En tidligere utgave av denne saken ble først publisert i Baksete 1/2004

Breaking Bad er bare en av mange nyere hit-serier om rusmidler. I de senere årene har vi også fått Narcos, Snowfall, Weeds, og en rekke andre som har gjort stor suksess på forskjellige streamingtjenester. Men filmer om narkotika har en historie som strekker seg mye lengre tilbake enn som så.

Tekst: Torgeir Blok

I 1938 hadde «krigen mot narkotika» akkurat begynt å ta av i Amerika, og i den forbindelse ble det produsert en helaftens skremselspropaganda i form av Tell Your Children. Filmen, som kanskje er mer kjent under den alternative tittelen Reefer Madness, begynner ganske så dramatisk med en advarsel om «sterke, men sanne scener», før vi får se hvordan det forferdelige dopet marijuana er «mer dødelig enn heroin» og fører til atskillige drap, voldtektsforsøk, samt middelmådige idrettsprestasjoner.

Heldigvis blir alle de grusomme hasjrøykerne arrestert til slutt. En av dem blir også dømt til et mentalsykehus resten av livet etter at rusmiddelet har redusert ham til en gapskrattende psykopat, og en annen klarer ikke å leve med skyldfølelsen av å ha pustet inn den ondskapsfulle røyken så velger derfor å ta sitt eget liv.

Det er vanskelig å se filmen i dag uten å trekke på smilebåndet og den har også blitt en ufrivillig kultklassiker som har blitt parodiert en rekke ganger, ikke minst i Reefer Madness The Musical fra 2006.

Blomsterbarn

På 60-tallet var holdningene derimot en helt annen, da glade hippier åpnet for en ny filmsjanger der narkotika ikke lenger ble fremstilt som folkets største fiende, men isteden som favorittsyssel til den kule gjengen.

Derved flommet det også over av underholdende rusfilmer som Wild in the Streets hvor ungdom tar over makten i Amerika ved å helle LSD i drikkevannet til politikere, og The Trip som kastet seg hodestups inn i rusen med psykedeliske bilder og epilepsi-farlig klipping. Aller mest kjent er nok Easy Rider hvor tøffingene Jack Nicholson og Dennis Hopper røyka marihuana på ordentlig, uten at det ble fremstilt som ille i det hele tatt.

Det verserer også et rykte om at den egentlige grunnen til at Stanley Krubrick gjorde suksess med 2001: A Space Odyssey var hippiene som tok LSD før filmens siste 30 minutter og trippet til fargene som fløy over lerretet.

Dop er gøy

Om alle disse filmene hadde en unektelig underholdningsverdi, så kom de likevel med flere tunge budskap med på lasten. Men dette ble derimot godt begravet på 70-tallet da Cheech & Chong entret scenen med Up in Smoke. Dette er ansett som den første rene dop-komedien og handler om to avdanka hippier som ikke gjør stort annet enn å røyke marihuana dagen lang. Likevel er det også disse som er heltene vi skal heie på, og politiet som blir fremstilt som skrullete idioter.

Filmen banet også vei for enda mer lattermilde tolkninger som bare har blitt mer populært med årene i filmer som Friday, Fear and Loathing in Las Vegas, Half Baked, og How High. Etter hvert formet det også en egen subsjanger av dop-komedier som fortsatt lever i beste velgående med enestående filmer som Contact High, Weirdsville, High Life, og ikke minst Wolf of Wall Street.

Mørk realisme

På 80-tallet ble ting brått litt mer alvorlig igjen, da Christiane F forsøkte å skremme publikum til edruelighet atter en gang. Overdrevet fjolleri ble byttet ut med kvalmende virkelighet blant likegyldige karakterer, og filmen ble en fast del av konfirmasjonsundervisningen til en hel generasjon.

Om det oppnådde ønsket effekt er ikke lett å si, men den la i alle fall grunnsteinen for en ny bølge anti-dop filmer som Less than Zero, Basketball Diaries og den mer kunstneriske tolkningen i Requiem for a Dream som ikke var redd for å dra publikum gjennom gjørma.

Samtidig brakte 80-tallet også mer underfundige hybrider som blandet både de fascinerende og skremmende sidene av narkotika i filmer som Drugstore Cowboy og Naked Lunch, hvor det forføriske elementet av rusen er mer poetisk fremstilt.

Beklagelig sjelden er derimot den mer objektive vinklingen forsøkt i den britiske miniserien Traffik. Historien er senere nyinnspilt en rekke ganger i Amerika, men den beste utgaven er fortsatt den originale versjonen fra 1989, som til motsetning til de amerikanske, er ganske så ribbet for glamour, romantikk, vakre skuespillere og fordummende overforklaring.

Spissede midler

90-tallet var derimot ironiens tiår, og mange måtte sette en ny film på toppen av sin favorittliste da Trainspotting ankom med brask og bram. Her ble det seriøse dramaet blandet med både humor og overstiliserte fremstillinger av rusverden, på en måte som fikk heroin til å virke kulere enn noen gang.

Den samme grunnformelen ble senere brukt i rus-spesifikke filmer om ecstasy i Human Traffic og amfetamin i Spun, uten at disse ble helt like godt mottatt. På mange måter kan vi også si at den prisbelønte Druk er et nyere eksempel på samme type film, som fungerer som et kjærlighetsbrev til bror alkohol.

På 90-tallet kom det derimot enda ny sjanger til verden etter lanseringen av Pulp Fiction. Filmen ble en umiddelbar klassikker som siden har blitt forsøkt kopiert utallige ganger i form av overdrevent kule gangsterdrama med kverulerende tøffinger. Men Tarantino ga også narkotikaen en ny posisjon i filmverden da han ikke lenger lot den være hovedkarakter, men heller viste rusbruket som noe beskjedent og ordinært.

Helt vanlig rusbruk

Denne tilnærmingen til narkotika spredte seg også utover 2000-tallet da en ny type rusfilm ble populært hvor det ikke lenger var nødvendig å gjøre så stort poeng ut av selve rusmiddelet for seg selv, men det heller bare ble et typisk karaktertrekk for slappe anti-helter. Det mest kjente eksempelet er antakelig Superbad, som også gjorde superstjerner av blant annet Seth Rogen. Han ville siden bygge karriere av nettopp denne typen halvdaffe dop-komedier med filmer som Pinapple Express, og The Night Before.

Etter hvert har rusbruket også blitt såpass ufarliggjort at det har blitt harselert med i form av skrekk-komedier som Evil Bong, som per dags dato har fått ikke mindre enn 7 oppfølgere. På mange måter kan vi derfor si at dopfilmens historie har gått i full sirkel og har kommet tilbake til den monstrøse fremstillingen av narkotika fra 30-tallet, som er omtrent like underholdende den dag i dag.