Immortals
Denne saken ble først publisert i Natt&Dag 2/2011
Kongen av eye-candy er tilbake
Tekst: Torgeir Blok
Tarsem Singh brukte over 12 år og en stor del av egen formue på å lage forrige tiårs største visuelle runk: The Fall. Immortals er hans tredje film, og følger i samme spor: Symmetriske bilder av geometriske former, ekstravagante kostymer fra et annet univers, optiske illusjoner av psykedeliske landskap, og et manus så tynt at man knapt legger merke til det.
Vi er i Hellas for noen tusen år siden. Guder i gullundertøy, soldater i sandaler, et sexy orakel, Mickey Rourke og en minotaur med hode av piggtråd, bedriver tiden med å rive hverandre i fillebiter med magiske våpen. Det henger ikke alltid på greip og hvis man vil påpeke hull i historien får man hendene fulle. Immortals kompenserer ved å være en visuell orgasme, der hvert bilde er nydelig komponerte malerier av fargerik voldsporno.
Hodene flyr, armer og ben kuttes, spyd og sverd penetrerer steroidemuskler som eksploderer i blod. Brennende kjettinger deler hele mennesker i to, i en lekeverden der bare de som parteres blir viet slow motion.
Til motsetning av The Fall, som regissøren stolt annonserte var helt uten dataanimasjon, ejakulerer han nå pixler som sparkelmasse over manushullene. Landskapene er overstilisert til en sånn grad at det er umulig å late som de er ekte, men ser så fete ut at man gir faen.
Også 3D-effektene er finurlig utnyttet. Todimensjonale veggmalerier får umulig dybde og perspektiver blir merkelig forvrengt. Tredimensjonalt blod spruter ut av hodeløse skuldre i slow motion og kroppsdeler dasker deg i trynet.
Den neste filmen til Tarsem Singh kommer på kino allerede i april. Det blir en komisk gjenfortelling av Snøhvit, med Julia Roberts som den slemme dronningen. Det kan virke som om auteuren fra India akter å selge sjelen til Hollywood, og det anbefales derfor å få med seg Immortals som det siste kompromissløse han gjør.
Terningkast: 5
© Copyright by Torgeir Blok