48 Hour Film Project
Stanken av svette, brølende krangler, blodige damer, skuespillere i arresten, flygende sexdukker, en eksorsist, og en skapheterofil frisør: Dette er The 48 Hour Film Project.
Tekst: Torgeir Blok
Fredag 16:35 - Stille før stormen
Jeg ankommer togstasjonen i den Nederlandske byen Breda, blir plukket i en liten bil og spør sjåføren om status.
– The sound guy cancelled last minute. We’re trying to teach an intern how to operate the boom.
Om kort tid vil jeg få beskjed om en karakter, en replikk, og en rekvisitt som jeg må indoktrinere i et kortfilmmanus. 48 timer etter det, skal den ferdige filmen leveres på DVD.
Jeg får en mappe i hånden med seks skuespillere og 14 locations, blant annet en nedlagt fabrikk, en urmakerbutikk og et gamlehjem. Solen er på vei ned og vi kjører til en hytte i skogen, mens noen andre drar til nabobyen Nijmegen for å få vite oppgaven. Produsenten som har forberedt det hele i flere uker, jobber nå på spreng med å få tak i en mikrofon.
- If nobody rents it out tonight, were’re not gonna get it tomorrow.
Fremme i det idylliske skoghuset får jeg en time til å slappe av. De 28 lagene som deltar i konkurransen vil trekke hver sin sjanger, og vi diskuterer hva vi håper på.
Dette blir den fjerde gangen ThinkFish Media er med i The 48 Hour Film Project. I 2010 vant vårt filmbidrag en rekke priser, men de to andre gangene gikk det ikke like bra. Filmene våre har fått mye kritikk for dårlig engelskuttale, til og med når skuespillerne har vært amerikanske, så derfor vil filmen vi nå skal lage være på nederlandsk. Siden jeg derimot ikke kan skrive språket, betyr det at vi må sette av ekstra tid til å oversette fra engelsk. Heldigvis har vi en nederlandsk manusforfatter med i crewet, på totalt 19 stk.
Rett før start teiper vi opp bilder av skuespillerne på veggen. Vi har stilt oss selv krav om å ha ferdig en grovskisset idé med liste over hvilke skuespillere og locations vi behøver kl 23:00, slik at produsenten kan planlegge opptakene som begynner tidlig neste morgen.
19:00 - Klar, ferdig…
Karakteren er onkel Hank eller tante Henny. Replikken: Don’t forget your brother. Rekvisitten: et lommetørkle.
Akkurat som året før trekker vi igjen horrorsjangeren og brainstormingen begynner. Hva om vi lar onkel Hank være en personlig trener som dreper demoner i et treningsstudio, og kaller filmen Exorsise?
Det vanskelige med horror er at man risikerer at det rett og slett kan bli for skummelt, og sådan avskrekkende for dommerne. Om dette høres ut som en urealistisk bekymring, så var det faktisk akkurat det som skjedde med vårt team året før, da lettskremte ble bedt om å forlate kinosalen før vår film ble vist. På den andre siden så kan man også risikere at det ikke er skummelt i det hele tatt, og bare blir flaut isteden. For å komme oss rundt disse utfordringene, tar vi beslutningen om å lage en horrorkomedie, og sådan få bredere benspenn. Kanskje vi kunne lage en mockumentar?
19:40 kommer jeg på en idé jeg brenner for. Scener og dialoger begynner å flyte. Jeg er «i sonen» og rabler ned en parodi på Eksorsisten, der hovedpersonen blir såpass avskrekket av den kjente replikken ”Let jesus fuck you” og blodige krusifikser som dyttes opp i det aller helligste, at han ender opp som en homofil transvestitt. Tittel blir derfor Exorsister.
Etter å ha samarbeidet med den nederlandske manusforfatteren Daan på outlinen en stund, er vi enige om en røff skisse kl 21:20, og begynner å diskutere spesifikke scener i god tid.
Et par timer senere har vi første utkast ferdig. Men da vi presenterer det for resten av crewet får vi et slag i trynet: regissøren deler ikke visjonen. Ved en annen anledning ville jeg ha skrevet manuset ferdig for å vise hvor bra det kunne bli, men det har jeg ikke tid til akkurat nå.
23:32 - Kill your darlings
Skriveperioden er som å være gravid: hormonell og følelsesladet med rungende latter det ene øyeblikket, og hylende krangler det neste. Egoer blåses opp og tær tråkkes på. Noen i crewet mener at eksorsisten faktisk burde ha en søster, og andre synes han burde ha en assistent. Alle formoder at deres idé er den beste, og regissøren insisterer på at hovedpersonen skal være psykisk utviklingshemmet. De som ikke har sett den originale Exorsisten synes dessuten at replikken ”Let jesus fuck you” er alt for drøy i en film.
00:39 har vi ikke tid til å krangle mer, og den eneste løsningen blir å kombinere alle ideene som har blitt lagt på bordet, slik at ingen skal bli skuffet. Resultatet blir en historie om en jente hvis bror er en utviklingshemmet eksorsist som utvikler et homofilt forhold til assistenten sin. Det virker alt for innviklet for en film som bare skal vare mellom fire og syv minutter, og det er tungt og drive opp profesjonell entusiasme.
Vi hamrer likevel ut et nytt manusutkast som blir sendt til produsenten. Nå kjemper vi derimot ikke bare mot klokka, men også mot eget energinivå.
04:03 klarer jeg ikke å fokusere lenger og legger meg nedpå, mens Daan jobber med å oversette.
Lørdag 06:40 – Du må våkne
Har jeg sovet? Produsenten og innspillingslederen har satt opp planen for dagen. Daan jobber fortsatt på manuset mens vi kjører til første location. Han har gått gjennom de samme fasene som meg: entusiasme, tvil, hat, vaklende tiltro og ny entusiasme. Manuset er nå på nederlandsk og jeg har mistet oversikt over handlingen. Heldigvis har regissøren gått tilbake på sitt krav om at hovedpersonen må være utviklingshemmet.
Han har derimot mange ideer om hvordan det skal spilles inn. Jeg argumenterer for at mockumentarer trenger scener der den fjerde veggen blir brutt: små filmatiske feil, som skuespillere som titter inn i kamera, en boom som dypper inn i bildet og scener litt ute av fokus. Regissøren er uenig og vil ha en perfekt film med dolly og kranbruk. Krangler fortsetter mens sola står opp.
08:30 bærer vi utstyret opp til første location: Et studenthjem der vi skal filme en rekke scener. Det er mye gjesping, anspent stemning og noe forvirring. Regissøren pusser på dialog, mens noen setter opp en tripod og tester ut mikrofonen som endelig har kommet til rette. Innspillingslederen regner 20 minutter til å sette opp, og forklarer at selv om vi gjerne skulle skutt med et RED kamera, ville det tatt alt for lang tid å konvertere råmaterialet. Derfor blir filmen spilt inn med et 5D kamera som er lyssensitivt og dessuten passer fint til mockumentary-sjangeren.
09:12 begynner det å møte opp en blanding av filmstudenter og profesjonelle filmskapere. En av reglene i konkurranser er at det ikke er lov å betale noen som helst, men den eneste som var litt problematisk å få til å stille opp gratis var kameramann. Ikke fordi kameramenn ikke vil jobbe gratis, men faktisk så var alle kameramenn på mils omkrets allerede engasjert hos andre lag.
Strevende skuespillere på utkik etter mer eksponering er det derimot alltid flust av. Vår mannlige birolleinnehaver, Sander, er den eneste som aldri har stått foran et kamera før. Han har likevel et såpass spesielt utseende at regissøren ville gi ham en sjanse.
Alle hilser kort, men det er ikke tid til småprat. Regissøren diskuterer kameravinkler med kameramann, og gir litt regi til den kvinnelige hovedrollen, Nienke, samtidig som hun sminkes.
09:50 spør jeg innspillingsleder hvordan vi ligger an og får beskjed at selv om vi er 50 minutter forsinket vil det gå bra, hvis vi starter akkurat nå. Lydmannen ber om stillhet for å ta opp romlyd.
10:11 – ACTION!
Ninke sitter i en sofa og intervjues om broren sin, som om det skulle vært en dokumentar. Det blir en lang tagning på flere minutter. Så snart regissøren roper CUT! begynner diskusjonene fra alle kanter. Lys blir justert, lyd sjekket og vi er klare til å kjøre igjen.
Nytt ACTION. Nytt CUT.
Make-up artisten hvisker meg i øret at det var et bra opptak. Jeg forstår ikke nok nederlandsk til å vite om hun har rett.
10:35 begynner problemene for alvor. Den mannlige hovedrollen, selve eksorsisten vår, har ikke møtt opp. Han skulle vært der for en time siden og telefonen hans går rett til voicemail. Jeg sjekker facebook, og det siste sporet er en selfie han posta fra en bar kvelden før. Produsenten sier vi venter 20 minutter til, før vi må finne på noe annet.
10:55 er det offisielt: Hovedrolleinnehaveren er forsvunnet. Den eneste løsningen er å la den helt uerfarne skuespilleren Sander ta over rollen. Problemet er bare at han har en flamsk aksent, som ikke likner Ninkes i det hele tatt. Og hele poenget var jo at de skulle være søsken og dermed også snakke likt.
- Brother from another mother? Foreslår jeg.
Regissøren river seg i håret, og sjekker klokka.
- Yeah, let’s do that.
Med én karakter mindre må veldig mye skrives om. Noe må kuttes, men nye muligheter oppstår også. Sander har ikke det samme dystre utseende som den bortkomne skuespilleren, men det reddes av mørk øyenskygge.
11:32 er vi klare til å skyte neste scene, med nytt manus. Vi er en time forsinket, men innspillingslederen er ikke bekymret.
- One less character means less time for getting ready throughout the shoot.
Og det går bedre enn forventet. Sander viser seg å være flink til å la vær å blunke over lang tid, noe som gir ham en forvridd karisma som passer perfekt til den merkelige rollen han skal spille.
12:30 - Luften tømmes og fylles
Jeg våkner av at jeg holder på å falle i bakken. Intervjuscenene er ferdige og crewet har gått over til naborommet for å filme en eksorsisme. De første opptakene blir sendt av gårde til en innlaster som begynner å «synce» lydopptak med bilde.
Vi må finne flere alternative løsning for å lappe over den manglende karakteren, og noen kommer på ideen om å bruke en oppblåsbar sexdukke som substitutt. En assisten løper av gårde til nærmeste sexbutikk. Heldigvis er det aldri langt til slike butikker i Nederland, og kort tid seinere kommen han tilbake og forteller at kassadama spurte produsenten om han trengte glidemiddel når han betalte.
Budsjettet på 225 euro (ca. 1700 kroner) skal være nok til å holde hele crewet mette og fornøyde i 48 timer. Istedenfor å bruke tid på lunsjpause, får hvert crewmedlem en snackpose med smurte rundstykker, frukt og sjokolade. Produsenten vil prøve å få returnert de fleste andre innkjøpene etter innspillingen, men kvitteringen på sexdukken blir han nødt til å føre inn i regnskapet.
15:00 er neste location wrapped, og vi forflytter oss til kjelleren. Fult bevisst om at filmen blir betydelig mer imponerende desto flere locations den innehar, sparer vi kostbar tid på å utnytte studenthuset til sitt fulle. Sexdukken gjør sin debut og gir en rett så overbevisende prestasjon. Vi filmer også en kontorscene i bygget, før vi forlater åstedet.
18:27 ankommer vi frisørsalongen som er neste location. Sander blir sminket feminin for å vise at karakteren har blitt homofil. Vi har nå holdt på i nesten 24 timer.
18:45 - Det er ikke lett å være homo
Det viser seg at det ikke faller Sander naturlig å vrikke på hoftene mens han går. Flere jenter prøver å vise ham hvordan det skal gjøres, men han ender alltid opp med å gå som en cowboy som har ridd på hest i dagevis.
19:18 ringer telefonen og vi får vite hvor den opprinnelige hovedrolleinnehaveren har gjort av seg: fyllearresten. Innspillingen er nå alt for langt på vei til å gjøre noe med det.
20:15 ankommer vi kontorene til ThinkFish Media, hvor redigereren er i full gang. Han har allerede klippet sammen noen sekvenser som vi spilte inn 10 timer tidligere.
Samtidig blir kontoret ommøblert og lyssatt for å spille inn en aller siste scene. Den feminine Sander blir sminka skummel igjen, mens en annen karakter får teaterblod smurt utover ansiktet.
Selv om vi opprinnelig hadde mange flere flinke skuespillerinner tilgjengelig for å spille en jente besatt av demoner, ble det bestemt at det ville være overflødig å be noen av de komme inn for en såpass liten rolle. Heldigvis er lydmannen litt av en pikenes jens, og siden det er lørdagskveld tar det ham ikke lange tiden å gå ut på gata å finne en søt frøken som gjerne vil være med. Hun blir sminket og får en blodkapsel i munnen.
22:00 begynner gjennomgangen av den siste og største scenen. Dette blir filmens klimaks og det er essensielt at den sitter. Det kreves noen runder, men etter seks opptak sier regissøren seg fornøyd.
Kl 23:16 er innspillingen over. Produsenten ringer til en øltaxi som kommer og leverer to kasser på døra. På en eller annen måte finner jeg energi til å sitte i en sofa og le av dårlige vitser før jeg sover.
Søndag 09:05 – Just when I thought I was out…
Regissøren vekker meg frustrert.
– It won’t cut!
– What? mumler jeg og gnir søvnen ut av øynene.
Han forteller at slutten ikke sitter. Hva kan vi gjøre?
Regiassistenten vil klippe bort hele slutten, men etter mye diskusjon kommer vi frem til å filme en ekstra scene isteden. Nienke blir vekket og fortalt nyheten samtidig som hun sminkes atter en gang. Et soverom ryddes ut og lyskastere blir satt opp.
10:57 starter innspillingen igjen. Fire opptak senere og de nye opptakene blir lasta inn i Adobe Premiere. Flere scener blir klippet bort, strukturen blir totalt forandret og en grafiker jobber med å gi noen scener dårlig kvalitet, slik at de skal se litt hjemmesnekra ut og sådan forsterke illusjonen om å være en billig dokumentar.
12:36 får jeg se det ferdige resultatet. Og det funker! Et og annet klipp kan finjusteres, men ellers er det overraskende bra.
Komponisten som sitter et helt annet sted og lager filmmusikk, viser seg derimot å ha utrolig treg internettlinje. Minuttene raser av gårde mens låtene tikker sakte inn. Da lyden endelig blir spleisa med bildet, og den ferdige filen er eksportert, oppdager vi at noe har blitt forskjøvet og alt ute av sync. Filmen må eksporteres på nytt. Men det har vi ikke tid til.
16:45 – Siste akt
Vi hopper inn i bilen med laptoppen på fanget og eksporterer mens vi racer mot Nijmegen. Veien er tidvis lite vedlikeholdt og hver gang vi kjører på en dump er vi redde for datamaskinen skal hikke. Går det galt nå, så har vi ikke tid til å starte eksporteringen fra begynnelsen.
Å eksportere krever dessuten enorm prosessorkraft, og batteriet begynner å lyse rødt. Vi må stoppe ved en veikro for å plugge inn strømkabelen. Når fila endelig blir ferdig eksportert, gjenstår det bare å brenne ut DVDen.
18:23 begynner DVD-plata å brenne. Det er 37 minutter igjen av fristen; akkurat like lenge som maskinen sier det vil ta å fullføre dvd’en. Jeg føler energien renner ut når jeg forstår at alt har vært for gjeves.
– At least it was a fun experience, sukker jeg.
Regissøren titter på meg med undrende øyne.
– We’ll never make it, fortsetter jeg.
Han begynner å le og forklarer: DVDen er bare til back-up. Filmen er klar på en USB-stick.
Vi leverer filmen 25 minutter før fristen og puster lettet ut mens vi venter på at tiden skal gå ut. Alle teller ned de siste sekundene, og ett lag kommer løpende inn døra rett etter at vi alle har ropt ”Zero”. 24 av 28 lag leverte i tide.
En uke senere
Filmene blir vist på kino. De fleste lagene har minst syv medlemmer tilstede, og salen er stappfull av forventningsfulle fjes. Noen filmer er skremmende gode, mens andre er direkte slitsomme å holde ut.
Etter visningene forteller et jurymedlem at dette var årets første av hundre liknende konkurranser over hele verden. Han begynner så å kåre vinnere for beste bruk av karakter, replikk og rekvisitt. Juryen forklarer de at de har sett etter hvor godt teamene klarte å jobbe med begrensninger, og vi blir bekymret for frihetene vi tok oss med horror-sjangeren.
Så utdeles prisen for beste foto.
- This film set up a certain style and carried it all the way through the end, sier dommeren og utroper Exorsister som vinner.
Så er det beste kvinnelige skuespiller som skal utnevnes.
– It was specifically hard for her to act along with a character with such a weird habbit, sier dommeren og gratulerer vår skuespiller Nienke.
Så kommer beste manus. Jeg og Daan titter på hverandre med forvirrede uttrykk, da vi blir utnevnt som vinnere. Publikumsprisen får vi også.
Men så, helt til slutt kommer det alle egentlig har ventet på.
- This
team used an extraordinarily original way of telling a story. They put the
genre in a totally different light, and all the elements, camera, sound, music
and acting, were set perfectly throughout the movie. The winner of the 48 Hour
Film Project Nijmegen, is Exorsister.
© Copyright by Torgeir Blok