Sieg Geil
Denne saken ble først publisert i Z filmtidsskrift 1/2021
Til forsvar av nazistisk mykporno.
Tekst: Torgeir Blok
Hva har Astrid Lindgren, Howard Stern, Kevin Hart, Jimmy Kimmel, Roseanne Barr, Thorbjørn Egner og Espen Eckbo til felles med en viss benk i botanisk hage? De har alle blitt offer for den såkalte kanselleringskulturen: En heksejakt hvor stadig nye kjendiser blir anklaget for rasisme, homofobi og kvinnehat, før de blir kastet ut, omskrevet og sensurert.
De som står bak anklagene er, stort sett, selvutnevnte «rettighetsaktivister» som blir krenket på andres vegne og påstår å stå opp for diverse minoriteter som tilsynelatende ikke evner å bli krenket på egenhånd. Den vanligste beskyldningen er derimot nazisme, og da ethvert utsagn, klesplagg eller håndtrykk kan bli tolket som nazistisk, er ingen lenger trygge. Det hjelper ikke engang om de som blir bebreidet for å være Hitlers lakeier selv er svarte, homofile eller jøder. Alle kan være nazister hvis noen går inn for å tolke dem dithen.
Filmer og TV-serier får heller ikke være i fred, slik fans av Golden Girls og Fawlty Towers fikk erfare da flere episoder nylig ble fjernet fra streamingkanaler. Og da klassikeren Gone with the Wind ble bannlyst for å «forherlige slavedrift» hjalp det ikke om filmen hadde æren av å frembringe den første svarte kvinnen til å vinne en Oscarstatuett. Etter noe debatt ble filmen likevel tilbakeinnsatt med en advarsel om at den kunne inneholde «utdaterte kulturelle fremstillinger». Den samme beskjeden var for øvrig også å finne på den flunkende ferske nyinnspillingen av Jungelboka fra 2016, så her forandres altså hva som anses som «utdatert» ganske så radig.
En ekte nazist
Men én film som merkverdig nok fortsatt ikke er blitt forsøkt kansellert, er den kontroversielle Ilsa She Wolf of the SS (Don Edmonds). Dette er en lavbudsjetts sexploitation -film fra 1975, spilt inn i løpet av ni dager på en av tv-serien Hogan’s Runs innspillings-sett som uansett skulle skrotes. Den skapte stor furore da den kom, men gikk på vanlige kinoer både i USA og Danmark og har etter hvert blitt en kultklassiker.
Filmen handler om en kvinnelig nazioffiser som regjerer over en konsentrasjonsleir hvor hun bruker gruelig tortur på alt som har pupper. Og pupper, det er det mye av. Både fanger og nazister er unge og vakre kvinner som alltid går med stor utringning, om de da har noe på overkroppen i det hele tatt. Ofte har de ikke noe på underkroppen heller, og en rekke damer spennes opp splitter nakne på diverse strekkbenker, mens toppløse nazikvinner utøver stadig mer kreative former for tortur, deriblant en finurlig variant av en elektrisk stol i form av en strømførende dildo. Mannfolka får heller ikke slippe unna, og en stor del av handlingen dreier seg om hvordan den grusomme Ilsa selv voldtar en rekke karer, bare for å kastrere alle som ikke klarer å tilfredsstille henne.
Så skal man først finne noe å bli krenket av, så har Ilsa det i overflod. Kvinnetrakassering, mannehat, tortur og voldtekt blir fremstilt som munter underholdning, ofte akkompagnert av sprettende gladlåter. Der filmer som Tatt av vinden har fått advarsler om utdaterte kulturelle forestillinger klistret på seg i ettertid, satt skaperne av Ilsa i sin tid frekt på en innledende tekst som skulle rettferdiggjøre perversitetene, ved å understreke at alt er basert på hendelser i nazistenes konsentrasjonsleire, og dessuten at: «We dedicate this film with the hope that these heinous crimes will never happen again.» Denne bortforklaringen lurer nok derimot svært få, og for de fleste vil filmen ikke være mye mer enn en smakløs blanding av svastika og sex som akter å senke standarden for hva som kan kalles underholdning. I andre ord akkurat det samme som mangfoldige kjendiser, filmer og tv-serier til daglig feilaktig blir anklaget for.
Men til motsetning av alle de tynnslitte påstandene om symbolsk fascisme som man må legge godvilja til for å finne i moderne anklager, er nazismen i Ilsa helt ekte og direkte. Faktisk fremstilles den til tider som ganske så festlig. Filmen prøver heller ikke å legge skjul på forherligelsen, men fremmingen av nazismen er likevel såpass overdrevet og flåsete at den ender opp som karikert. For eksempel føler nazisoldatene en konstant trang til å kle av seg, men passer likevel alltid på å beholde svastikaarmbåndene, selv når de er ellers helt nakne. Bilder av Hitler står også plassert vilkårlig rundt omkring som om de var kjærkomne familiemedlemmer, og alle i konsentrasjonsleiren er generelt kåte til enhver tid.
Elskverdige monstre
Den grusomme hovedkarakteren Ilsa påstås å være basert på den notoriske nazikommandanten Ilse Koch som regjerte over Buchenwald konsentrasjonsleir, men dette er en sannhet med store modifikasjoner da historisk korrekthet i filmen er godt gjemt bak barmfagre blondiner.
Om noe så har nok Ilsa heller mer til felles med skrekkikonene Freddy Krueger og Jason Voorhees. Dette er begge karakterer som begynte som skurker i hver sine respektive filmer, men etter hvert utviklet seg til å bli artige mordere som man heier på i stadig mer latterlige oppfølgere. Ilsa gjorde i sin tid også stor nok kinosuksess til at det ble laget flere oppfølgere hvor hun terroriserte nye kvinner i andre fengsler, men da uten tilknytning til nazismen.
Hun er heller ikke den eneste av sitt slag, og det kom etter hvert en rekke sexploitation-filmer på 70-tallet som utspilte seg i forskjellige konsentrasjonsleirer. Det finnes et sted mellom 30-60 slike filmer (alt ettersom hvordan du teller) som går under paraplybetegnelsen «nazisploitation». Blant disse er også She Devils of the SS, som nylig ble utgitt her i Norge med den fengende tittelen Straffkommando Øst: Nazilegens Frontluddere.
Hollywood-nazister
Det er heller ikke som om nazismen er ullent terreng i mer stuerene filmproduksjoner. Hollywood elsker å hate nazister, og helt siden krigen har disse vært fast inventar i skurkeroller som beseires av alt fra Captain America, til Indiana Jones, Sherlock Holmes og Donald Duck.
Sådan kan man si at nazistene i Ilsa She Wolf of the SS er et ganske friskt pust, da de fremstår som et herlig avbrekk fra de generiske James Bond-skurkene vi ellers er vant til å se i alskens actionfilmer. Istedenfor de velkledde og utspekulerte superslemme geniene de vanligvis spiller, er Ilsas nazister bare glade sadister som ikke evner å beholde uniformen på.
Jeg vil derfor anta at ekte nazister mest sannsynlig ikke ville satt pris på måten de blir portrettert av Ilsa og hennes kompanjonger, og jeg tviler også på at dagens nynazister er store fans. Det hjelper nok heller ikke at de fleste filmene i nazisploitation-sjangeren som oftest ender med at jødene tar hevn på fengselsvaktene, og derved får en slags forløsning for all jævelskapen, ikke ulikt det Tarantino gjorde i Inglourious Basterds.
Tarantino fikk forøvrig også med en aldri så liten hyllest til nazisploitation-sjangeren da han samarbeidet med Robert Rodriguez for å skape sin doble Grindouse-film, og Rob Zombie bidro med en liksom-trailer til en film som er mistenkelig lik Ilsa.
Fortsatt mange fans
Men til motsetning av Inglourious Basterds og andre filmer der helter tar kverken på nazister, er det nazisten Ilsa som er helten i hennes egen film. (Selv om det ikke går så bra med henne til slutt.) Det er hun som pryder coveret, og da hovedrolleinnehaver Dyanne Thorne døde januar 2020 ble hun hyllet av fans over hele verden.
Skal man se dette som bevis for at det finnes en stor flokk filmfans der ute som er regelrette nazister? Visselig dyrkes jo både nazistiske karakterer og konsentrasjonsleirenes grusomheter. Men en slik logikk holder dessverre ikke vann, da det i så fall også ville bety at alle som liker for eksempel Nattsvermeren selv må være kannibaler.
Grunnen til at disse filmene har gjort såpass stor suksess er nok snarere at de harselerer med tabuer på en uredd måte, noe som fremprovoserer mer latter enn skrekk. Dette er i tråd med andre former for ekstremfilm, som for eksempel shockumentaren Faces of Death som aktet å vise ekte død og fordervelse, men isteden ble en ufrivillig parodi på seg selv, eller splatterpunk-filmer der det regner innvoller, som for eksempel Tokyo Gore Police.
For selv om konseptet til Ilsa sikkert høres overveldende morbid ut på papiret, er utførelsen ikke på langt nær like grusom. Det meste av volden inntreffer nemlig utenfor kamera, og selv om det bugner av nakenhet er det meste fortsatt godt gjemt bak 70-tallets tidsriktige kroppshår. Det er også lagt inn noen doser med humor i herligheten, som for eksempel da Ilsa voldtar en mann med en hemmelig superkraft: Han klarer å holde tilbake orgasmen så lenge han ønsker, noe som naturligvis gjør Ilsa helt spinnvill.
Feministen Rikke Schubart har også priset Ilsa for å være en «sterk, aktiv og aggressiv kvinnelig hovedperson». Og om Ilsa ikke akkurat er den tradisjonelle heltinnen Schubart helst ønsket seg, så må det likevel være et pluss fra et interseksjonelt perspektiv at flere kvinnelige karakterer er både lesbiske og bifile, alt ettersom hva manus forlanger. I oppfølgerne finner vi attpåtil flere afrikanske og arabiske fengselsvoktere, så her er virkelig mangfoldet representert i alskens uniformer.
Det stopper heller ikke der, da nazisploitation-sjangeren bare er en avart av en større subsjanger kalt «Women In Prison»-filmer. Det finnes mange hundre slike WIP-filmer, og konseptet strekker seg helt tilbake til 1931 med filmen Ladies of the Big House (Marion Gering). Om ideen om å filme kvinner i fengsel begynte forholdsmessig uskyldig, utviklet det seg etter hvert til stadig mer ekstreme eskapader, spesielt fra italienske filmskapere med en prekær forkjærlighet for overdreven tortur. Hong Kong bidro også med sine berømmelige Men Behind the Sun-filmer hvor de byttet ut nazister med japanere som tok stor fryd i å torturere kinesere på bestialsk vis. Men Ilsa var derimot en av de første filmene der de seksuelle overgrepene, og maktutøvelsen, ble ledet av en kvinne.
Blant alle disse grusomme filmene finner vi også mer flåsete titler, og en personlig favoritt er de som tok ordene fra Ilsas «She Wolf» ganske bokstavelig, og lagde den rett så underholdende Werewolf in a Woman's Prison (Jeff Leroy, 2006).
Bevisst forargende
Det har også blitt gjort en rekke andre forsøk på å harselere med nazismen, blant annet i den notoriske britiske sitcom-serien Heil Honey, I'm Home. Denne ble derimot fjernet fra luften etter bare en eneste episode. Så da kan man bare lure på hvorfor Ilsa har fått være i fred? Dette er en film hvor hele poenget har vært å være så overveldende støtende som overhodet mulig, så hvorfor er det ingen som biter på?
Noen filmkritikere peker på at de verdsetter nazisploitation fordi det er gøy å se nazister få juling. Men er dette nok til å tilgi trivialiseringen av holocaust? Humoren fungerer heller ikke som unnskyldning, da vi ser hvor mange tradisjonelle komikere som har fått fyken etter mye snillere vitser, som for eksempel alt oppstyret rundt Lars von Trier sin sleivete kommentar på Cannes festivalen om at han sympatiserte med nazister.
Er problemet kanskje det at man ikke kan forby Ilsa , uten å også måtte forby Shindler’s Liste, Pianisten, Saving Private Ryan og alle andre krigsfilmer som tross alt også innehar flust av nazister? Eller inntreffer det et ideologisk dilemma i det et av grunnprinsippene i fascismen faktisk er sensur, og det å fjerne filmen derfor vil gjøre rettighetsaktivistene til nettopp det de påstår å kjempe imot?
Personlig tror jeg at grunnen til at Ilsa har unnsluppet sensurrytternes vrede, rett og slett er fordi de ikke har oppdaget den enda. Men den er fortsatt å finne hos Platekompaniet til 169 kroner. Så hva venter du på? Gå ut og demonstrer. Er du ikke krenka?
© Copyright by Torgeir Blok