Her er et lite utvalg anmeldelser som min roman Worn Skin har mottatt (trykk på bildene for å se større versjon)

 

Boka er tilgjengelig som både e-bok og paperback her.

Hvis du bestemmer deg for å sjekke den ut, vil jeg være evig takknemlig om du også tok deg tid til å gi den så mange stjerner som du føler den fortjener og legger igjen en ærlig anmeldelse på Amazon. Å publisere bøker er veldig mye hardt arbeid og hver anmeldelse har direkte innvirkning på bokas suksess, så det vil hjelpe meg enormt.

 © Copyright by Torgeir Blok

Jeg stolt av å annonsere at min ultravoldelige skrekkroman 'Worn Skin' nå er publisert og kan kjøpes både som digital e-bok og paperback på Amazon.

Boka er skrevet på engelsk og har følgende handling:

Tattoos are more than just symbols. Those who know what to look for can see a secret language of magical markings on people's skin.

Nick, a suicidal alcoholic, has an encyclopedic knowledge of tattoos. However, after encountering a mysterious man called The Painter who inflicts pain through tattoos imbued with supernatural energy, Nick discovers hidden horrors in body art that even he is unprepared for.

The promise of finding meaning in suffering is alluring at first, but when The Painter kidnaps a little girl, Nick is shocked, awake to the grim reality of genuine torment. Thus, he must journey into a mystical underworld rife with magic, mutilation and pain, in the hope of putting a stop to The Painter and saving the girl.

The ruination of flesh fuels his foes. But Nick is no stranger to self-destruction.

----

Hvis dette virker interessant og du bestemmer deg for å kjøpe boka, vil jeg være evig takknemlig om du også tok deg tid til å gi den så mange stjerner som du føler den fortjener og legger igjen en ærlig anmeldelse på Amazon. Å publisere bøker er veldig mye hardt arbeid, og den eneste sjansen for at denne romanen skal få litt oppmerksomhet er hvis den klarer å samle noen anmeldelser, så dette vil hjelpe meg enormt.

Takk for all støtte!

© Copyright by Torgeir Blok

Denne saken ble først publisert på Forskning.no 4/2024 

Hva kan kunstig intelligens bety for deg og din karriere? Fem prodekaner fra Høyskolen Kristiania forklarer.

Tekst: Torgeir Blok Senior kommunikasjonsrådgiver

En undersøkelse fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at 24 prosent av norske bedrifter allerede bruker KI på jobben.

På skolebenken er teknologien enda mer utbredt. I årets Studiebarometer svarte 61 prosent av 29.000 studenter at de har brukt KI i studiene sine.

Vil effektivisere rutinearbeid

Prodekan Kristin Arnesen ved School of Communication, Leadership and Marketing på Høyskolen Kristiania fastslår at dette bare er begynnelsen. Hun sier at KI vil føre til svært store endringer innen de aller fleste yrker.

– En vesentlig del av enhver jobb innebærer rutinearbeid. Og i svært mange yrker vil dette arbeidet i stor grad kunne løses med hjelp av KI. Det gjelder særlig innen HR, markedsføring og kommunikasjon. Der har alle store muligheter for å effektivisere arbeidet med KI.

Prodekan Knut-Eric Joslin ved School of Economics, Innovation and Technology på Kristiania er enig. Han fremhever at det som skiller KI fra tidligere teknologier, er at den kan holde seg selv oppdatert.

Dette skaper særlig muligheter innen alle tjenester der løpende data må kontrolleres.

– Selv er jeg samfunnsøkonom. Hvis jeg ønsker å spå etterspørsel på et felt, så er KI svært nyttig til å samle data og lage avanserte analyser. Mange bedrifter sitter fortsatt og gjør utregninger i gamle Excel-ark. Sammenlignet med det blir mulighetene med KI enorme.

Fra røntgen til reklameplakater

Særlig helsesektoren har tatt teknologien imot med åpne armer. Prodekan Hilde Skjerve ved School of Health Sciences på Kristiania forteller om hvordan den allerede brukes i arbeidslivet.

– Innen helsefag er KI allerede godt etablert som verktøy. Et eksempel er sykehusene i Vestre Viken. De bruker KI i røntgenanalyse ved spørsmål om bruddskader, sier hun.

Når bildet er tatt, sendes det opp til en sky der KI-applikasjonen ligger. Bildet analyseres og svar sendes tilbake om det er et brudd eller ikke.

– Og det fantastiske er at etter bare tre måneders bruk av KI, sparte det inn hele 79 dager med ventetid for pasientene, forteller prodekanen.

Også innen kunstfagene har KI blitt et etablert verktøy.

Dekan Jørn Mortensen ved School of Arts, Design and Media på Kristiania fastslår at alle områder som er omfattet av automatisering i dag, vil kunne bli ytterligere automatisert med KI.

– Vi opplever allerede i dag at KI benyttes til å skape lyd eller bilder som er del av en vare- og konsumlogikk. Et eksempel er plakater man kjøper på IKEA. Eller loungemusikken i offentlige rom. Den skal først og fremst fungere som behagelige lydspor i hverdagslivet – uten at dette nødvendigvis anses som høyverdig kunst.

Inngangsportalen til mange yrker kan forsvinne

Selv om KI allerede har tatt over flere arbeidsoppgaver, understreker Joslin at vi likevel er tidlig i utviklingen. Teknologien vil få en mye større rolle på sikt.

– Jeg tror vi vil oppleve at KI vil bygges inn i alle teknologiske løsninger, både nettsider, apper og businessverktøy. Etter hvert vil vi få et mellomlag mellom brukeren og den tekniske løsningen. Det gir muligheter til å finjustere verktøyene.

Ifølge spådommer fra analyseselskapet Servion Global Solutions (SGS) vil 95 prosent av all kundebehandling være drevet av KI innen 2035. Og analytikerne der påstår at forbrukere etter hvert vil foretrekke å snakke med KI fremfor mennesker.

Kristin Arnesen uttrykker bekymring for hvordan denne utviklingen vil påvirke yrkene vi utdanner studenter til. Hun tror det kan få særskilt store konsekvenser for nyutdannede.

– Jeg snakket nylig med en person som fortalte at deres firma tidligere hadde ansatt junior-jurister som gjorde de første analysene. Deretter gikk de videre med funnene til seniorer som kvalitetssikret arbeidet. Men nå kan de isteden bruke KI til disse junior-oppgavene. Det betyr at inngangsportalen til mange yrker forsvinner. Det kan dermed bli vanskeligere å få en fot innafor.

Arbeidsoppgavene KI aldri vil ta over

Samtidig som KI er på god vei til å erobre verden, er det derimot ikke slik at fremtiden nødvendigvis styres av roboter.

Det finnes en rekke felt og bruksoppgaver som prodekanene mener at KI aldri vil kunne ta over.

Hilde Skjerve vil ikke fornekte verdien av KI innen helsefeltet. Hun understreker likevel at KI aldri vil kunne erstatte den relasjonen en helsearbeider har med en pasient.

– En flink helsearbeider som har det mellommenneskelige på plass, oppnår en troverdighet og pålitelighet som får pasienten til å slappe av og åpne seg. Da kan de finne ut av underliggende problemer. Det ville du aldri fått til ved å bare plotte problemene inn i en datamaskin.

Jørn Mortensen er enig. Han fremhever at det også er felt innen kunstverden hvor KI aldri vil kunne erstatte mennesker. 

– Den mest grensesprengende, kontemporære kunsten – den som produserer sublime opplevelser fra en scene, i et galleri eller i møtet med litteratur – den vil aldri være truet. Dette utgjør kanskje en liten andel av kunsten, men jeg er overhodet ikke redd på kunstens vegne. Kunsten vil overleve uansett. Det har den bevist i mange hundre år.

Nye muligheter

Knut-Eric Joslin presiserer at teknologien ikke er moden ennå. Foreløpig har vi ikke klart å utnytte mulighetene til fulle.

– Vi er fortsatt i en periode av utviklingen som jeg kaller «Garbage in = Garbage out». For selv om KI-verktøy har tilgang til enorme mengder data, betyr ikke det nødvendigvis at denne dataen er nyttig. Og selv om KI stadig blir smartere og har en viss evne til å forstå og kjenne igjen data av dårlig kvalitet, har den fortsatt en lang vei å gå. 

Kristin Arnesen legger også vekt på at selv om KI vil skape utfordringer for visse yrkesgrupper, vil enhver ny teknologi også skape nye muligheter.

– KI vil også føre til at det oppstår nye jobber og stillingsbeskrivelser. Dette er et verktøy som gjør at vi blir mer effektive i det vi gjør. Og da er jo spørsmålet: hvordan tar vi ut denne effektiviseringsgevinsten? Hva skal vi gjøre med all tiden? Kanskje vi får gjort mye mer?

KI-kompetanse kan bli et fortrinn i arbeidslivet

I NHOs Kompetansebarometer 2023 melder 36 prosent av NHO sine medlemsbedrifter om økt behov for IKT-kompetanse. Undersøkelsen peker spesielt på KI som et område der gapet mellom nåværende kompetanse og fremtidens behov er størst.

Dette betyr at det å ha KI-kompetanse også kan bli et fortrinn på jobbmarkedet. 

Men siden utviklingen går så fort, kan det også være vanskelig å henge med. Det er utfordrende å vite hvilken type kompetanse som vil være mest verdifull for dagens studenter.

– Spørsmålet er om det er teknologisk kompetanse vi trenger eller om det er brukskompetanse. Innenfor kommunikasjon, lederskap og marketing er det kanskje det siste. Og da gjelder det å kunne forstå systemene, sier Kristin Arnesen. 

Hun sier at vi derfor må lære oss å se på KI som et verktøy, som alle kommer til å bruke i jobben sin i framtiden.

Noha El-Ganainy har ansvar for Kristianias bachelor- og masterprogram i KI. Hun forklarer at studentene ikke blir skolert for spesielt definerte jobber eller stillinger. De oppfordres heller til å se på alle utfordringer som en mulighet til å bruke KI.

Må trene på kommunikasjon og teamarbeid

– Vi forbereder våre studenter på et arbeidsmarked i konstant forandring, som trenger KI i alle aspekter. En stor del av det er å lære dem å jobbe i tverrfaglige team. Vi vet at de kommer til å måtte samarbeide med fagfolk fra andre felt.

Derfor har utdanningen også et sterkt fokus på såkalte «soft skills», som kommunikasjon og teamarbeid.

– Studentene må kunne sette seg ned med noen med en annen bakgrunn og prøve å løse problemene deres. De vil ha rikelig med informasjon tilgjengelig, og de må vite hvordan de kan filtrere ut hva som er viktig. De må også klare å kommunisere dette til en mulig klient.

Joslin understreker verdien av å opparbeide seg en forståelse av hvordan KI fungerer for å fullt ut kunne dra nytte av det.

– Det er viktig at studentene forstår at det er de som kan fagene sine best, som også er de som er flinkest til å bruke disse verktøyene mest effektivt. Alle må bygge opp kunnskap om KI for å kunne bruke det på en effektiv måte. For du utkonkurreres ikke av kunstig intelligens i seg selv. Du utkonkurreres av noen som kan bruke kunstig intelligens bedre enn deg, sier Knut-Eric Joslin.

© Copyright by Torgeir Blok

Denne saken ble først publisert i Z filmtidsskrift 1/2021

Til forsvar av nazistisk mykporno.

Tekst: Torgeir Blok

Hva har Astrid Lindgren, Howard Stern, Kevin Hart, Jimmy Kimmel, Roseanne Barr, Thorbjørn Egner og Espen Eckbo til felles med en viss benk i botanisk hage? De har alle blitt offer for den såkalte kanselleringskulturen: En heksejakt hvor stadig nye kjendiser blir anklaget for rasisme, homofobi og kvinnehat, før de blir kastet ut, omskrevet og sensurert.

De som står bak anklagene er, stort sett, selvutnevnte «rettighetsaktivister» som blir krenket på andres vegne og påstår å stå opp for diverse minoriteter som tilsynelatende ikke evner å bli krenket på egenhånd. Den vanligste beskyldningen er derimot nazisme, og da ethvert utsagn, klesplagg eller håndtrykk kan bli tolket som nazistisk, er ingen lenger trygge. Det hjelper ikke engang om de som blir bebreidet for å være Hitlers lakeier selv er svarte, homofile eller jøder. Alle kan være nazister hvis noen går inn for å tolke dem dithen.

Filmer og TV-serier får heller ikke være i fred, slik fans av Golden Girls og Fawlty Towers fikk erfare da flere episoder nylig ble fjernet fra streamingkanaler. Og da klassikeren Gone with the Wind ble bannlyst for å «forherlige slavedrift» hjalp det ikke om filmen hadde æren av å frembringe den første svarte kvinnen til å vinne en Oscarstatuett. Etter noe debatt ble filmen likevel tilbakeinnsatt med en advarsel om at den kunne inneholde «utdaterte kulturelle fremstillinger». Den samme beskjeden var for øvrig også å finne på den flunkende ferske nyinnspillingen av Jungelboka fra 2016, så her forandres altså hva som anses som «utdatert» ganske så radig.

En ekte nazist

Men én film som merkverdig nok fortsatt ikke er blitt forsøkt kansellert, er den kontroversielle Ilsa She Wolf of the SS (Don Edmonds). Dette er en lavbudsjetts sexploitation -film fra 1975, spilt inn i løpet av ni dager på en av tv-serien Hogan’s Runs innspillings-sett som uansett skulle skrotes. Den skapte stor furore da den kom, men gikk på vanlige kinoer både i USA og Danmark og har etter hvert blitt en kultklassiker.

Filmen handler om en kvinnelig nazioffiser som regjerer over en konsentrasjonsleir hvor hun bruker gruelig tortur på alt som har pupper. Og pupper, det er det mye av. Både fanger og nazister er unge og vakre kvinner som alltid går med stor utringning, om de da har noe på overkroppen i det hele tatt. Ofte har de ikke noe på underkroppen heller, og en rekke damer spennes opp splitter nakne på diverse strekkbenker, mens toppløse nazikvinner utøver stadig mer kreative former for tortur, deriblant en finurlig variant av en elektrisk stol i form av en strømførende dildo. Mannfolka får heller ikke slippe unna, og en stor del av handlingen dreier seg om hvordan den grusomme Ilsa selv voldtar en rekke karer, bare for å kastrere alle som ikke klarer å tilfredsstille henne.

Så skal man først finne noe å bli krenket av, så har Ilsa det i overflod. Kvinnetrakassering, mannehat, tortur og voldtekt blir fremstilt som munter underholdning, ofte akkompagnert av sprettende gladlåter. Der filmer som Tatt av vinden har fått advarsler om utdaterte kulturelle forestillinger klistret på seg i ettertid, satt skaperne av Ilsa i sin tid frekt på en innledende tekst som skulle rettferdiggjøre perversitetene, ved å understreke at alt er basert på hendelser i nazistenes konsentrasjonsleire, og dessuten at: «We dedicate this film with the hope that these heinous crimes will never happen again.» Denne bortforklaringen lurer nok derimot svært få, og for de fleste vil filmen ikke være mye mer enn en smakløs blanding av svastika og sex som akter å senke standarden for hva som kan kalles underholdning. I andre ord akkurat det samme som mangfoldige kjendiser, filmer og tv-serier til daglig feilaktig blir anklaget for.

Men til motsetning av alle de tynnslitte påstandene om symbolsk fascisme som man må legge godvilja til for å finne i moderne anklager, er nazismen i Ilsa helt ekte og direkte. Faktisk fremstilles den til tider som ganske så festlig. Filmen prøver heller ikke å legge skjul på forherligelsen, men fremmingen av nazismen er likevel såpass overdrevet og flåsete at den ender opp som karikert. For eksempel føler nazisoldatene en konstant trang til å kle av seg, men passer likevel alltid på å beholde svastikaarmbåndene, selv når de er ellers helt nakne. Bilder av Hitler står også plassert vilkårlig rundt omkring som om de var kjærkomne familiemedlemmer, og alle i konsentrasjonsleiren er generelt kåte til enhver tid.

Elskverdige monstre

Den grusomme hovedkarakteren Ilsa påstås å være basert på den notoriske nazikommandanten Ilse Koch som regjerte over Buchenwald konsentrasjonsleir, men dette er en sannhet med store modifikasjoner da historisk korrekthet i filmen er godt gjemt bak barmfagre blondiner.

Om noe så har nok Ilsa heller mer til felles med skrekkikonene Freddy Krueger og Jason Voorhees. Dette er begge karakterer som begynte som skurker i hver sine respektive filmer, men etter hvert utviklet seg til å bli artige mordere som man heier på i stadig mer latterlige oppfølgere. Ilsa gjorde i sin tid også stor nok kinosuksess til at det ble laget flere oppfølgere hvor hun terroriserte nye kvinner i andre fengsler, men da uten tilknytning til nazismen.

Hun er heller ikke den eneste av sitt slag, og det kom etter hvert en rekke sexploitation-filmer på 70-tallet som utspilte seg i forskjellige konsentrasjonsleirer. Det finnes et sted mellom 30-60 slike filmer (alt ettersom hvordan du teller) som går under paraplybetegnelsen «nazisploitation». Blant disse er også She Devils of the SS, som nylig ble utgitt her i Norge med den fengende tittelen Straffkommando Øst: Nazilegens Frontluddere.

Hollywood-nazister

Det er heller ikke som om nazismen er ullent terreng i mer stuerene filmproduksjoner. Hollywood elsker å hate nazister, og helt siden krigen har disse vært fast inventar i skurkeroller som beseires av alt fra Captain America, til Indiana Jones, Sherlock Holmes og Donald Duck.

Sådan kan man si at nazistene i Ilsa She Wolf of the SS er et ganske friskt pust, da de fremstår som et herlig avbrekk fra de generiske James Bond-skurkene vi ellers er vant til å se i alskens actionfilmer. Istedenfor de velkledde og utspekulerte superslemme geniene de vanligvis spiller, er Ilsas nazister bare glade sadister som ikke evner å beholde uniformen på.

Jeg vil derfor anta at ekte nazister mest sannsynlig ikke ville satt pris på måten de blir portrettert av Ilsa og hennes kompanjonger, og jeg tviler også på at dagens nynazister er store fans. Det hjelper nok heller ikke at de fleste filmene i nazisploitation-sjangeren som oftest ender med at jødene tar hevn på fengselsvaktene, og derved får en slags forløsning for all jævelskapen, ikke ulikt det Tarantino gjorde i Inglourious Basterds. 

Tarantino fikk forøvrig også med en aldri så liten hyllest til nazisploitation-sjangeren da han samarbeidet med Robert Rodriguez for å skape sin doble Grindouse-film, og Rob Zombie bidro med en liksom-trailer til en film som er mistenkelig lik Ilsa.

Fortsatt mange fans

Men til motsetning av Inglourious Basterds og andre filmer der helter tar kverken på nazister, er det nazisten Ilsa som er helten i hennes egen film. (Selv om det ikke går så bra med henne til slutt.) Det er hun som pryder coveret, og da hovedrolleinnehaver Dyanne Thorne døde januar 2020 ble hun hyllet av fans over hele verden.

Skal man se dette som bevis for at det finnes en stor flokk filmfans der ute som er regelrette nazister? Visselig dyrkes jo både nazistiske karakterer og konsentrasjonsleirenes grusomheter. Men en slik logikk holder dessverre ikke vann, da det i så fall også ville bety at alle som liker for eksempel Nattsvermeren selv må være kannibaler.

Grunnen til at disse filmene har gjort såpass stor suksess er nok snarere at de harselerer med tabuer på en uredd måte, noe som fremprovoserer mer latter enn skrekk. Dette er i tråd med andre former for ekstremfilm, som for eksempel shockumentaren Faces of Death som aktet å vise ekte død og fordervelse, men isteden ble en ufrivillig parodi på seg selv, eller splatterpunk-filmer der det regner innvoller, som for eksempel Tokyo Gore Police.

For selv om konseptet til Ilsa sikkert høres overveldende morbid ut på papiret, er utførelsen ikke på langt nær like grusom. Det meste av volden inntreffer nemlig utenfor kamera, og selv om det bugner av nakenhet er det meste fortsatt godt gjemt bak 70-tallets tidsriktige kroppshår. Det er også lagt inn noen doser med humor i herligheten, som for eksempel da Ilsa voldtar en mann med en hemmelig superkraft: Han klarer å holde tilbake orgasmen så lenge han ønsker, noe som naturligvis gjør Ilsa helt spinnvill.

Feministen Rikke Schubart har også priset Ilsa for å være en «sterk, aktiv og aggressiv kvinnelig hovedperson». Og om Ilsa ikke akkurat er den tradisjonelle heltinnen Schubart helst ønsket seg, så må det likevel være et pluss fra et interseksjonelt perspektiv at flere kvinnelige karakterer er både lesbiske og bifile, alt ettersom hva manus forlanger. I oppfølgerne finner vi attpåtil flere afrikanske og arabiske fengselsvoktere, så her er virkelig mangfoldet representert i alskens uniformer.

Det stopper heller ikke der, da nazisploitation-sjangeren bare er en avart av en større subsjanger kalt «Women In Prison»-filmer. Det finnes mange hundre slike WIP-filmer, og konseptet strekker seg helt tilbake til 1931 med filmen Ladies of the Big House (Marion Gering). Om ideen om å filme kvinner i fengsel begynte forholdsmessig uskyldig, utviklet det seg etter hvert til stadig mer ekstreme eskapader, spesielt fra italienske filmskapere med en prekær forkjærlighet for overdreven tortur. Hong Kong bidro også med sine berømmelige Men Behind the Sun-filmer hvor de byttet ut nazister med japanere som tok stor fryd i å torturere kinesere på bestialsk vis. Men Ilsa var derimot en av de første filmene der de seksuelle overgrepene, og maktutøvelsen, ble ledet av en kvinne.

Blant alle disse grusomme filmene finner vi også mer flåsete titler, og en personlig favoritt er de som tok ordene fra Ilsas «She Wolf» ganske bokstavelig, og lagde den rett så underholdende Werewolf in a Woman's Prison (Jeff Leroy, 2006).

Bevisst forargende

Det har også blitt gjort en rekke andre forsøk på å harselere med nazismen, blant annet i den notoriske britiske sitcom-serien Heil Honey, I'm Home. Denne ble derimot fjernet fra luften etter bare en eneste episode. Så da kan man bare lure på hvorfor Ilsa har fått være i fred? Dette er en film hvor hele poenget har vært å være så overveldende støtende som overhodet mulig, så hvorfor er det ingen som biter på?

Noen filmkritikere peker på at de verdsetter nazisploitation fordi det er gøy å se nazister få juling. Men er dette nok til å tilgi trivialiseringen av holocaust? Humoren fungerer heller ikke som unnskyldning, da vi ser hvor mange tradisjonelle komikere som har fått fyken etter mye snillere vitser, som for eksempel alt oppstyret rundt Lars von Trier sin sleivete kommentar på Cannes festivalen om at han sympatiserte med nazister.

Er problemet kanskje det at man ikke kan forby Ilsa , uten å også måtte forby Shindler’s Liste, Pianisten, Saving Private Ryan og alle andre krigsfilmer som tross alt også innehar flust av nazister? Eller inntreffer det et ideologisk dilemma i det et av grunnprinsippene i fascismen faktisk er sensur, og det å fjerne filmen derfor vil gjøre rettighetsaktivistene til nettopp det de påstår å kjempe imot?

Personlig tror jeg at grunnen til at Ilsa har unnsluppet sensurrytternes vrede, rett og slett er fordi de ikke har oppdaget den enda. Men den er fortsatt å finne hos Platekompaniet til 169 kroner. Så hva venter du på? Gå ut og demonstrer. Er du ikke krenka?

© Copyright by Torgeir Blok

Har du tenkt deg til parken idag? Isåfall har jeg laget en flunkende ny mix med house, jazz, reggae og rumensk folkemusikk som passer perfekt til grilling, røverhistorier og generell livsnytelse.

Og hvis dette faller i smak så har jeg flere mixer på Mixcloud.

 © Copyright by Torgeir Blok

Tekst: Torgeir Blok

Jeg har på meg dress og hatt, et hvitt skjerf om halsen og en gammel bok under armen, slik det ble anmodet i hemmelige meldinger før jeg dro av gårde til London. Nå står jeg i noen gamle brosteinsgater og prøver å forstå et kart som viser oppmøtepunkt. Men gatenavnene på kartet tyske og stemmer ikke overens med skiltene foran meg.

Jeg passerer en ung mann med frakk. Han er akkurat litt for stilig kledd for en vanlig kveld på en engelsk pub, og jeg spør om han også skal til Secret Cinema.

– Hva er passordet? svarer han kjapt og titter nervøst rundt seg.

Henrykt over å få vite at jeg ikke har gått meg vill, tar det litt tid før jeg husker hva det stod i den siste mailen.

– Iceflower, sier jeg endelig.

På forhånd har jeg intervjuet Secret Cinema-skaper Fabien Rigall, som forklarte at fra sekundet du melder deg på, får du hint om hvilken film du skal oppleve i form av musikkvideoer, malerier, og ting som er med å skape universet. Publikum bidrar selv ved å sende inn bilder og historier, og du blir tatt med på en reise hvor du blir del av produksjonen.

Tilbake i London viser mannen med frakk meg vei til en mørk bakgate der en klynge på 80 folk står og venter under en gatelykt. Alle mennene har hatt og kvinnene er ikledd fasjonable aftenkjoler fra en svunnet tid. De fleste er i 20-, 30-åra, men det er også noen eldre personer tilstede. To soldater i uniformer som ikke akkurat er siste mote, marsjerer forbi en gammel mann som selger heliumballonger.

I intervjuet med Riggall fortalte han at publikummet er en blanding av yngre folk på jakt etter nye opplevelser, og eldre folk som husker kino fra den tiden da det var en happening. De som ikke følger dresskoden nektes ikke adgang, men de vil nok angre selv, for 90% av publikum er utkledd. Det er en del av det å slippe seg selv løs.

Veien fra virkeligheten

– Jeg er så glad dere kunne komme, lyder stemmen til en ekstra fornem herremann med megafon. Han forteller at vi må være forsiktige, og passe oss for kriminelle i området. – Med mindre det er noen som kan skaffe whisky, sier han og tapper pekefingeren på nesetippen.

Mannen guider oss gjennom brosteinsgatene. Vi venter ved et lyskryss, da han peker på noen på andre siden av gata ikledd moderne klær.

– Her kan dere se noen typiske eksempler på lokale innbyggere, sier vår mann i megafonen. - Dette er triste, men tapre mennesker, som strever med å gjenoppbygge byen etter krigens harde kår.

En håndfull intetanende briter titter spørrende tilbake på oss, der vi alle står i 40-talls kostymer og stirrer på dem.

I intervjuet på forhånd fikk jeg høre at første gang Secret Cinema ble arrangert var helt tilbake i 2007. Den gang var filmen Paranoid Park, og oppsetningen hadde rundt 400 besøkende bare på den ene kvelden det varte. Den nåværende produksjonen har over 19000 besøkende, fordelt på 6 uker. Likevel er det nesten ingen som avslører hvilken film det er. For det å ikke vite, er en del av opplevelsen.

Vi krysser gata og kommer inn i en trang passasje hvor en dame står og gråter og to eldre menn sier at de kondolerer.

– Kjente du den avdøde? spør en kar ved siden av meg.

Spørsmålet tar meg såpass på senga at jeg ikke vet hva jeg skal si. Men før jeg rekker å svare, er det en annen person som tar opp tråden.

– Vi gikk på samme skole, sier han, og forteller en liten anekdote om barndommen til mannen som tydeligvis er omkommet.

Opphavsmannen til Secret Cinema avslørte på forhånd at det er 60 skuespillere og totalt 150 folk som jobber på denne oppsetningen, omtrent som en mellomstor filmproduksjon. Forskjellen er at publikum blir del av rollelista, og det ikke alltid er lett å vite hvem som er skuespiller.

Fantasiens levende lerret

Endelig er vi fremme ved et gammelt lagerbygg og kommer inn i en hotellobby, vrimlende av liv. Vår gruppe er bare én av mange som har funnet veien denne kvelden. Jeg prøver å kjøpe noe å drikke ved lobbybaren, men bartenderen forklarer at jeg må betale med shilling og sender meg til den lokale banken for å veksle.

Jeg kommer ut i en bakgård med to store grushauger. En vegg er dekket av fem etasjer høye stillaser, fylt med mennesker i stilige klær. Noen legger merke til at jeg tar notater og spør hvem jeg er. De tror ikke på at jeg skriver for et norsk magasin, og anklager meg for å være hemmelig politi.

Flere andre spør om jeg kan skaffe whisky, og en kar lurer frustrert om jeg har sett noe til Dorothy. En dame legger merke til det hvite skjerfet rundt halsen min, og lærer meg et hemmelig håndtrykk. Før jeg rekker spørre hvem jeg skal gi det videre til, forsvinner hun i folkemengden.

En mann undrer om jeg er interessert i å kjøpe smuglervarer, drar opp jakkeermet og viser tre klokker rundt håndleddet. Jeg sier jeg heller vil kjøpe whisky.

– Hvor mye vil du ha? svarer han kjapt og titter nervøst rundt seg.

– En lastebil full? prøver jeg nølende.

– Ikke noe problem, sier han, og forteller jeg må oppgi passordet «Foxtrot» til en mann oppover i etasjene.

Riggall forklarte i forhåndsintervjuet at skuespillerne aldri vil tvinge deg til noe, og det er opp til deg selv hvor mye du selv vil delta. Men han tror konseptet har blitt så populært fordi folk savner eventyr. Kanskje de kan bli litt gærne i løpet av kvelden og oppføre seg som barn? Da Rigall var liten, ville han ikke bare se en film; han ville være hovedkarakteren og ha eventyret selv. Og dette er også poenget med Secret Cinema.

Jeg går opp en smal trapp og kommer til en diger bar hvor et band spiller lystig jazz, og folk flokker rundt to store rulettbord. En overdådig beruset mann blir slept vekk av to soldater, og en elegant dame jeg ikke har sett før byr meg opp til dans.

Hemmelig politi, tårer og lik

Etter en svingom på dansegulvet sier jeg takk for meg, og går videre til et kontorkompleks med glassvegger. Der finner jeg en tavle dekket med bilder av skumle karakterer og piler som viser hvordan de hører sammen, foran et bord fult av ark med fingeravtrykk. En politietterforsker trekker meg inn på et kontor og vil vite hva jeg skriver i notatblokka mi.

– Presse, sier jeg.

– Aha! Vi har bruk for nysgjerrige personer som deg, sier han og lurer på om jeg har hørt om noen som driver med ulovlig penicillinsmugling.

Jeg sier jeg ikke vet noe om akkurat det, men ymter forsiktig frempå at jeg har hørt rykter om whiskysmugling.

– Veeeel, det er visse ting vi ser gjennom fingrene med, sier han og blunker.

Jeg studerer ham litt før jeg prøver: – Foxtrot?

– Hva behager? sier han.

– Ingenting, svarer jeg nervøst.

Plutselig blir dørene smelt opp og et fnisende par blir beordret inn. Politimannen ber dem stille seg opp mot veggen med armene på hodet.

– Du vet hva du må gjøre, sier han strengt til meg.

Og jeg har nå levd meg såpass inn i karakteren min at helt uten å tenke meg om begynner jeg å ransake dem.

– Disse er ok, sier jeg til slutt, og det fnisende paret blir sendt ut igjen.

– Takk for hjelpen, sier politimannen og viser meg ut av rommet.

I intervjuet med Riggall understreket han at alle trenger å miste seg selv iblant, og se verden på en ny måte. Og selv om det finnes utallige måter å miste seg selv, så mente han det at 19.000 folk kjøper billetter til en film de ikke vet hva er, sier noe om magien til en kinoopplevelse.

Da jeg kommer ut av politikontoret hører jeg noen som gråter. En båre med et lik blir omkranset av tilskuere, og en nonne anmoder folk å legge ned blomster. Et korps spiller en trist låt mens det regner buketter fra stillasene rundt.

Foxtrot

Jeg går videre og treffer stadig nye folk og ender til slutt opp i lobbybaren igjen. En bartender spør hva jeg vil ha.

– Du har vel ikke noe whisky?

– Det kommer an på hvem som spør, sier hun og gir meg et stramt blikk.

– Foxtrot? stammer jeg.

Hun nikker, åpner en skjult dør, og ber meg forte meg ned en trapp.

I en mørk murkjeller blir jeg møtt av en mann som leder meg gjennom enda flere ganger og underjordiske korridorer. Noen steder er det så lavt at jeg nesten må krabbe, og andre steder balansere på sprukne planker over rennende vann. Vi løper gjennom gangene, og i et sekund glimter jeg et rom hvor mannekenger flyter som lik i vannkanten.

– Mange stakkars sjeler har omkommet her, sier min ledsager, før en alarm plutselig begynner å tute.

Jeg blir ledet opp en stige og ut en kjellerlem. En spotlight skinner på en balkong, der to menn krangler høylytt. En av den er den fulle mannen jeg har truffet flere ganger, den andre blir tiltalt som Harry.

Harry, tenker jeg. Er ikke han død?

Noen soldater stormer inn, og Harry klatrer via et vannavløp og slynger seg ned en stolpe. Soldatene beordrer oss å søke tilflukt, og jeg blir ledet til en hall hvor det ligger skitne klær strødd utover gulvet foran et stort lerret der en gammel sort-hvit film begynner å spille.

Ikke si det til noen

Mange lesere har nok for lengst skjønt hvilken film det er snakk om. Selv er jeg fortapt i min nye identitet som hemmelig politi og whiskysmugler, og blir målbundet da filmen begynner med en dame som er prikk lik hun jeg nylig påspanderte en drink. En mann kommer på lerretet, og jeg kjenner ham igjen som kompisen til Harry. En annen kar har de samme tre klokkene på armen som han som fortalte meg passordet Foxtrot, og Orson Welles jages gjennom underjordiske korridorer, lik de jeg nettopp var i.

Etter rulleteksten går jeg stille ut av lagerbygget. Jeg fant aldri den bortkomne Dorothy, fikk ikke brukt det hemmelige håndtrykket, fant ingen å gi boka mi til, og fikk ikke kjøpt noe whisky heller. Opplevelsen var likevel så rik at jeg ikke får plass til halvparten i denne reportasjen. Og etter den fem timer lange karusellturen, har jeg bare et ønske: å kjøre en gang til. Hva mer gikk jeg glipp av? Hva kunne jeg gjort annerledes, og hvor mye lengre kunne jeg dratt rollen min?

– Neste gang vil vi ta interaktiviteten til et nytt nivå. Vi leter etter nye steder å ta konseptet og håper å finne partnere, også i Norge, avsluttet Fabien Riggall da jeg intervjuet ham.

Og siden siste forestilling allerede har vært da denne artikkelen kommer på trykk, får jeg lov til å avsløre at filmen var The Third Man. Hva det blir gang er derimot fortsatt en hemmelighet.

 © Copyright by Torgeir Blok

 

Da de fleste av oss kvittet oss med de store og klumpete VHS-kassettene for flere tiår siden, var det noen som så sitt snitt i å sanke inn og bevare minner om en svunnen tid. Etter hvert som DVD, BluRay og nå Ultra-HD har kommet med stadig bedre kvalitet på lyd og bilde, menes disse samlerne at slitte utleiekassetter ivaretar andre kvaliteter, som er helt uerstattelige.

Tekst: Torgeir Blok

- Det er noe veldig spesielt å eie den originale utleiekassetten. Den har en historie, og du kan bare tenke deg hvor mange som har leid den til en date-night med dama, eller guttekveld med øl og popcorn. Mange kjøper også av nostalgien, for å minnes den gangen de leide akkurat den tapen da de var små, forteller samleren Kim David Johansen.

Det er imidlertid ikke bare nostalgien som gir de gamle kassettene verdi, og Kim David peker også på omslaget som rene kunstverk.

- Eskene er jo kjempestilige, og du finner ikke liknende cover-kunst i dag. Hvis du titter på dagens DVD og Bluray, så er det nesten alltid bare svevende hoder på coveret. I gamledager la distributørene mye mer tid i å produsere skikkelige kunstverk.

Samlingen hans består av mange hundre kassetter, deriblant flere signerte utgivelser av blant annet Brian Yuzna og Ruggero Deodato, samt Troma-legenden Lloyd Kaufman. Kim David forteller at det var spesielt skrekksjangeren som gjorde ham hekta i tenårene, og da norske VHS-utgivelser gjerne ble sensurert, lå mye av spenningen i å finne uklippede versjoner fra andre land.

- Før var det jo vanlig å gå til videobutikken for å sosialisere, og det var der jeg ble kjent med mange likesinnede som introduserte meg for utenlandske butikker hvor du fikk tak i helt usensurerte VHS-kassetter av filmer som var forbudt i Norge. Og det som er litt morsomt med utleiekassetter, er at man ofte legger merke til at filmer som har scener med nakenhet eller blod, gjerne har ekstra mye skurring akkurat der folk har spola frem og tilbake for å se de scenene om igjen.

Morsomme sitroner

Det er ikke bare blod og gørr det går i, for i samlingen til Kim David finner vi også flere israelske komedier.

- Jeg samler på de israelske filmene i Lemon Popsicle-serien, og der kjøper jeg absolutt alt jeg kommer over. Det er litt morsomt å se at de finnes i forskjellige versjoner og for eksempel en nederlandsk utgave har andre titler og en voice-over, mens en tysk versjon har helt annen musikk. Hvis noen tilbyr meg en 16mm eller 35mm print av Lemon Popsicle, så kjøper jeg nok de også, selv om jeg ikke har mulighet til å se de.

Kim David er overhodet ikke alene om å samle på VHS. Dette har gjort at de slitte leiekassettene har begynt å stige i verdi som gamle veteranbiler. For selv om mange i sin tid brukte mye penger på å kjøpe såkalte «home video»-kassetter, er det ikke disse som er mest verdt i dag.

- Det er leiekassettene folk vil ha, så det er de som er mye verdt. Her i Norge hadde vi såkalte «big box»-kassetter frem til 1991, og de små boksene som kom ut etter det er ikke særlig ettertraktet. Men de store kassettene er eldre og mer sjeldne, så de kan gå for flere hundre kroner. Det er kjøpers marked og det er ofte nostalgien som styrer prisen, da noen synes at akkurat én spesiell film har høy verdi fordi den minner dem om barndommen. Det er også mangfoldige filmer som aldri har blitt gitt ut på noen andre formater, så den eneste måten du kan se de er fortsatt på VHS.

Supersamleren

Det finnes noen få filmtreff der samlere møtes for å veksle kassetter, men Kim David forteller at det meste av handelen foregår online. Mange VHS-selgere har egne Facebooksider hvor de poster bilder av «nye» kassetter til salgs hver eneste dag, men brorparten av handelen foregår på større marked. En av disse er Facebookgruppen VHS Kjøpes & Selges, hvor over 800 medlemmer hyppig handler alt fra Sesam Stasjon til Aune Sands Dis for 100 kroner. En av de største samlerne her er Dag-Johnny Elnes, som eier over 30.000 VHS-kassetter.

- Jeg begynte sånn smått i 1981 da vi fikk den første VHS-spilleren, og fra 1990 var det samling på heltid. Jeg begynte å reise rundt i Norge, Sverige, Danmark, Hellas og Holland, besøkte bruktbutikker og loppemarkeder, og spurte om å få kjøpt alt jeg så. Etter hvert har jeg også kjøpt opp et par videobutikker, forteller Dag-Johnny.

Han samler alle big box-utgivelser han kommer over og har sortert de etter utgivelses-selskap. I tillegg til VHS eier han også rundt 15.000 DVDer og 1.000 BluRay. Attpåtil har han også samlet på LaserDisc, men solgte nylig hele samlingen på 300 filmer, for 10.500 kroner.

- Det at jeg solgte alle LaserDiscene samlet senket prisen totalt. For jeg ser mange folk selger enkelte LaserDiscer for opp mot 100 kroner per stykk. Men jeg måtte gjøre et valg, for jeg trengte pengene for å finansiere et DVD-kjøp.

Store penger

Noe av det mest ettertraktede for VHS-samlere er gamle tegnefilmer, men om du har loftet fullt av Disney-klassikere er det ingen grunn til å juble, da disse er bortimot verdiløse. Hvis du derimot har big box utleiekassetter fra videoselskapet Esselte, kan det godt hende du sitter på en liten formue.

- Noen samler utelukkende på tegnefilmer og det som kalles hvite Esselte-kassetter. Dette er superheltfilmer med blant annet Hulken og Spiderman, som veldig mange er ute etter. Sjeldenheten, og det at mange vil ha de, gjør at prisene kan bli helt vanvittige.

Om flere hundre kroner kan virke som en svimlende sum å betale for et utdatert, og for de fleste ubrukelig format, er det ikke på langt nær det dyreste. Den mest verdifulle kassetten Dag-Johnny eier, er den danske utleieversjonen av Cannibal Holocaust.

- Jeg har hatt den en gang tidligere, og da solgte jeg den for rundt 2.500 kroner. Nå har jeg endelig fått den tilbake, og det var noen som tilbad meg 5.000 kroner for den, men da sa jeg nei. Den er ekstremt sjelden og ettertraktet fordi danske utleiekassetter skulle sendes tilbake til leverandørene og ødelegges, så de skulle egentlig ikke være mulig å få tak i for privatpersoner. Derfor er det ikke mange eksemplarer i omløp, og hvis du har sett coveret, så sier det mer enn tusen ord. Det viser en dame som er spydet på en påle mens blodet renner nedover, og det var nok veldig sjokkerende på 80-tallet.

Kostbare kassetter

På Facebookmarkedet blir de aller fleste videokassettene solgt for minst 10 kroner, og Dag-Johnny anslår derfor at VHS-samlingen hans har en verdi for godt over 500.000 kroner om filmene skulle bli solgt en og en. Men om noen hadde tilbudt ham en hel million for samlingen, er han likevel ikke så sikker på om han ville takket ja.

- Nei, det ville vært vondt å kvitte seg med. Men jeg har hatt ekstremt mange dubletter, altså de jeg har dobbelt opp av, for når jeg kjøper opp store samlinger så kommer det med mange som jeg har fra før. Så de driver jeg og selger hele tiden, for de tar jo opp mye plass. Heldigvis jobber jeg på et møbellager, så jeg har ekstraplass til å lagre ting der også.

Flere samlere peker på plassmangel som største hinder for å utvide samlingen, og da Dag-Johnny skulle bygge nytt hus til familien, var en av betingelsene at kjelleren skulle bli hans eget filmmuseum. Av hele samlingen antar han å ha sett på rundt 10.000 filmer, og selv om mange av disse er 35 år gamle leiekassetter, påstår han at de fleste spiller like fint som de gjorde på 80-tallet.

- Det er veldig viktig at de blir lagret riktig, for hvis de får fuktighet så kommer muggen, og da får du hvite bånd. Men hvis man skulle hørt på de første spådommene, så skulle ingen VHS-kassetter virke i dag. En VHS som er så slitt at den er umulig å se på, har egentlig ikke verdi, men vi som samlere tar alltid vare på omslaget, for det finnes også noen som bare har kassettene og ikke coveret. Det er også noen filmer hvor det kun eksisterer coveret, og det ikke lenger finnes noen kjente eksemplarer av kassetten, og da blir også coveret verdifullt.

VHS-junkier

En annen av de som kjøper og selger VHS på Facebook, er Aleksander Serigstad. Han er halvparten av den populære norske youtube-duoen Filmjunkiene, som begynner hver youtube-video med en VHS som trykkes inn i en spiller, før de anmelder gamle filmer.

- Det er noe sjelfullt over det å eie enkelte filmer i det formatet de kom ut. Klassikere som Taxi Driver er kulere å ha på Bluray i den kvaliteten de fortjener, men en film som Clash of the Ninjas, den må du ha på VHS. Det finnes også mange filmer som er veldig bra, men fikk litt smal distribusjon som gjorde at de lenge bare var å finne på VHS. Mange av de vil nok ikke dukke opp på BluRay heller, sier youtube-stjernen.

Til motsetning av Dag-Johnny, samler ikke Aleksander på hva som helst, og for ham er det jakten på skjulte skatter som gjør VHS-markedet så spennende.

- En morsom raritet er for eksempel at det finnes en norsk VHS-utgave av horrorkomedien Dead Heat, som er den eneste utgivelsen av den filmen i verden med noen ekstra scener som egentlig ble klippet vekk. Selv regissøren kan ikke skjønne hvordan de havnet på denne norske VHS-kassetten, så den har derfor blitt ganske ettertraktet.

Om filmene som anmeldes av Filmjunkiene ikke akkurat har vunnet Oscar-statuetter, er det likevel ingen tvil om at de har vært betydningsfulle for mange. Aleksander innrømmer at Filmjunkiene kanskje gir B-filmer overraskende høye karakterer, men forklarer at noe av tanken bak er å anmelde filmene på sine egne premisser.

- Da vi anmeldte Hard Ticket to Hawaii, som er en fjollete actionkomedie med blodtørstige slanger og Playboy-modeller i hovedrollene, ga vi den 8 av 10 poeng. Det høres kanskje ut som en drøyt høy karakter, men filmen er vanvittig underholdende og fornøyelig «over the top». Dagens filmskapere har også gitt kunstnerisk anerkjennelse til mange gamle filmer som tidligere ble sett ned på som snuskete voldsfilmer. Nicolas Winding Refns Neon Demon er for eksempel full av referanser til Mario Bava og Dario Argento, og norske filmskapere som Patrik Syversen, Even Benestad og Arild Østin Ommundsen, har alle dratt frem Texas Chainsaw Massacre som inspirasjonskilder.

Tidsmaskin til 80-tallet

Denne renessansen av VHS-æraens lekende form for filmskaping har vokst seg stadig større de siste årene. En gang latterliggjorte B-filmer fra 80-tallet, som Deadly Prey og Samurai Cop, har i nyere tid fått såpass store fangrupper online at begge klarte å samle inn penger til å spille inn hver sin flunkende nye oppfølger over 30 år seinere. Nå som barn av 80-tallet har etablert seg som filmskapere, har det også sprunget frem en ny retro-sjanger, med filmer som Hobo with a Shotgun, The FP, Hot Tub Time Machine, Detention, Turbo Kid og Kung Fury. For å understreke nostalgifaktoren ble begge de to sistnevnte også gitt ut på VHS.

Formatet lever likevel på lånt tid, og i år sluttet det aller siste japanske elektronikkfirmaet, Funai Electric Company, å produsere VHS-spillere. Men om mange filmelskere for lengst har forbarmet seg over nyere formater, er det samtidig unektelig at stadig skarpere bilder også har gjort det enklere å se filmatiske «feil», som dårlige spesialeffekter og sminke. Dette er atter en grunn til at fler og fler ser verdien av VHS, og mener at noen filmer rett og slett gjør seg best på kassett.

Så hvis du virkelig vil gjenoppleve noen av de skjulte skattene som kom ut av videoens storhetstid, kan du nesten ikke gjøre det mer fornøyelig enn om du børster støv av videospilleren på loftet, leter opp en gammel kassett, justerer trackingen, og håper at spilleren ikke spiser båndet.

© Copyright by Torgeir Blok

Denne saken ble først publisert i Natt&Dag 2/2011

Kongen av eye-candy er tilbake 

Tekst: Torgeir Blok

Tarsem Singh brukte over 12 år og en stor del av egen formue på å lage forrige tiårs største visuelle runk: The Fall. Immortals er hans tredje film, og følger i samme spor: Symmetriske bilder av geometriske former, ekstravagante kostymer fra et annet univers, optiske illusjoner av psykedeliske landskap, og et manus så tynt at man knapt legger merke til det.

Vi er i Hellas for noen tusen år siden. Guder i gullundertøy, soldater i sandaler, et sexy orakel, Mickey Rourke og en minotaur med hode av piggtråd, bedriver tiden med å rive hverandre i fillebiter med magiske våpen. Det henger ikke alltid på greip og hvis man vil påpeke hull i historien får man hendene fulle. Immortals kompenserer ved å være en visuell orgasme, der hvert bilde er nydelig komponerte malerier av fargerik voldsporno.

Hodene flyr, armer og ben kuttes, spyd og sverd penetrerer steroidemuskler som eksploderer i blod. Brennende kjettinger deler hele mennesker i to, i en lekeverden der bare de som parteres blir viet slow motion.

Til motsetning av The Fall, som regissøren stolt annonserte var helt uten dataanimasjon, ejakulerer han nå pixler som sparkelmasse over manushullene. Landskapene er overstilisert til en sånn grad at det er umulig å late som de er ekte, men ser så fete ut at man gir faen.

Også 3D-effektene er finurlig utnyttet. Todimensjonale veggmalerier får umulig dybde og perspektiver blir merkelig forvrengt. Tredimensjonalt blod spruter ut av hodeløse skuldre i slow motion og kroppsdeler dasker deg i trynet.

Den neste filmen til Tarsem Singh kommer på kino allerede i april. Det blir en komisk gjenfortelling av Snøhvit, med Julia Roberts som den slemme dronningen. Det kan virke som om auteuren fra India akter å selge sjelen til Hollywood, og det anbefales derfor å få med seg Immortals som det siste kompromissløse han gjør. 

Terningkast: 5

© Copyright by Torgeir Blok