Foto: Kristoffer Sandven

Denne saken ble først publisert i Cinema 2/2015

I en boligblokk i Oslo, ned en mørk trapp, i enden av en lav korridor og bak en tjukk metalldør, ligger det flere hundre naziuniformer. Cinema har fått et innblikk i det eneste kostymelageret i Norge som spesialiserer seg på andre verdenskrig.

Tekst: Torgeir Blok

- I 2000 arrangerte vi et rollespill hvor vi gjenskapte en norsk fiskelandsby anno 1942. Den gangen var det vanlig at rollespill var satt i et Ringenes Herre-liknende univers, men vi ville lage et spill som tok opp et litt mer alvorlig tema og stilte folk ovenfor valg som ikke var så enkle. Vi hadde en tysk leir og flere hus, og over 120 folk spilte både tyske soldater og norske sivile i fem dager. Det ble veldig godt mottatt, og etterpå satt vi igjen med veldig mye utstyr og inspirasjon, og da ble ideen at vi måtte kunne bruke dette til noe, forteller Ståle Johansen fra Foreningen for Levende Historie.

Det dunkle kjellerrommet innehar ikke bare utallige rekvisitter med swastikamerker, men også en mengde utstyr fra norske soldater, sykepleiere, politimenn og motstandsbevegelse. Totalt huser det bortgjemte lageret over 4000 gjenstander fra andre verdenskrig, og om det meste er ting foreningen har sydd selv eller fått produsert i Kina så har de også noen originaler. Disse er derimot så gamle at de ikke kan brukes uten at de vil gå i stykker, og er dessuten også veldig verdifulle.

- Etter 1942-spillet hadde vi en del erfaring med å få til uniformer på et ”5-øres budsjett”. Den gangen fikk man ikke kjøpt sånne ting, men det svenske forsvaret begynte å dumpe ut alle de gamle krigsuniformene som de hadde hamstret i tilfelle det skulle bli ny krig, og disse uniformene kunne man sy om til å se ut som tyske. Vi hadde lært oss hvordan det kunne gjøres, og da vi fikk høre at det skulle lages film om Max Manus, så tok vi en telefon og spurte om de var interessert i noe av det vi hadde. De hadde mye større krav enn det vi kunne tilby, men de trengte noen som kunne fortelle hvordan det kunne gjøres billig. Så da ble jeg uniformskonsulent på filmen, forteller ildsjelen Bjørn Kleven.

Max Manus er bare en av filmene foreningen har levert uniformer og utstyr til, og på listen av produksjoner de har jobbet på finner vi også Død Snø og nå senest Kampen om tungtvannet, og Tre Døgn i April. Da beholdningen av uniformer begynte å gro, fant de engasjerte i foreningen fort ut at det ville være trist om klærne lå og råtnet på et loft, så de skaffet et lager og startet utleietjeneste.

- Det at vi har spesialisert oss såpass, har gjort at vi har blitt ”the go to guys” på uniformer til andre verdenskrig. Der ”vanlige” kostymearbeidere jobber med å uttrykke en karakters identitet gjennom klærne de har på, er det ganske annerledes å jobbe med militæruniformer, for her skal alle se like ut, og alt er etter spesielle regler. Det er der vi har vår kompetanse.

Fire nivåer autentisitet

Kleven innrømmer at det likevel er rom for å uttrykke karakterers identitet gjennom uniformer, men da må man vite hva man driver med og ha nøye kunnskap til detaljene.

- Man kan si det er fire nivåer av autentisitet når det kommer til uniformer. Det første nivået, er å finne frem en hjelm og en frakk, så du ser ut som en tysker. Det andre nivået, er at du finner frem uniformer som ser ekte ut, uten at de nødvendigvis passer inn i rollene og settingen de skal brukes. Det tredje nivået, det er når man vet hva slags karakterer som skal være der. Om det er en fallskjermjeger fra Luftwaffe i 1940, så betyr det at han har lisser på siden av støvlene, en jakke som bare fallskjermjegerne brukte, og ikke kragespeil på flügerblusene sine. På det nivået har du alt korrekt, og det er ingen som kan ta deg på noen feil. Men på nivå fire, da begynner du å gå på alle tingene som folk faktisk gjorde feil, ofte med vilje. Alle individuelle variasjonene. For eksempel ble det jo senket masse tyske skip, så de tyske marinefolka gikk på land og jobbet der, og da var det mange av dem som sydde på en liten Edelveis i lua, for det hadde alpejegerne, så de følte seg som ”alpejegermariner”. Et annet eksempel er en modell av de tyske offiserluene som var uten lærskygge på båndet, og egentlig ble tatt ut av bruk før krigen. Likevel ville alle som hadde vært med så lenge at de hadde disse luene, fortsatt bruke de for å vise at de var veteraner.

Kleven understreker at om man ikke kjenner til disse historiene, så kan det kanskje virke som om kostymeavdelingen har gjort noe feil. Det må derfor alltid vurderes hvilken autentisitet som fremstår som mest troverdig, og det er ikke alltid sikkert at de historisk korrekte kostymene vinner frem.

- Som regel så feiger vi ut, og går for det folk synes ser riktig ut, selv om det egentlig er historisk feil. Men det er jo regissører og kostymeansvarlige som bestemmer, og de pleier å være ganske klare i meningene sine. På Max Manus valgte de for eksempel en politiuniform som kanskje ikke var den korrekte, for hvis vi ser på luene som det norske politiet fikk i 1942, da alt skulle nazifiseres, så var de veldig like de tyske soldatuniformene. Disse politiuniformene var i bruk over hele landet i 1944, men da de skulle filme en scene der norsk politi kom og arresterte nordmenn i 1944, så ville det bli vanskelig for publikum å skille politimennene fra tyske soldater og det ville gå ut over historiefortellingen. Ved å bruke de gamle uniformene som egentlig var ute av bruk ved den tiden, ble det også tydeligere at det var nordmenn som kom og arresterte nordmenn, og det var det de ville understreke.

Et annet moment som kostymeansvarlige må forholde seg til er at selv om valgene de tar blir gjort etter nøye vurderinger, er det ikke alltid publikum ser det på samme måte. Og selv de minste avvik fra historiske fakta risikerer å bli kraftig kritisert.

- Det var noen som påpekte en detalj i Max Manus, der en karakter løp bortover kaia og hadde på seg sko med gummisåler. For i virkeligheten ville disse hatt lærsåler med nagler. Og vi hadde egentlig gitt skuespillerne slike støvler med lærsåler og nagler, men når de skulle prøve å løpe med det på asfalt, så sklei de og falt. Det ble som naziversjonen av Bambi på isen, og det var ikke helt det filmskaperne forsøkte å oppnå.

Et bilde sier mer enn tusen minner

På tross av overveldende innsikt i uniformdetaljer er det ingen i foreningen som har egen militærbakgrunn utover førstegangstjeneste. Kleven påpeker at dette uansett ikke er ting man lærere seg i militæret, og forteller at de har opparbeidet seg kunnskapen gjennom 18 års arbeid med kostymer og henviser til hyllevis av bøker. De har også vært i kontakt med motstandsfolk som faktisk brukte kostymene under krigen, men har funnet ut at det ikke alltid er best å gå til kilden.

- Veldig ofte så glemmer folk hva de har hatt på seg. De husker at de ”fikk noe greier”, men kan ikke detaljene. Det er ikke det som er viktig for dem. Uniformene har ofte veldig sterk symbolikk og betyr helt andre ting for de som har vært der og opplevd de i bruk. Så vi bruker heller bilder fra bøker og arkiver som referanser.

Respekt for detaljene

Det er opplagt at det ligger mye mørk historie og symbolikk bak swastikaen og SS tegnene som pryder hjelmer og plakater på veggene i lageret. Men Jessica Gidlund, som har vært med på å sy flere uniformer, mener likevel det er ekstremt viktig å sørge for at alt er så autentisk som mulig.

- Vi må ikke glemme at dette faktisk har skjedd. Vi må videreføre historien, og det å få være med å hjelpe til å formidle kulturarven videre er en av de viktigste grunnene til at jeg gjør dette.

Kleven understreker at det også handler om å ha respekt for det som skjedde.

- Altså ikke respekt for Gestapo og SS, men å behandle temaet med respekt, så de får riktige rammer. Det innebærer også å behandle de tyske uniformene med like mye respekt som de andre. For det er noe med klisjeen om de som glemmer historien er dømt til å gjenta den. Og det skjer jo ting rundt om kring i verden nå som vi kjenner igjen fra 30-tallet i Tyskland.

Mørke historier

At avstanden fra andre verdenskrig blir stadig større har også gjort at nye historier kommer til overflaten, som for eksempel landssvikere, som man først kan snakke om i dag. Men det er også fortsatt historier man ikke får fortelle.

- Jeg jobbet for Ekko film som laget Mysteriet Holst, om mannen som fikk i oppgave å undersøke regnskapene til motstandsavdelingene. Motstandsbevegelsen fikk jo massevis av utstyr fra England og det var en mengde penger i omløp, og det var ikke så populært å begynne å grave i dette. Det endte med at Holst ble funnet skutt, og selv om det var påstått selvmord, var han i godt humør før det skjedde, og de fant pistolen i høyre hånd, selv om han var venstrehendt. Og når filmskaperne begynte å spørre de overlevende om dette, så var det en som svarte at de burde være forsiktige med hva de rotet seg borti.

På hjemmesiden til Foreningen for Levende Historie er det også flere bildeserier der medlemmene har gjenskapt faktiske hendelser fra krigen. Men selv om de har utrolig øye for detaljer, har alle som er iført tyske uniformer fått sensurerte ansikter.

- Vi har jo liv og jobb ved siden av dette, og feil folk kan ta bildene og bruke de til alt mulig rart. Selv jobber jeg i barnehage, og hvor bra skulle det se ut om det kom frem bilder av meg i naziuniform, sier Jessica med et smil.

- Det vi ønsket å vise frem med disse bildene var dessuten uniformene og utstyret, så ansiktene var ikke så viktig. Men hvis vi skal gjøre sånt igjen, så kunne det være et poeng å få ordentlige skuespillere til å stille opp. For det å se skuespillere i naziuniformer er ikke så oppsiktsvekkende, som å se noen fra barnehagen i samme uniform, sier Bjørn.

Fly og dans

Foreningen har også et stort nettverk med samarbeidspartnere og kan fremskaffe det meste av kjøretøy, og til og med fly. I 2012 samarbeidet de med Luftforsvaret for å sette opp et flyshow der de gjenskapte historiske scener. I september i år skal de arrangere et stort hangarball i andre verdenskrigsstil.

- Det blir storband og dansing hvor alle er ikledd historiske kostymer. Dette vil være noe for folk som er interessert i historie, liker å kle seg ut, er glad i skuespill, veteranbiler og fly, eller bare elsker å danse. Det blir et åpent arrangement hvor alle vil gå rundt å skape stemning for hverandre, forteller Jessica.

- Vi skal også arrangere en ny versjon av laiv-rollespillet 1942. Den skal bli så bra som alle husker at den første var, som betyr at den må være vanvittig mye bedre enn den faktisk var, forteller Ståle og ler.

- På filmfronten så snakkes det om en filmatisering av slaget om Narvik. Det ryktes også at det vil bli den dyreste filmen i norsk historie, så vi får se. Men vi kan holde på med dette nettopp fordi det er så mange som er interessert i andre verdenskrig. Og ser man på hvor mange sære bøker om krigen som selges hver jul, så er det ikke tvil om at det er et marked for det. For andre verdenskrig er rett og slett et tema som nekter å dø, sier Bjørn.

© Copyright by Torgeir Blok