september 14, 2020

Den originale bastarden


Foto: Torgeir Blok

Denne saken ble først publisert i Cinema 4/2016

Enzo G. Castellari er selve symbolet på en kultregissør. Etter over 50 år i bransjen, har han nesten like mange spillefilmer på samvittigheten og har vært med på å bygge opp flere filmsjangre. Han var en av hovedaktørene innen 60-tallets spaghetti-western, han har laget en rekke krigsfilmer med stjerner som Fred Williamson og Franco Nero, og var med på å starte den italienske bølgen av post-apokalyptiske b-filmer som herjet på 80-tallet. Likevel var det ikke før i 2009 at han ble en A-kjendis på verdensbasis, da Quentin Tarantino lagde en slags ny versjon av Castellari-klassikeren Inglorious Bastards.

Tekst: Torgeir Blok

- Jeg kjente ikke Tarantino selv og hadde aldri møtt ham før, forteller Enzo G. Castellari da Cinema treffer ham på BUT filmfestival i Nederland.

Den 78 år gamle regissøren forteller at hans personlige introduksjon til Tarantino fant sted på filmfestivalen i Venice 2004. Tarantino var invitert som hedersgjest, men svarte på invitasjonen at han kun ville komme hvis festivalen satte opp egne visninger av hans favoritter av italienske b-filmer, og også inviterte alle regissørene bak.

- Festivalen gikk med på forslaget, så Tarantino skrev en liste, hvor mitt navn var en av dem. Arrangementet ble kalt «Italian Kings of the Bs», og under visningen av Inglorious Bastards skulle jeg få møte Tarantino for første gang. For å slippe unna presse og publikum, ble det avtalt å først møtes i en parkeringsgarasje. Jeg satt og ventet ganske lenge og lurte på om alt var lureri, men plutselig hørte jeg en stemme som ropte “Maestro!” Det var Tarantino, og han kom løpende mot meg. Han ga meg en bamseklem, løftet meg opp og snurret meg rundt i luften. Da vi siden satte oss ned i en fullstappet sal for å se filmen min, viste det seg at Tarantino kunne hele manuset utenat, og husket hver eneste replikk. Hver gang han så en scene han likte, så slo han meg på skulderen og sa «You bastard!» På slutten av filmen var hele armen min blå, og Tarantino reiste seg og ropte til hele salen: «This is my maestro!» Det var en utrolig ære å bli hyllet på den måten.

Castellari presiserer at Tarantinos Inglourious Basterds ikke er en nyinnspilling. Begge er krigsfilmer om en gjeng antihelter, men handlingen utfolder seg forskjellig.

- Men den største forskjellen mellom min og Tarantinos versjon, er nok at Tarantino bruker større «squibs» som spruter blod over lengre avstander, sier regissøren og ler.

Gummivåpen

Selv om Castellaris film kom ut i 1978, har den bare økt i popularitet med årene, og den vises fortsatt regelmessig på festivaler verden over.
 
- Det er alltid like fantastisk å se Inglorious Bastards på et stort lerret. Jeg synes fortsatt den er morsom, vellaget og full av action. Men jeg husker også godt alle problemene under produksjonen. Midt under innspillingen kom det blant annet en merkelig ny lov i Italia som gjorde at man ikke fikk bruke ekte våpen i filmer lenger. Det var mange terroristangrep på den tiden, så styresmaktene var redde for at noen skulle komme og stjele våpnene fra innspillingen. De skjønte ikke at våre våpen ikke kunne skyte ekte kuler. Så vi måtte lage falske våpen av gummi og tre, og gjøre filmen ferdig uten å kunne fyre av et eneste løsskudd. Det satte virkelig kjepper i hjulene våre, så produsenten ba på sine knær om å kunne få bare ett eneste ekte våpen, slik at han kunne skyte seg selv. Men han fikk ikke det heller.

Samtidig er det åpenbart at alle hadde det morsomt under innspillingen, og Enzo har spesielt varme minner fra å jobbe med blaxsploitation-stjernen Fred Williamson.

- Fred er en fantastisk skuespiller, og et flott menneske. Han er også en regissør og manusforfatter, så det er utrolig lett å jobbe med ham. Han har så mye humor og karisma, og finner alltid på noe nytt hver tagning. Jeg ga alltid ganske nøye regi til alle skuespillerne, men til Fred sa jeg bare “Du kan gjøre hva du vil”, og ventet i spenning for å se hva han ville finne på. Han insisterte også alltid på å gjøre sine egne stunts, og jeg nikket og sa det var greit. Men det var ikke godt nok svar for ham, så han fikk meg alltid til å gjenta høyt at “Fred skal gjøre sine egne stunts” slik at alle fikk høre det.

Laget film i blinde

Denne lekenheten skinner fortsatt gjennom filmrullene den dag i dag, og Castellari anslår at rundt 30% av Inglorious Bastards var improvisert. Innspillingen av kult-cowboyfilmen Keoma var derimot 100% improvisert.
 
- Keoma ble laget på en tid da westernfilmer ikke var populære lenger. Men jeg og Franco Nero var så glad i sjangeren, så vi ble enige om at vi måtte lage en like vel. Vi fikk tak i Manolo Bolognini som hadde produsert Django og fortalte ham at vi ville lage en ny western. Han leide inn to manusforfattere, men jeg og Franco var opptatte med andre produksjoner, så vi fikk ikke mulighet til å være involvert i skriveprosessen. Og da jeg fikk manuset, så jeg at det var helt elendig. Jeg ringte Franco og spurte hva han syntes, og han sa også at manuset var ren møkk. Men forberedelsene til innspillingen var allerede godt i gang, så vi kunne ikke stoppe produksjonen. Så på første innspillingsdag spurte jeg hele besetningen om de stolte på meg. Da alle svarte ja, kastet jeg manuset og forklarte at jeg ville finne på nye scener hver dag. Noen ville kanskje vært redd for å “jobbe i blinde” på den måten, men jeg syntes det var kjempespennende. All friheten det innebar gjorde det ganske vanskelig, men også utrolig morsomt. Vi begynte innspillingen i en gammel og forfallen landsby, og spilte inn åpningen av filmen der. Jeg likte stedet så godt at jeg bestemte at vi også skulle spille inn sluttscenen samtidig, men alle i mannskapet lurte på hvordan vi kunne spille inn en sluttscene da vi ikke ante hva som skulle skje. Jeg svarte bare at helten må jo drepe noen, og folk må dø. Da ble det lett å finne ut hva som skulle skje. Vi spilte inn den siste scenen, og så kunne vi jobbe oss bakover derfra, og finne ut hvordan helten skulle komme seg dit. Men historien forandret seg fra dag til dag, etter hvilket humør jeg var i og hva jeg hadde drømt natten før. Vi klarte faktisk å få til en hel film til slutt også, men jeg vet ikke om jeg ville gjort det om igjen.

Selv om Keoma ikke ble noen umiddelbar suksess, har den siden vokst i popularitet, og i dag er den anerkjent som en av de aller beste inne spaghetti-western. Castellari selv synes det er hans mest perfekte film, og sier han godt kunne se den hver eneste dag.

Flaut gjensyn

Det samme vil han ikke si om giallo-thrilleren Cold Eyes of Fear, og da Cinema ser filmen sammen med regissøren, sier han plutselig at han er sliten og må gå. Da vi finner ham igjen i ettertid, innrømmer han at det bare var en unnskyldning for å slippe unna.

- Den filmen er så dårlig at det var vondt å se den igjen. Alt er bedrøvelig med den, og det var ikke mitt stolteste øyeblikk. Til og med musikken til Ennio Morricone er helt elendig, og jeg tror det må være det dårligste han har gjort i hele sin karriere.

Etter såpass lang fartstid i bransjen, er Castellari ikke redd for å si det han mener, og han er veldig stolt av at han sa nei til regijobben på kultklassikeren Zombi 2 (eller Zombie Flesheaters som den også er kjent som.)

- Det var en produsent som maste veldig på at jeg skulle lage Zombi 2. Men jeg har aldri vært glad i å lage skrekkfilm. Det er rett og slett for enkelt og gir meg ingen følelsesmessig tilfredsstillelse, så jeg sa nei. Produsenten insisterte likevel på at jeg skulle gjøre jobben og tilba meg høyere lønn. Han påstod at min måte å regissere på ville gjøre det til en flott film uansett, og det kan også hende at jeg ville ha klart å gjøre det rent profesjonelt, men det ville ikke vært en jobb jeg hadde gjort med hjertet. Så jeg sa nei igjen. Han kom med enda et høyere tilbud, og egentlig hadde jeg tenkt å se hvor høyt jeg kunne presse lønnen. Men da jeg endelig skulle til å takke ja, så hadde han funnet noen andre til å ta jobben. Det var Lucio Fulci, og det var først da han ble virkelig kjent. Han var allerede en flott regissør før det, men det var Zombi 2 som gjorde navnet hans til en merkevare. Man kan si mye om Fulci: han løy ganske mye og kom alltid med skrøner som viste seg å ikke stemme. Men han var snill, veldig smart og et flott menneske, så jeg er fortsatt stolt over at jeg fikk muligheten til å gi ham den filmen.

Kostbar krig

Et tilbud han derimot ikke sa nei til, var regien på krigsfilmen Eagles Over London. Suksessen til Inglorious Bastards hadde gjort at pengene satt løst, og Eagles Over London ble derfor den dyreste italienske krigsfilmen frem til da.

- Hvis jeg skulle laget en eneste av filmene mine om igjen, så ville det vært den. Det var helt utrolig hvor mye muligheter vi hadde med så mye penger. Produsenten hadde gjort en avtale med den spanske hæren, og hver dag fikk jeg tusenvis av statister. Det var nesten latterlig. Vanligvis når man lager film, så stiller man opp en og en statist litt her og der, men den gangen kunne jeg bare peke hvor jeg ville ha 100 folk av gangen. Vi filmet i Spania, England, Frankrike og Italia, med et flott crew. Og vi gjorde minst 100 «matte-shots», der vi satt malte bilder i kulissene for å skape bakgrunnene vi ville. Du ville derimot ikke vært klar over det hvis du ser filmen. For hvis du legger merke til at filmskapere har brukt et matte-shot, så er det noe galt. Men vi hadde en fantastisk matte-maler som var et geni.

Markedet som forsvant

I dag er situasjonen en helt annen og Castellari sier det ikke er noen penger å hente lenger.

- På 60- og 70-tallet var det nok for en produsent å bare ramse opp en kort oppsummering av en historie og si at mitt og Franco Neros navn var tilknyttet, og han fikk pengene kastet etter seg. Den gangen fikk jeg aldri noen positive filmanmeldelser, men filmene mine ble likevel solgt til alle land i verden. Og de ble kjøpt på forhånd, slik at vi hadde enorme budsjetter å rutte med.

Castellari understreker at pengene ligger til buns for all mulighetene han en gang hadde, og selv om moderne teknologi har gjort det mye enklere å lage film enn det en gang var, ligger begrensingene i dag på andre punkter.

- I dag kan du jo spille inn en film med veldig små budsjetter. Du kan bruke billig utstyr som gir ganske bra resultat, og ha venner som skuespillere. Men problemet er distribusjon. Det er det som får publikum til å se filmen din. Jeg møter masse folk som sier de er filmskapere og har laget 27 kortfilmer, men hva hjelper det hvis det bare er venner og familie som får se dem? Du kan alltid prøve å ta med en film rundt til filmfestivaler, men hva skjer etter festivalen er over?

Læremester

Castellari underviser også på skoler i både Italia og Spania, og sier noe av det beste han vet er muligheten til å gi tilbake noe av den kunnskapen han sitter på til studenter som virkelig har lyst å lære.

- Jeg lærer bort alt fra å finne en idé, til å skrive manus, forarbeid, innspilling, klipping og alt imellom. Hver student får lage sin egen film, og det er kjempegøy å se hvordan de lager totalt forskjellige resultater ut ifra samme utgangspunkt. Jeg pleier alltid å begynne undervisningen med å spørre hva slags film elevene har lyst å lage, og noen svarer komedie og noen drama, men med en gang noen sier skrekkfilm, så blir alle alltid enige om at det er det de vil lage. Nesten alle vil også spille inn på ekte filmruller istedenfor digitalt, men da spør jeg de alltid hvorfor? Det er ingenting du kan gjøre med film, som du ikke kan gjøre digitalt. Men det er masse du kan gjøre digitalt som du ikke kan gjøre med film. Da digitale kameraer først kom var jeg også skeptisk, men så snakket jeg med kollegaer som fortalte meg hvor fantastisk det var å jobbe med, og jeg innså etterhvert at de hadde rett. Før måtte vi for eksempel alltid være veldig nøye og forsiktig med filmrullene. Vi måtte telle hvor mange fot vi hadde filmet, slik at vi kunne beregne om vi hadde nok til å spille inn slow-motion scener, som bruker mye mer film. Og når man fant ut at man ville forandre på noe i klippen, så var det veldig dyrt. De digitale kameraene vi har i dag har fjernet alle de problemene, og det er en drøm i forhold.

Lærerjobben er likevel bitter-søt for Castellari, for selv om han mener å ha oppdaget noen virkelige genier blant sine studenter, er mulighetene for å få jobb i filmbransjen minimale.

- Jeg blir helt lamslått når jeg ser hva noen av de klarer å lage. Jeg har vært i denne bransjen i 50 år og sett alt mulig rart, men likevel skjer det at noen kommer med noe helt banebrytende fantastisk. Det er bare så synd at de er født 60 år for seint. For hvis de hadde gjort det samme på 60-70-tallet, så ville de hatt en stor fremtid i filmbransjen. Men i dag får de bare jobb som butikkmedarbeider eller liknende.

Selvbiografi

Castellari sliter selv med å skrape sammen penger til egne produksjoner, og har i flere år forsøkt å få til en oppfølger til sin egen Keoma.

- Jeg har en lang liste med store navn som bare venter på klarsignal. Franco Nero er klar igjen, og Tarantino er også med som skuespiller. Men det har blitt så vanskelig å finne finansiering at jeg ikke tør snakke om det lenger.

I mellomtiden har Castellari skrevet en selvbiografi som kommer ut i desember, og regissøren beskriver det som en våt drøm for alle som vil lære noe om film. Den er foreløpig bare på italiensk, men han håper at den vil bli oversatt. Dette er imidlertid ikke noe fansen hans vil vente på, da flere allerede har sagt de vil lære seg italiensk bare for å kunne lese den.
 

 

© Copyright by Torgeir Blok