Den levende filmen i en hemmelig kino
Secret Cinema er en levende kinoopplevelse der et helt filmunivers blir gjenskapt og publikum selv blir en del av filmen.
Tekst: Torgeir Blok
Jeg har på meg dress og hatt, et hvitt skjerf om halsen og en gammel bok under armen, slik det ble anmodet i hemmelige meldinger før jeg dro av gårde til London. Nå står jeg i noen gamle brosteinsgater og prøver å forstå et kart som viser oppmøtepunkt. Men gatenavnene på kartet tyske og stemmer ikke overens med skiltene foran meg.
Jeg passerer en ung mann med frakk. Han er akkurat litt for stilig kledd for en vanlig kveld på en engelsk pub, og jeg spør om han også skal til Secret Cinema.
– Hva er passordet? svarer han kjapt og titter nervøst rundt seg.
Henrykt over å få vite at jeg ikke har gått meg vill, tar det litt tid før jeg husker hva det stod i den siste mailen.
– Iceflower, sier jeg endelig.
På forhånd har jeg intervjuet Secret Cinema-skaper Fabien Rigall, som forklarte at fra sekundet du melder deg på, får du hint om hvilken film du skal oppleve i form av musikkvideoer, malerier, og ting som er med å skape universet. Publikum bidrar selv ved å sende inn bilder og historier, og du blir tatt med på en reise hvor du blir del av produksjonen.
Tilbake i London viser mannen med frakk meg vei til en mørk bakgate der en klynge på 80 folk står og venter under en gatelykt. Alle mennene har hatt og kvinnene er ikledd fasjonable aftenkjoler fra en svunnet tid. De fleste er i 20-, 30-åra, men det er også noen eldre personer tilstede. To soldater i uniformer som ikke akkurat er siste mote, marsjerer forbi en gammel mann som selger heliumballonger.
I intervjuet med Riggall fortalte han at publikummet er en blanding av yngre folk på jakt etter nye opplevelser, og eldre folk som husker kino fra den tiden da det var en happening. De som ikke følger dresskoden nektes ikke adgang, men de vil nok angre selv, for 90% av publikum er utkledd. Det er en del av det å slippe seg selv løs.
Veien fra virkeligheten
– Jeg er så glad dere kunne komme, lyder stemmen til en ekstra fornem herremann med megafon. Han forteller at vi må være forsiktige, og passe oss for kriminelle i området. – Med mindre det er noen som kan skaffe whisky, sier han og tapper pekefingeren på nesetippen.
Mannen guider oss gjennom brosteinsgatene. Vi venter ved et lyskryss, da han peker på noen på andre siden av gata ikledd moderne klær.
– Her kan dere se noen typiske eksempler på lokale innbyggere, sier vår mann i megafonen. - Dette er triste, men tapre mennesker, som strever med å gjenoppbygge byen etter krigens harde kår.
En håndfull intetanende briter titter spørrende tilbake på oss, der vi alle står i 40-talls kostymer og stirrer på dem.
I intervjuet på forhånd fikk jeg høre at første gang Secret Cinema ble arrangert var helt tilbake i 2007. Den gang var filmen Paranoid Park, og oppsetningen hadde rundt 400 besøkende bare på den ene kvelden det varte. Den nåværende produksjonen har over 19000 besøkende, fordelt på 6 uker. Likevel er det nesten ingen som avslører hvilken film det er. For det å ikke vite, er en del av opplevelsen.
Vi krysser gata og kommer inn i en trang passasje hvor en dame står og gråter og to eldre menn sier at de kondolerer.
– Kjente du den avdøde? spør en kar ved siden av meg.
Spørsmålet tar meg såpass på senga at jeg ikke vet hva jeg skal si. Men før jeg rekker å svare, er det en annen person som tar opp tråden.
– Vi gikk på samme skole, sier han, og forteller en liten anekdote om barndommen til mannen som tydeligvis er omkommet.
Opphavsmannen til Secret Cinema avslørte på forhånd at det er 60 skuespillere og totalt 150 folk som jobber på denne oppsetningen, omtrent som en mellomstor filmproduksjon. Forskjellen er at publikum blir del av rollelista, og det ikke alltid er lett å vite hvem som er skuespiller.
Fantasiens levende lerret
Endelig er vi fremme ved et gammelt lagerbygg og kommer inn i en hotellobby, vrimlende av liv. Vår gruppe er bare én av mange som har funnet veien denne kvelden. Jeg prøver å kjøpe noe å drikke ved lobbybaren, men bartenderen forklarer at jeg må betale med shilling og sender meg til den lokale banken for å veksle.
Jeg kommer ut i en bakgård med to store grushauger. En vegg er dekket av fem etasjer høye stillaser, fylt med mennesker i stilige klær. Noen legger merke til at jeg tar notater og spør hvem jeg er. De tror ikke på at jeg skriver for et norsk magasin, og anklager meg for å være hemmelig politi.
Flere andre spør om jeg kan skaffe whisky, og en kar lurer frustrert om jeg har sett noe til Dorothy. En dame legger merke til det hvite skjerfet rundt halsen min, og lærer meg et hemmelig håndtrykk. Før jeg rekker spørre hvem jeg skal gi det videre til, forsvinner hun i folkemengden.
En mann undrer om jeg er interessert i å kjøpe smuglervarer, drar opp jakkeermet og viser tre klokker rundt håndleddet. Jeg sier jeg heller vil kjøpe whisky.
– Hvor mye vil du ha? svarer han kjapt og titter nervøst rundt seg.
– En lastebil full? prøver jeg nølende.
– Ikke noe problem, sier han, og forteller jeg må oppgi passordet «Foxtrot» til en mann oppover i etasjene.
Riggall forklarte i forhåndsintervjuet at skuespillerne aldri vil tvinge deg til noe, og det er opp til deg selv hvor mye du selv vil delta. Men han tror konseptet har blitt så populært fordi folk savner eventyr. Kanskje de kan bli litt gærne i løpet av kvelden og oppføre seg som barn? Da Rigall var liten, ville han ikke bare se en film; han ville være hovedkarakteren og ha eventyret selv. Og dette er også poenget med Secret Cinema.
Jeg går opp en smal trapp og kommer til en diger bar hvor et band spiller lystig jazz, og folk flokker rundt to store rulettbord. En overdådig beruset mann blir slept vekk av to soldater, og en elegant dame jeg ikke har sett før byr meg opp til dans.
Hemmelig politi, tårer og lik
Etter en svingom på dansegulvet sier jeg takk for meg, og går videre til et kontorkompleks med glassvegger. Der finner jeg en tavle dekket med bilder av skumle karakterer og piler som viser hvordan de hører sammen, foran et bord fult av ark med fingeravtrykk. En politietterforsker trekker meg inn på et kontor og vil vite hva jeg skriver i notatblokka mi.
– Presse, sier jeg.
– Aha! Vi har bruk for nysgjerrige personer som deg, sier han og lurer på om jeg har hørt om noen som driver med ulovlig penicillinsmugling.
Jeg sier jeg ikke vet noe om akkurat det, men ymter forsiktig frempå at jeg har hørt rykter om whiskysmugling.
– Veeeel, det er visse ting vi ser gjennom fingrene med, sier han og blunker.
Jeg studerer ham litt før jeg prøver: – Foxtrot?
– Hva behager? sier han.
– Ingenting, svarer jeg nervøst.
Plutselig blir dørene smelt opp og et fnisende par blir beordret inn. Politimannen ber dem stille seg opp mot veggen med armene på hodet.
– Du vet hva du må gjøre, sier han strengt til meg.
Og jeg har nå levd meg såpass inn i karakteren min at helt uten å tenke meg om begynner jeg å ransake dem.
– Disse er ok, sier jeg til slutt, og det fnisende paret blir sendt ut igjen.
– Takk for hjelpen, sier politimannen og viser meg ut av rommet.
I intervjuet med Riggall understreket han at alle trenger å miste seg selv iblant, og se verden på en ny måte. Og selv om det finnes utallige måter å miste seg selv, så mente han det at 19.000 folk kjøper billetter til en film de ikke vet hva er, sier noe om magien til en kinoopplevelse.
Da jeg kommer ut av politikontoret hører jeg noen som gråter. En båre med et lik blir omkranset av tilskuere, og en nonne anmoder folk å legge ned blomster. Et korps spiller en trist låt mens det regner buketter fra stillasene rundt.
Foxtrot
Jeg går videre og treffer stadig nye folk og ender til slutt opp i lobbybaren igjen. En bartender spør hva jeg vil ha.
– Du har vel ikke noe whisky?
– Det kommer an på hvem som spør, sier hun og gir meg et stramt blikk.
– Foxtrot? stammer jeg.
Hun nikker, åpner en skjult dør, og ber meg forte meg ned en trapp.
I en mørk murkjeller blir jeg møtt av en mann som leder meg gjennom enda flere ganger og underjordiske korridorer. Noen steder er det så lavt at jeg nesten må krabbe, og andre steder balansere på sprukne planker over rennende vann. Vi løper gjennom gangene, og i et sekund glimter jeg et rom hvor mannekenger flyter som lik i vannkanten.
– Mange stakkars sjeler har omkommet her, sier min ledsager, før en alarm plutselig begynner å tute.
Jeg blir ledet opp en stige og ut en kjellerlem. En spotlight skinner på en balkong, der to menn krangler høylytt. En av den er den fulle mannen jeg har truffet flere ganger, den andre blir tiltalt som Harry.
Harry, tenker jeg. Er ikke han død?
Noen soldater stormer inn, og Harry klatrer via et vannavløp og slynger seg ned en stolpe. Soldatene beordrer oss å søke tilflukt, og jeg blir ledet til en hall hvor det ligger skitne klær strødd utover gulvet foran et stort lerret der en gammel sort-hvit film begynner å spille.
Ikke si det til noen
Mange lesere har nok for lengst skjønt hvilken film det er snakk om. Selv er jeg fortapt i min nye identitet som hemmelig politi og whiskysmugler, og blir målbundet da filmen begynner med en dame som er prikk lik hun jeg nylig påspanderte en drink. En mann kommer på lerretet, og jeg kjenner ham igjen som kompisen til Harry. En annen kar har de samme tre klokkene på armen som han som fortalte meg passordet Foxtrot, og Orson Welles jages gjennom underjordiske korridorer, lik de jeg nettopp var i.
Etter rulleteksten går jeg stille ut av lagerbygget. Jeg fant aldri den bortkomne Dorothy, fikk ikke brukt det hemmelige håndtrykket, fant ingen å gi boka mi til, og fikk ikke kjøpt noe whisky heller. Opplevelsen var likevel så rik at jeg ikke får plass til halvparten i denne reportasjen. Og etter den fem timer lange karusellturen, har jeg bare et ønske: å kjøre en gang til. Hva mer gikk jeg glipp av? Hva kunne jeg gjort annerledes, og hvor mye lengre kunne jeg dratt rollen min?
– Neste gang vil vi ta interaktiviteten til et nytt nivå. Vi leter etter nye steder å ta konseptet og håper å finne partnere, også i Norge, avsluttet Fabien Riggall da jeg intervjuet ham.
Og siden siste forestilling allerede har vært da denne artikkelen kommer på trykk, får jeg lov til å avsløre at filmen var The Third Man. Hva det blir gang er derimot fortsatt en hemmelighet.
© Copyright by Torgeir Blok