst en finnerlønn på en million dollar til den som kan frembringe en ekte snuffilm. Mange mener det at ingen har forsøkt å hente denne belønningen i de 40 årene tilbudet har stått ved lag, er bevis nok på at snuffilmer aldri har eksistert. Andre igjen sier dusøren er et skandaløst påfunn, da folk har drept for langt mindre summer før, og belønningen dermed kan fremprovosere nye drap.

Over grensen

Kill Roy Was Here sluttet med at kvinnen lå bundet og skrek, mens en rekke mus klatret rundt på kroppen hennes. Skjermen ble plutselig rød, og en ny tekst kom til syne: Sexual Perversion - Whip and Pierce.

Asiatiske filmskapere er kjente for å tøye grensene, og det har lenge versert rykter om et klipp der en gruppe menn dreper og voldtar et nyfødt barn, i den rekkefølgen. Historien om filmen blir alltid fortalt av noen som kjenner noen som kjenner noen, og det har aldri blitt sporet tilbake til noe mer håndfast bevis. Men i 2011 ble den krigs-satiriske spillefilmen A Serbian Film forbudt i Norge for å inneholde liknende scener. Så selv om A Serbian Film er en særdeles vellaget produksjon hvor alt selvfølgelig er groteske spesialeffekter, ble den altså dømt som barneporno. All kjøp, salg, eller offentlig visning av filmen kan derfor resultere i opptil seks måneders fengsel.

På skjermen kom en håndholdt video av noen som fulgte etter en ung kvinne. Han overfalt henne og slo henne bevisstløs, og i neste scene var hun naken og bundet, i en skitten kjeller. Hun skrek da en mann iført bøddelhette begynte å torturere henne, og gjorde akkurat det tittelen lovet: Whip and Pierce. En skarp pisk kuttet opp huden hennes ved hvert slag, og nåler ble dyttet gjennom alskens ledd. Etter noen minutter blødde hun fra hele kroppen, og et tau var så stramt rundt halsen at hun måtte stå på tærne for å ikke bli kvalt. Men akkurat da bøddelen skulle til å drepe henne, sluttet filmen.

Jeg kunne kjenne pulsen banke gjennom hele kroppen. Jeg var kvalm og svimmel og trykket på stoppknappen. Jeg satt i stillhet en stund.

Populære drap

På slutten av 90-tallet annonserte en russisk hjemmeside åpenlyst at de leverte genuine snuffilmer. Siden het Candyland, og var drevet av Dmitri Vladimirovich Kuznetsov; en bilmekaniker i 30 åra som holdt flere barn fanget for å utsette dem for utenkelige grusomheter foran kamera.

Candyland hadde mange tusen kunder som betalte store summer for å få filmene tilsendt, og det var til slutt italiensk politi som konfiskerte over 3000 filmer i posten. Den offisielle rapporten sier at ingen av de over hundre barna som ble kidnappet av Kuznetsov døde foran kamera, men den italienske avisen Il Mattino publiserte dette utdraget fra en mail mellom Kuznetsov og en kunde:

-        Du må love meg at du ikke forsøker å lure meg, skriver kunden.

-        Slapp av. Jeg kan garantere deg at han virkelig dør, svarer russeren.

-        Forrige gang jeg betalte fikk jeg ikke det jeg ville ha.

-        Hva vil du ha?

-        Å se at de dør.

Jeg trykket på play igjen og en ny kortfilm begynte. Denne gang med tittelen Sexual Perversion 2: Cut and Burn. En dildo med utstikkende spiker ble brukt på en ny fastbundet kvinne, og huden hennes ble svidd med en gassbrenner. Alt ble gjort i en lang, sammenhengende tagning, så offeret kunne ikke byttes ut med en dukke. Det virket fullstendig realistisk, samtidig som det var produsert så billig at det umulig kunne vært budsjett til den kostbare jobben med å få spesialeffekter til å se såpass ekte ut. Flere filmer i samme stil fulgte, alle med like beskrivende titler. Alle hadde samme slutt, og bildet forsvant akkurat når det virket som offeret skulle dø.

Sannhetens time

Den vanligste unnskyldningen til hvorfor noen i det hele tatt vil se en snuffilm, er morbid nysgjerrighet. Trafikkulykke-metaforen blir hyppig brukt som en forklaring på hvorfor du simpelthen må titte på noe du egentlig ikke vil se. Hele appellen til skrekkfilmer er få å oppleve noe skummelt, men etter å ha sittet gjennom mengder av grusomme filmer, minker derimot adrenalinkicket for hver film.

Men du vil fortsatt ha mer, og derved er jakten på det ekstreme i gang. Før du vet ordet av det har det verste du kan tenke deg, blitt det beste du vet. Du lengter etter å føle frykt igjen. Å føle noe ekte.

Etter en rekke slike Sexual Perversion-klipp, kom tapen omsider til slutten av båndet. Jeg hadde da vært vitne til en rekke tortursekvenser som jeg var helt overbevist om at var fullstendig ekte, uten spesialeffekter. Men alle ofrene hadde vært i live på slutten av hver film, og jeg kunne fortsatt ikke skryte av å ha sett en ekte snuffilm.

I 2010 lot pornoregissøren Jason Whitman seg intervjue av bondagesiden www.ralphus.net, og avslørte hvordan han hadde produsert Sexual Perversion filmene. Hemmeligheten bak de grusomt realistiske tortursekvensene var like enkel som den var uforståelig: Han hadde simpelthen funnet ekstreme machokist-damer som faktisk likte å bli torturert. Etter hver innspilling hadde han spurt «ofrene» hvordan de opplevde torturseansen, og forsikret seg om at han ikke hadde gått for langt. Da damene derimot svarte at de hadde fått flere orgasmer mens han kuttet i dem, ble han alltid irritert av hvor vanskelig det var å fange kvinnelige orgasmer på film, når man ikke kunne se forskjell på hyling av glede og smerte. På spørsmål om han selv ble seksuelt opphisset av å torturere, svarte han platt at det aldri var noe mer enn en jobb.

Jeg ga videokassetten tilbake til Stian noen dager senere, og vi sluttet å henge sammen etter det. Min søking etter det ekstreme døde stille ut, og i disse dager setter jeg mye større pris på et godt drama eller en morsom komedie.

Men jeg kan fortsatt ikke fordra en lykkelig slutt.

© Copyright by Torgeir Blok