Dette går du glipp av
Denne saken ble først publisert i Cinema 3/2012
Hvem avgjør hvilke filmer som ender opp på norske kinolerret? Med hvilke kriterier? Hvor trygt sitter disse høye herrer og damer i sine dype smaksdommerstoler? Og ikke minst: hvilken påvirkningskraft har en filmkritiker?Tekst: Torgeir Blok
Terningkast 6
Det hele begynte en desemberkveld jeg satt godt forankret i sofakroken med en spansk venn som hadde tatt med en film fra hjemlandet. Filmen het Agnosia og var en drømmeaktig, romantisk, retro-futuristisk-thriller. Dels kjærlighetshistorie, dels steampunk, dels spenning og historisk kostymedrama. At filmen var vanskelig å sette i bås ble også dens styrke, da manuset konstant overrasket med nye krumspring. Se for deg Delicatessen uten slapstickhumor, legg på et lag av The Prestige, spe på en dæsj Romeo and Juliet, krydre med et par klyper av Jack the Ripper, og du har kanskje en anelse av hva du kan vente deg. Skuespillerne, musikken, kulissene og kameraarbeidet kollaborerte perfekt til å skape et magisk univers som hadde mer å tilby enn jeg klarte å få med meg ved en enkel visning. Kort fortalt: Jeg digga den.
Som filmkritiker er en del av jobben å se filmer som nesten ypper til dårlige anmeldelser, og jeg skal innrømme at det til tider kan være tilfredsstillende å få utløp for aggresjonen ved å gi fullstendig slakt. Dette er likevel ikke på langt nær like gøy som å anbefale noe jeg vet mange vil verdsette og sådan komplimentere filmer og filmskapere jeg føler fortjener det.
Så da rulleteksten til Agnosia omsider kom til syne, hadde jeg bare en tanke: Kunne jeg kanskje skrive en anmeldelse av den og få gleden av å gi terningkast 6?
For at dette skulle være aktuelt måtte jeg først finne ut når den hadde Norgespremiere. Den var produsert i 2010, men jeg visste at utenlandske filmer ofte kunne drøye litt med å ta turen til Norge, så jeg kastet meg over nettet for finne en dato. Det jeg fant var utenfor all logikk. På filmweb.no fikk filmen en publikumskarakter oppimot 6, men likevel stod det ”Premieredato: Ubestemt”. Litt over stod det: ”Videodistribusjon: Scanbox Norge AS”. Filmen hadde altså blitt gitt ut på DVD her til lands, men ikke blitt satt opp på kino.
I 2011 så jeg en bråte filmer hvis kvalitet føltes som fornærmelser. Halvhjerta romcoms med vitser uten poeng og c-kjendiser fra kansellerte sitcoms (Zookeeper, No Strings Attached, og Crazy Stupid Love). Innholdsfattige actionthrillere som forsøkte dekke over manushull med gimmicky 3D effekter og ristende kamera (The Mechanic, Killer Elite, og Sanctum). Kjedelig klisjéhorror hvis største skremselsmoment var slitsom musikk og skarpe lydeffekter (Paranormal Activity 3, The Rite, Season of the Witch). Og ikke minst en bråte av forutsigbare barnefilmer som tok det for gitt at markedsgruppen tar til takke med hva som helst (Tangled, Rio og Milo på Mars). Men alle disse middelmådighetene fikk likevel kinovisning i Norge.
Men hva med Agnosia? Jeg kunne forstå at mange lavbudsjetts-finurligheter ikke ble satt opp på kino fordi de rett og slett var for smale, men dette var en storsatsning fra produsenten av Pans Labyrint og The Orphanage. Et fantastisk håndverk på alle punkter, en ambisiøs historie hvis omfang validerte bruk av ordet "episk" og en buffé av sjangre som ville tilfredsstilt en bred markedsgruppe.
Et par dager senere delte jeg min frustrasjon over Agnosias manglende kinodistribusjon med en like filmfanatisk kamerat. Han hadde ikke sett filmen, men hadde samme opplevelse med slossefilmen Warrior. Da jeg sjekker opp denne på Filmweb.no stod det rett ut: ”Warrior kommer ikke på kino”. I kommentarfeltet fant jeg derimot en bråte med skuffede fans som hadde tatt seg bryet med å uttrykke sin forargelse over dette. Men til forskjell fra Agnosia så hadde Warrior faktisk en kinodistributør: SF Norge. Jeg plukket opp telefonen.
Lille Amerika
Jeg fikk kontakt med Janne Holmboe, SF Norges markedssjef for kinofilmdistribusjon, og hun forklarte at hvilke filmer som blir satt opp på kino er avhengig av mange faktorer.
- Er det store stjerner med? Hvordan gjorde filmen det i andre land? Hvordan har liknende filmer gjort det i Norge? Og hvis en regissør eller skuespiller er veldig populær, vil det noen ganger være nok til å garantere at en film blir lønnsom.
Hva Agnosia angikk så hadde ingen av navnene i rulleteksten spesiell gjenkjennelsesverdi, og jeg lurte om dette kanskje var grunnen til at den ikke ble satt opp. Janne Holmboe kjente derimot ikke spesifikt til verken Agnosia eller Warrior, men understreket at det tross alt er begrensninger for hvor mange filmer som får plass på kinoprogrammet, og derfor blir det til syvende og sist et pengespørsmål.
Spørsmål avlet flere spørsmål: Hva koster det å sette opp en film på kino? Og hvor mye, eller lite plass er det i kinoprogrammet? Jeg lette opp kontaktinfo til Oslo kinos programsjef, Christin Berg.
- En filmdistributør kjøper rettighetene til en film, og lanserer den på kino i Norge. Kinoene leier filmen av distributøren og leien varierer fra type film og byrå, og fra kino til kino, sa Berg på telefon.
Kinosjefen poengterte også at kinobillettene ikke dekket utgiftene til kinoene, men at de var avhengige av inntekter fra både reklame og kiosksalg. Markedsføringen på hver film er også avgjørende på hvor lønnsomt det er.
- Noen filmer, som f.eks Hobbiten, er det ekstreme forventinger rundt og da selger billettene seg nesten selv. Andre filmer må det jobbes med og gjøres kjent i sin målgruppe, men ingen markedsføring hjelper hvis ikke filmen er god. Den aller beste markedsføring er derimot ”word of mouth”-effekten.
Hun forklarte videre at det varierer hvor mange filmer som får plass på kino, men antallet ligger stort sett mellom 200 og 250 titler pr år, i tillegg til festivalvisninger. Det er imidlertid overflod av film i markedet, og hun har sett at filmene slår hverandre i hjel om det blir for mange.
- Alle er tjent med at filmene fordeles best mulig utover året, og at alle 12 måneder blir brukt. Det er likevel mange som ønsker å lansere filmen sin i høysesong, dvs. mellom slutten av august og midten av november, eller mellom jul og påske. Flere av de største amerikanske filmene lanseres på nesten samme tid over hele verden, mye pga. frykten for piratkopiering. Vi jobber med å sikre mangfold av filmer året rundt, men i mai-juli kan det være en overvekt av amerikanske underholdningsfilmer.
For å finne ut mer om disse amerikanske filmene som dominerte markedet ringte jeg til UIP, som jobber eksklusivt med Paramount- og Universal-produksjoner. Der fikk jeg kontakt med direktør Liv Jacobsen, som forklarte videre hvordan utvalget av kinofilmer foregår.
- Norske premieredatoer er påvirket av amerikanske datoer, men også av konkurrerende titler på markedet og hvilken årssesong det er. Hvis filmen ikke er god, så holder det ikke med store navn lenger, og hvis den er fullstendig uegnet og ikke har noen markedsverdi i Norge setter vi dem ikke opp. Men de som har livets rett, de får plass.
Du bare må se den
Om megakonsernet UIP alltid får sette opp filmene de ønsker på kino, betyr det da at mindre aktører blir stående på sidelinja og vente på plass? Jeg kontaktet Arthaus for å få svar, og daglig leder Svend Bolstad Jensen forklarte de jobber ganske annerledes enn UIP.
- Vi er aktivt ute i markedet, ser masse film og leter etter de som skiller seg ut på positive måter.
Arthaus-sjefen ville ikke vedkjenne seg tittelen talentspeider, men så heller på seg selv som en slags «garantist» for et bredt utvalg av filmer på norske kinoer. Likevel innrømmet han at det kunne være en kamp om å få plass på kino og at det dessuten koster ganske mye.
- Vi bruker oppimot 500.000 i totale lanseringsomkostninger pr film. De blir da som regel satt opp en uke av gangen, og så er det besøkstallene som bestemmer hvor lenge den får gå. Men det er sjelden en film blir fjernet etter bare en uke i de større byene.
Arthausfilmer må derfor selge mellom 15.000 til 20.000 billetter for å spille inn lanseringsomkostningene, men det finnes også støtteordninger som Jensen forklarte de er helt avhengig av for å gjennomføre deres markedsmodell. Men også hos dem er markedsføringen avgjørende for filmenes suksess.
- Vi bygger opp kampanjer med annonser i media, utnytter sosiale medier og arrangerer forhåndsvisninger, inviterer skuespillere og regissører for redaksjonell omtale og samarbeider med filmfestivaler. Det er også viktig med god presse og høye terningkast. Men for å få til “denne filmen må jeg se”-greia, må man nesten kjenne noen i venneflokken som anbefaler den. Så aller helst skulle det eksistert egne kvalitetskinoer i de større byene i Norge slik som det gjør i København, Stockholm og Paris, hvor de ikke viser Harry Potter, Ice Age eller James Bond.
Regningen
Det finnes derimot allerede et alternativ til offisiell kinovisning i Oslo i form av Cinemateket. Så jeg kontaktet seksjonsleder Jan Langlo som hadde en ganske annerledes tilnærming til hva som får plass på deres lerret.
- Formålsparagrafen vår går på kulturelle og pedagogiske mål og ikke bare på å tjene penger. Vi skal jobbe aktivt for at filmkulturen blir ivaretatt. Det skal fungere som en filmskole for interesserte og journalister, filmarbeidere osv.. Vi vil vise filmhistorie og kulturelle skatter, men ser også etter spennende kunstneriske filmer som ikke får plass på vanlig kino. Det kan også være organisasjoner som har en spesiell interesse av å sette opp en film. Hvem som helst kan egentlig sette opp en film hos oss.
Dette ga meg en ide. Jeg spurte hvor mye det kostet å sette opp en film hos dem og ble henvist til en prisliste som ligger offentlig på nettet.
Cinemateket i Oslo har to kinosaler. Den største av dem kalles Tancred og har 195 sitteplasse. Den minste kalles Lillebil og har 68 plasser. Salene leies ut på timebasis, men prisene varierer på forskjellige dager og tidspunkt.
Agnosia er 1t45m lang, som betyr at man må leie en sal i 2 timer for å vise den. Forutsatt at filmen skal bli vist i Tancred på en hverdagskveld vil det koste 2200,- pr time*2, altså 4400,-. Det kommer også en varierende kostnad for leie av projektorer, avhengig av hvilket format filmen blir vist. For en ekstrautgift på 1000,- kan de ta seg av billettsalget. Arrangøren kan da sette egen billettpris.
For å få et større innblikk i Oslos kinomarked tok jeg også kontakt med Oslokino.no hvor senterleder for flere av Oslos kinoer, Hussein Hussein, kunne tilby meg følgende priser:
- Leie av sal 4 ved Saga kino med 109 plasser: 11 900 kroner.
- Leie av sal 2 ved Vika kino med 193 plasser: 19 300 kroner.
- Leie av sal 2 ved Colosseum kino med 274 plasser: 27 400 kroner.
For å undersøke flere priser kontaktet jeg også senterleder for Gimle/Vika kino, Harald Manner Kolsrud, som kunne tilby følgende:
- Leie av Gimle kino med 260 plasser: 32 250 kroner.
Alle prisene er eks. mva. og inkluderer standard teknisk opplegg og personell. Til forskjell fra Cinemateket har de andre derimot ikke mulighet å selge billetter gjennom sitt system, noe som ble en dealbreaker for meg.
For å høre om dette var mulig å gjennomføre ringte jeg de som sto for filmrettighetene til Agnosia: Scanbox. Markedssjef Kristian Krogstad forklarte at det kostet 1000,- å leie rettighetene til å sette opp denne på kino. Sammen med Cinematekets kostnader kunne jeg få en pakkepris på 8000,-
Med en billettpris på 100,- pr stk betydde det at 80 mennesker måtte komme på en kinovisning av Agnosia for at dette skulle gå i null.
Risikoberegning
Det må nevnes at disse beregningene er gjort helt uten hensyn til markedsføringskostnader. Men Pan’s Labyrint og The Orphanage gikk begge runder på norske kinoer, nettopp med denne “word of mouth”-faktoren som flere kyndige hadde påpekt som den aller beste formen for markedsføring.
Krogstad fortalte at Agnosia faktisk hadde blitt tilbudt til filmfestivaler i Norge. Den ble også vist på Kosmorama filmfestival, men fikk ikke ordinær kinovisning.
- Det var flere spanske thrillere som dessverre ikke slapp til. Hierro, Julia’s Eye og Agnosia. Dette er flotte filmer, men litt for stor risiko å ta i dag. Kinobildet har endret seg mye de siste åra med nedlasting, en ny generasjon som har kommet til, og at det har blitt enkelt å importere filmer sonefritt og har gjort det mye mer tilgjengelig på hjemmemarkedet. Da videomarkedet var på sitt beste var det bredere distribusjon av mellomtitler, dvs. de som ligger mellom blockbustere og smalfilm. Før så folk kanskje Pan's Labyrint på kino fordi de ville oppleve den i topp kvalitet, men nå har alle store TVer hjemme med blu-ray spillere.
Jeg spurte hvor mange som hadde kjøpt Agnosia på dvd og fikk beskjed om at den hadde solgt ca. 3000 eksemplarer. Så forutsatt at halvparten av disse likte filmen like godt som meg, var det kanskje oppnåelig å selge 80 billetter på en privat oppsetning?
Men hva om bare en håndfull folk møtte opp? Jeg husket kinosjefen sa at kinoene overlevde delvis på reklameinntekter og fikk ideen om at jeg også kanskje kunne selge litt reklameplass? Men i så fall til hvem?
Mens jeg grublet, stod TVen på i bakgrunnen. Humorprogrammet NAV skulle akkurat til å begynne da en tøff tv-stemme sa ”Programmet presenteres av 180.no”.
Så jeg ringte likesågodt til daglig leder for 180.no, Øyvind Bangsund.
- Ja, det stemmer at vi sponser en rekke TV-programmer. Det er moro å støtte opp om norske programmer og samtidig øke kjennskapen til produktet vårt.
Hva med filmer da, lurte jeg, har dere sponset det før?
- Nei, det må jeg innrømme at vi ikke hadde gjort før.
- Vel, nå har du sjansen, sa jeg.
Agnosia vises i Tancred, lørdag den 14. april kl 20:30. Du er herved invitert til å være med på en veldig spesiell opplevelse. Billettene koster 100,- og kan kjøpes på Filmens Hus. Filmen presenteres av 180.no.
I denne oppfølgingsartikkelen kan du se hva slags markedsføring jeg iverksatte, og ikke minst hvor mange som møtte opp.
© Copyright by Torgeir Blok