Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2016

Superman og Batman er begge ikoniske godgutter med en rekke likhetstrekk som bulende muskler, et mylder av alias, og en forfengelig svakhet for teatralske antrekk. Samtidig har de også stikk motsatte fortolkninger av helteskikkelsen, og når de nå endelig kjemper mot hverandre i filmen Batman v Superman: Dawn of Justice representerer det ikke bare en strid mellom helt og antihelt, men også kulminasjonen av 80 år med økonomisk rivalisering.

Tekst: Torgeir Blok

Tegnet begynnelse

Da Superman først så dagens lys i en tegneserie datert 1938, ble han en umiddelbar suksess som solgte ut samtlige 200.000 eksemplarer. Selv om det hadde eksistert en rekke populære helter i forskjellige formater tidligere, deriblant Zorro, Popeye, The Phantom, John Carter, Buck Rogers, Dick Tracy og Flash Gordon, var det suksessen til Superman som satte fart på hele superheltsjangeren, og den rødkappede karakteren anses derfor som faren til alle superhelter. Det gikk ikke lang tid før flere fikk øynene opp for pengene i superheltmarkedet, og i 1939 kom Batman dultende etter som en mørkere kopi, med en hissig lillebrors entusiastiske markeringsbehov.

Om Superman var den første helten som hadde overnaturlige krefter som å kunne fly, ha skuddsikker hud, og løfte en hel bil over hodet, var Batman på mange måter et steg tilbake til mer jordnære helter som ikke hadde andre evner enn kløkt og fengende replikker. Likevel hadde han en stor fordel over Superman i henhold til salgbarhet. For da den flygende romgutten fremstod som et skinnende eksempel på barmhjertig rettferdighet, ikledde hans flaggermusbror seg sin grusomme forkledning utelukkende for å spre frykt i kriminelles hjerter. Den mørke personligheten gjenspeilte seg også i karakterens bakgrunnshistorie, og om det var vanskelig å forholde seg til en ung Superman som måtte flykte fra en eksploderende planet, var det umulig å ikke få medlidenhet for hvordan Batman som ung gutt fikk se sine foreldre drept rett foran seg. Superman var rett og slett et litt kjedelig og snilt a-menneske, mens Batman var et mystisk og forførende nattevesen. Den barske hardhausen med spisse ører ble kjapt en favoritt blant ivrige lesere, og hans avslappede forhold til tortur og henrettelse av mistenkte, ble ansett som poetisk rettferdighet av blodtørstige fans.

Overbeskyttende gledesdrepere så derimot ikke underholdningsverdien i de brutale stripene, og tegneserier ble kjapt utpekt som ene og alene å være årsaken til alt vondt i hele verden. Offentlige bok-brenninger av tegneserier ble organisert i flere amerikanske byer, og ingen av demonstrantene så ironien i å fortelle journalister hvilken glede de fikk av å se tegneseriene brenne. I redsel for å bli sensurert av staten, bestemte flere store tegneserieaktører i 1954 å opprette en bransjeorganisasjon som satte ned noen regler om hva man fikk lov til å tegne. Befolkningen ble skånet for all antydning til sex og vold, og for at Batman skulle fortsette å selge, ble utgiverne tvunget til å gi ham et strengere moralsk kompass og gjøre han mer lik sin supersnille superbror.

SMACK! BAM! POW!

Denne loven var fortsatt i full sving i 1966, da Adam West ble den første til å spille Batman både i en fargefull film, samt en tv-serie som også ble vist på både norske og svenske kanaler. I motsetning til sitt mørke opphav, var dette en mykere og mer komisk Batman, hvor hvert knyttneveslag var sensurert med store tekstplakater som sa «PAFF», «BLAM» og «BOOM» og hovedpersonen dessuten alltid hadde tid til en viktig moralpreken mellom slagsmålene.

Superman hadde også gått gjennom en viss forandring i tegneserien sin, og da han før bare kjempet for slagordet om å kjempe for «sannhet og rettferdighet», hadde han nå også fått påslengt et patriotisk utrop for viktigheten av å beskytte «the american way» på tross av at han kom fra planeten Krypton. Dette var også noe Christopher Reeve gjentok i 1978, da han påtok seg hovedrollen i den første Superman-filmen.

Superman (1978) ble en enorm suksess som tjente inn 300 millioner dollar, over fem ganger så mye som budsjettet på 55 millioner dollar. Kritikere var også svært begeistret, og da filmen sluttet med et løfte om at en oppfølger var på vei, kunne publikum nesten ikke løpe fort nok tilbake til billettluka to år senere. Superman 2 skuffet heller ikke, og akkurat som karakteren i sin tid fungerte som et springbrett for tegneseriehelter, la mannen med røde underbukser utenpå blå tights, grobunn for et mylder av superheltfilmer.

Akkurat som med tegneserie-revolusjonen, hadde det også blitt laget en og annen film om superhelter før, men igjen var det Superman som knakk koden og fra 1978 kom det minst én etterapende superheltfilm hvert år fremover. Det ble smidd mens superkreftene var varme, og stadig snodigere helter som Swamp Thing, Toxic Avenger og Howard the Duck fikk sine egne filmer. Supermannens kusine, Supergirl, fikk også sin egen film, i tillegg til ytterligere to Superman-filmer der supersuppen ble kokt på stadig tynnere spiker. Til slutt eksploderte superballongen og i 1987 ble Superman 4 en dundrende fiasko som bare tjente inn stakkarslige 15 millioner dollar og effektivt satte stopper for figurens plass på kinolerret de neste 19 årene.

Tilbake til mørket

Da Superman på mange måter hadde tatt igjen Batmans latterlige fremtoning på tv-skjermen, ble alt snudd på hodet i 1986, da den forholdsvis ukjente forfatteren Frank Miller skrev tegneserien Batman: The Dark Knight Returns. Miller valgte å gå bort fra de strenge moralkodene og sensuren som begrenset Batmans mørke natur, og malte isteden et bilde av en brutal og voldelig karakter som også problematiserte heltens rolle.

Tegneserien ble en enorm suksess, som mange ganger siden har blitt kåret til den beste Batman-boka noensinne. Serien krediteres også som en av hovedårsakene til at tegneserieformatet gikk fra rollen som barnslig underholdning, til å bli anerkjent som «grafiske romaner». Den forandret også hvordan superhelter ble tegnet i all fremtid og selvfølgelig gikk ikke dette ubemerket hen i Hollywood, så da Tim Burton kom med en ny Batman-film i 1989 var det tydelig hvor han hadde hentet inspirasjon. Burtons Batman ble en monumental suksess som tjente inn 411 millioner dollar, og dermed overgikk den første Superman filmen. Den mørkere fremstillingen av karakteren åpnet også porten for superheltfilmer produsert for voksne, og filmer som Darkman, Tank Girl, The Crow og Blade, kan alle takke Frank Miller for sin eksistens.

Tim Burton fulgte opp suksessen med Batman Returns i 1992, og igjen gikk karakteren i Supermans fotspor. Akkurat som med Superman 2, ble også den andre Batman-filmen en stor suksess, men da grådigheten så tok overhånd, gikk det som det måtte. Den påfølgende tredje filmen klarte effektivt å ødelegge alt det de to foregående hadde bygget opp, og da den fjerde Batman filmen kom i 1997 satte den også spikeren i superheltens kiste, akkurat som den fjerde Superman filmen hadde gjort 10 år tidligere.

Publikum hadde åpenbart fått nok av både lyse og mørke superhelter, og i årene som fulgte kunne det virke som om fenomenet var på vei å forsvinne tilbake i den nerdete tegneseriegropen det kom fra. Det kan godt tenkes at begge karakterene ville forblitt begravet i mange flere år, om det ikke hadde vært for at en annen superhelt i 2002 fanget hele verden i nettet sitt. Da slapp nemlig den rebelske regissøren Sam Raimi sin første filmatisering av tenåringshelten Spiderman. Definisjonen på suksess ble skutt til været da Spider-man tjente inn 821 millioner dollar, og produksjonen av superheltfilmer ble satt i høygir.

Grumsete realisme

Dette ga Christoffer Nolan mulighet til å forsøke blåse nytt liv i Batman, og akkurat som Miller, valgte også han å trekke karakteren tilbake til sitt mørke opphav. For å komme bort fra det latterlige og selvfornedrende, strebet han også etter å fremstille karakteren så realistisk som mulig, og lette etter måter å gjøre hans usannsynlige tilværelse troverdig. Anstrengelsene ga avkastning og i 2005 solgte Batman Begins kinobilletter for 374 millioner dollar.

Med blod på tann ble Superman også dratt opp av kista, men istedenfor å følge i Batmans fotspor og starte hele historien på nytt, kom noen på den lyse ideen om å heller plukke opp tråden fra Supermans siste suksess. Da Superman Returns kom i 2006, var den derfor en slags oppfølger til Superman 2 fra 1980. Selv om filmen tjente inn respektable 391 millioner dollar, hadde innsatsen også vokst i takt med gevinsten, og etter at det massive budsjettet på 270 millioner ble trukket ifra, ble de skarve 121 millionene som ble igjen ikke lenger regnet som suksess.

Det hjalp heller ikke på selvfølelsen til Superman, at Batman Begins fikk to oppfølgere som begge tjente inn over 1 milliard dollar hver. Beslutningen ble derfor tatt om å følge i Nolans fotspor, og starte hele superhistorien på nytt, med hovedfokus på å gjøre karakteren realistisk. Da Man of Steel endelig kom ut i 2013, lykkes det den også å overgå Batman Begins i fortjeneste, men om billettsalg på 668 millioner dollar ville blitt sett på som en massiv suksess bare få år tidligere, hadde taket igjen blitt sprengt av ny superfilms salgstall...

Superpenger

The Avengers er fortsatt den mest inntjenende superheltfilmen noen sinne, med et svimlende billettsalg på 1.5 milliarder dollar. Ideen om å samle flere superhelter i en film, viste seg å være enda mer lukrativt enn noen hadde turt å håpe, noe som også er grunnen til at vi nå får en film hvor ikke bare Superman og Batman endelig møtes, men hvor perifere superkarakterer som Aquaman, Wonder woman og The Flash også titter innom.

Om filmen går i overskudd er vanskelig å forutsi, men hvem som vinner basketaket mellom Superman og Batman er muligens lettere å gjette. For selv om Supermans uovervinnelige krefter virker overlegne i forhold til Batmans ynkelige verktøybelte, har den mørke ridderens alter ego, Bruce Wayne, et hemmelig våpen som gang på gang har vist seg å være mye mektigere enn alle tenkelige superkrefter, nemlig en utømmelig lommebok. Og om vi har lært noe av historien og utviklingen av disse superheltene, så er det alltid den med mest penger, som bestemmer til slutt.

© Copyright by Torgeir Blok