Kinoen i egne hender
Denne saken ble først publisert i Cinema 2/2018
I forrige nummer av Cinema kunne du lese artikkelen Dette går du glipp av, hvor jeg undersøkte hva og hvem som avgjør hvilke filmer som kommer på norske kinolerret. Det endte opp med at jeg selv satt opp en film på Filmens Hus, og i denne artikkelen kan du se hvordan det gikk.
Tekst: Torgeir Blok
Det koster å sette opp en film på kino og for å gå i null måtte jeg selge 87 billetter til 100 kroner. I ukene før visningen jobbet jeg derfor med å promotere filmen så godt jeg kunne.
Det første og mest opplagte jeg gjorde var å starte en Facebookevent, invitere de aller nærmeste og regelmessig poste teaserbilder og oppdateringer om visningen. Jeg allierte meg med noen bekjente som var vennlige nok å dele gruppen på sine egne profiler, og i løpet av få dager hadde eventen over 500 inviterte filmfans. Da dette i første omgang hørtes ganske anstendig ut, oppdaget jeg etter hvert at det ikke var bare gunstig heler, siden flere av meldingene jeg sendte ut til de inviterte tydeligvis ble stoppet av Facebooks spamfilter.
I den forrige artikkelen kunne du lese hvordan en rekke filmdirektører og kinosjefer bedyret hvor viktig og kostbart det var med markedsføring av film. Dette ble en stor utfordring også for meg, da markedsføringsbudsjettet mitt var lik null. Det hjelper imidlertid å ha gode venner, bl.a. i kommunikasjonsbyrået Komodo, som kom med mange gode innspill og fikk produsert plakater som jeg hang opp på diverse kulturelle samlingsplasser. I Tronsmo bokhandel ba de uoppfordret om å få flere plakater, og alle jeg snakket med var svært imøtekommende. Det var også steder som ikke tillot plakater, men isteden hadde dedikerte plasser for flyers. Problemet er bare at disse krever mye større antall og dessuten behøver stadig påfyll, noe som fort ville gjort det svært kostbart.
Jeg kontaktet en rekke medier for å promotere visningen over flere kanaler og fikk bl.a. satt opp filmen på eventkalenderen Underskog.no. Flere bransjemennesker svarte med personlige tilbakemeldinger, der noen var uenige om min oppfattelse av filmen som en skjult jubel, mens andre sa seg takknemlig for oppsetningen. Dog alle var svært positivt innstilt til eksperimentet, var det likevel noe skuffende at ingen av medieprofilene bet på og ville gjøre noe redaksjonelt ut av eksperimentet. I ettertid har jeg imidlertid blitt kontaktet av flere som beklaget at de ikke fikk tid å skrive om dette pga. påsken, noe som også gir nyttig lærdom.
Billettgalloppen
Facebookgruppa ble opprettet allerede 13. mars, men de første billettene ble ikke solgt før 29. mars, samme dato som Cinema magasinet med artikkelen om visningen ble publisert. Dette kan være et beskjedent tegn på verdien av en redaksjonell omtale, i forhold til en Facebookevent hvor det er svært lett å trykke 'like'.
Da disse billettene ble solgt over to uker før forestillingen, begynte jeg å bli håpefull. I ukene som fulgte var det derimot stille i billettluka og det neste salget kom ikke før den 11. april. Tre dager før forestillingen var det ikke solgt mer enn 6 billetter totalt, og jeg begynte å få klamme hender. De ansatte på Cinemateket betrygget meg likevel litt med at de aller fleste kinogjengere kjøper billetter i skranken rett forestillingene og at forhåndssalget sjeldent er frenetisk.
Og på selve dagen begynte jommen det å skje ting. Jeg sjekket salget regelmessig og rett før jeg tok turen til Filmens Hus var det solgt 30 billetter. Selv om denne visningen er et enkelt eksempel, gir det en liten indikasjon om publikums kinovaner i henhold til når og hvordan folk kjøper billetter.
Mens jeg stod og venta på at klokken skulle bli 20:30, ankom det stadig flere fjes for å hente billetter i skranken. Blant de som møtte opp var en håndfull av mine venner og bekjente, men også overraskende mange fremmede. Folk kom helt fra Sarpsborg for å se filmen, noe som kanskje høres utrolig ut hvis jeg unnlater å nevne at dette var min egen mor.
Forfatter Ellen Reiss var en av de som møtte opp etter å ha lest artikkelen i forrige utgave av Cinema, og slo av en liten prat.
- Jeg synes det er et spennende prosjekt som stiller viktige spørsmål ved at filmer ikke velges på bakgrunn av kvalitet, men snarere pga. kapital. Det øvrige kinotilbudet virker homogent og domineres veldig av glorete og pompøse, overpåkostede Hollywoodfilmer. Jeg skulle gjerne sett et utvidet tilbud av filmer med alternative verdensbilder, fortalte Ellen Reiss.
Dette gikk du glipp av
Etter kinovisningen kom tilbakemeldingene over hele skalaen. Noen syntes den var helt fantastikk, mens andre kjedet seg regelrett. Dette er derimot også å kunne forvente av enhver film, da folk tross alt er forskjellige.
Selv sitter jeg igjen med en ny forståelse for hvor enormt arbeid som skal til for å få en film opp på kino, og ikke minst å markedsføre den. Mange har påpekt at lørdag er en vanskelig dag å selge kinobilletter til, da folk gjerne legger andre planer for helga. Flere lurte også på hvorfor det var akkurat denne filmen som ble satt opp, og mente jeg ville gjort det enklere for meg selv ved å velge en bredere film. Dette kunne jeg selvfølgelig også gjort, men det ville derimot også spent ben på konseptet, da utfordringen var nettopp å se om man kunne finne et publikum for såkalte ”mellomtitler” uten store navn på plakaten.
Jeg nådde til slutt ikke målet med 87 besøkende. Det ble solgt totalt 58 billetter og oppsetningen gikk således i et moderat underskudd på 2630,- kroner. Heldigvis støttet firmaet 180.no opp med underskuddsgaranti, og visningen ble derfor annonsert som ”presenteres av 180.no” i både Cinema magasinet og Klassekampen, på plakater over hele byen, i eventkalendere og internetbannere. Daglig leder Øyvind Bangsund syntes dette var en meget beskjeden sum for 180.no å betale for en såpass bred eksponering, og businessmessig er alle parter derfor svært fornøyd.
Konklusjonen må derfor være at det er vanskelig å sette opp ukjente filmer på kino, men slettes ikke umulig. Da jeg bare hadde en eneste sponsor med på eksperimentet, ble det også en ganske beskjeden sum det dreide seg om. Men hvis man hadde vært mer kreativ på forskjellige sponsormuligheter og fått med flere firmaer, var det heller ikke langt unna å bli en ganske så lønnsom affære.
© Copyright by Torgeir Blok