I juli 2011 ble skrekkfilmen A Serbian Film totalforbudt i Norge. Det betyr at ingen får lov til å selge, leie ut, eller vise filmen for et offentlig publikum, uten å risikere fengselsstraff på opptil et halvt år.

Tekst: Torgeir Blok

Forbudet kom på plass etter at en «flom» av klager skal ha kommet fra personer som har vært så uheldige å ha sett filmen. Hvor stor denne «flommen» angivelig var finner jeg ikke noe informasjon om, men jeg regner med at det må en handfull mennesker til før du kan ty til slike billedlige uttrykk. Og dette er altså ikke bare mennesker som har sett filmen og mislikt den, men folk som har tatt seg bryet med a finne ut av hvem som regulerer slikt, lett opp en adresse for å kontakte dem, og skrevet en klage for å fortelle akkurat hva de mener om saken.

Men hvem i all verden er disse menneskene? Har du noen gang vært såpass irritert på en film?

Siden vi tross alt har å gjøre med en serbisk splatterfilm, så jeg vil tro det er trygt å si at det ikke akkurat er bestemor på Toten som har snublet over den på NRK2 en torsdagskveld. For TV-kanaler har selvfølgelig heller ikke lov til å sende filmen.

Jammer og gråt

Disse partypooperne har vel vitende bestemt seg for å gå til anskaffelse av A Serbian Film, mest sannsynlig nettopp fordi de har hørt at den skal være ganske så jævlig, bare for å løpe til Medietilsynet og grine om det etterpå. Vi har altså å gjøre med radikale bedrevitere som vil beskytte folk mot ting de selv ikke liker, og gjør sitt ytterste for å sabotere andres interesser.

Slike sutrehuer er å finne over hele verden, og truslene om rettslig forfølgelse for de som måtte våge å trosse forbudet er høyst reelle. Dette fikk programansvarlig ved Sitges Film Festival i Spania erfare, da de ble arrestert for å ha A Serbian Film på plakaten. Derved ble også de som hadde kjøp kinobilletter effektivt beskyttet fra å se en film som de hadde gledet seg til.

Men jo da: Filmen er blodig og fæl og full av voldtekt og tortur, og det er langt ifra barne-TV. Men det er nettopp derfor det kalles en «skrekkfilm». Den er skrekkelig. Hvor mange slappe thrillere og daffe grøssere har du ikke blitt irritert over, fordi de simpelthen er hverken spennende eller skumle? Så det å forby en skrekkfilm som gjør deg skremt, er like dumt som å forby en komedie som får deg til å le.

Ulovlig kunst

Tenk hvis vi hadde gjort det samme med andre kunstformer. Hva om Tono en dag bestemte at det var ulovlig å selge Dimmu Borgir-plater? Eller om en prest skulle få bestemme at fotograf Andres Serranno ikke fikk vise sitt mest kjente blide «Piss Christ»? Dette er selvfølgelig latterlig og hinter om en totalitær stat hvor tankepoliti passer på hva du får lov til å se og høre. Men i filmverden er dette altså en realitet. For det finnes faktisk noen gledesdrepere som sitter og bestemmer hvilke filmer du og jeg skal få lov til å se.

Disse folka har tatt en rekke fjollete beslutninger før, og forbydd komedier som Life of Brian, Creepshow, Return of the Living Dead, Death Race 2000 og Evil Dead 2.

Anerkjente kvalitetsfilmer av andre slag har også blitt forbudt etter at en eller annen idiot har blitt krenket. Killing of America var for eksempel litt for realistisk i sin avbildning av Amerikas skyggeside, selv om det var en dokumentar. Cronenberg-filmen Crash ble også stoppet fra å bli vist på kino Oslo, siden noen ikke likte å se folk som tente seksuelt på trafikkulykker. Dette i samme by der en av de største turistattraksjonene er en park full av mennesker i alle aldre, klistra sammen i en massiv granittorgie.

Hensiktsløse forbud

Ikke bare er forbudet av A Serbian Film ren idioti i seg selv, men det fungerer selvfølgelig helt mot sin hensikt. Akkurat som Marilyn Manson i sin tid bare solgte flere plater når bibelryttere protesterte hans ankomst til Quartfestivalen, er det selvsagt nå også en stor skare filmentusiaster som vil strekke seg langt for å anskaffe et eksemplar av A Serbian Film etter forbudet.

For samme hva sensurrytterne liker å påstå, så er det nemlig ikke slik at alle og enhver liker de samme tingene. Jeg har nemlig også sett en mengde filmer jeg ikke har kunnet fordratt. Mange av disse har også unektelig negativ innflytelse på alle som blir utsatt for dem, uten at det trenger å være hint av blod eller nakenhet involvert. Det er for eksempel liten tvil om at Disney er hovedansvarlig for at forvitnede frøkner venter hele livet på å bli hentet av en drømmeprins på en magisk enhjørning, i stedet for å ha sex med fulle filmjournalister de meter på byen. 

Så hvis A Serbian Film er forbudt, så må sannelig hele katalogen til Disney også bannlyses. Alle som viser snurten av syngende dyr bør sporenstreks settes i fengsel. Og de som viser videoer med snakkende biler må miste førerkortet.

Om dette virker en smule totalitært, så er det bare å gjenta for seg selv at: 

At alle regler og forbud er for mitt eget beste.

© Copyright by Torgeir Blok