Denne saken ble først publisert i Cinema 4/2012

Da Quentin Tarantino og Robert Rodriguez slapp Death Proof og Planet Terror var det ment som en hyllest til forglemte grindhouse-kinoer hvor programmet gjerne konkurrerte om å være mest mulig slibrig. Men til tross for gode intensjoner var det mange hardbarka filmfans som mente Tarantino og Rodriguez bare hadde produsert et par mislykkede parodier av grindhouse-filmer.

Tekst: Torgeir Blok

Hvor der finnes en perversjon…

Først en viktig distinksjon: Grindhouse er altså ingen egen sjanger, men kallenavnet på de amerikanske kinoene som pleide å vise såkalte exploitation-filmer. Og slår du opp ’exploitation films’ på Wikipedia, finner du en liste med subsjangre lengre enn en gjennomsnittlig tykktarm, og vel så full av dritt: Giallo, rape/revenge, nunsploitation, mondo og WIP (women in prison) er bare noen eksempler.

Fellesnevneren er at dette er filmer produsert på svært lave budsjett, hvor mesteparten av handlingen ofte blir avslørt i tittelen. Noen eksempler er Zombie Flesh Eaters, Death Bed - The bed that Eats og I Bought a Vampire Motorcycle. Og selv om de ofte hadde både skrøpelig skuespill, klumsete kameraføring, elendige effekter og klundrete klipping, så gjorde de ikke dette med vilje for å være morsomme, slik som Tarantino og Rodriguez. Snarere var de originale Grindhouse-filmene ribbet for selvironi og støttet seg isteden på publikums umettelige appetitt for sex og vold.

Rampe-regissøren Jim van Bebber er kanskje den som har gått sterkest ut mot Tarantino og Rodriguez og sagt: ”There was nothing grindhouse about Grindhouse”. Selv laget han i sin tid kultklassikeren Deadbeat at Dawn, der han i tillegg til å skrive manus og regissere også spilte hovedrollen. Og til tross for at den kom ut i 1988 og var produsert på et nesten ikkeeksisterende budsjett, har den faktisk holdt seg overraskende godt og er fortsatt imponerende underholdning den dag i dag.

Fenomenal Søppelfilm

Deadbeat at Dawn er derimot unntaket som bekrefter regelen. Og fra en jungel av exploitationfilmer som ikke forsøker å skjule sine banale intensjoner, springer enda en subsjanger av filmer som er ”so bad it’s good”, eller SBIG.

Øverst på søppelhaugen av ”trash cinema” finner vi det uavhengige b-film selskapet Troma Entertainment, som over flere tiår har gitt oss klassikere som Monster in the Closet, Rabid Grannies, Redneck Zombies, Killer Condom og The Toxic Avenger.

Men da Troma alltid har sprutet blod på lerretet med et aldri så lite glimt i øyet, er det også bråtevis av exploitationfilmer som målbevisst har forsøkt å lage kvalme, ved å strekke grensene for hvor grafisk vold kan fremstilles. Her finner du rape/revenge filmer som I Spit on Your Grave, Last House on the Left og svenske Thriller - en grym film. Italienerne var i sin tid også svært glade i å utforske ultravolden i filmer som New York Ripper og pseudo-snuff filmen Cannibal Holocaust.

Selv om mange filmskapere visselig hadde hederlige ambisjoner utover det rent finansielle, var det også noen som ikke kastet bort tid på å pakke inn dritten. De drøyeste eksemplene på dette finner du kanskje i shockumentar-sjangeren hvor filmer som Faces of Death viser falske scener av folk som dør i all verdens situasjoner mens en voice-over gjør sitt beste for å overbevise om at du er vitne til ekte dødsfall.

Vold er penger

Filmskaperne bak denne avarten av sjokkfilmer var også ganske kreative i promoteringen, og fant ofte på morsomme gimmicker for å lure folk inn i kinosalen. Et eksempel var da de leide inn hjemløse til å kle seg ut som prester og stå utenfor for å advare forbipasserende om den ukristelige filmen de kunne se på lerretet innenfor.

En opportunistisk produsent gjorde også kjempesuksess da han kjøpte opp en forglemt amatørfilm kalt Slaughter, og klippet inn en ekstra scene på slutten der det så ut som et menneske ble drept på ordentlig. Han leide så inn kvinner til å stå utenfor å protestere filmen, og fikk så mye oppmerksomhet for dette at ekte feminister snart sluttet seg til protesten og sådan gjorde en ufrivillig kjempeinnsats for å promotere filmen.

Blant hopen av politisk ukorrekte konsepter som ble ”utnyttet” i exploitationsjangrene, finner du også nazisploitation som tøyde grensene for mykpornografisk nazisme, og blaxploitation som gjorde enorm suksess ved å innrette seg mot et afro-amerikansk marked. Blant annet ble Sweet Sweetback's Badass Song en kjempesuksess i 1971 fordi det var den første filmen der en svart hovedrolle fortsatt var i live ut rulleteksten. Filmen banet så vei for et marked av nyinnspillte versjoner av klassikere, for eksempel The Black Godfather, Black Caesar og Blacula.

På den mer amorøse siden finner vi også sexploitation, som er knappe kjønnshår unna hardporno. Emanuelle-filmene, Vampyros Lesbos og 2069: A Sex Odyssey er noen eksempler. O en av de mest infamøse aktørene innen denne sjangeren er nok Russ Meyer, hvis ”best of” samling kalles ”The breasts of Russ Meyer”.

Men skal du først undersøke hva dette handler om, anbefales den hysteriske Pervert! fra 2005, som virkelig tar sjangeren på kornet og er en av verdens beste avkappede-penis-filmer.

Dagens grindhouse grums

Samme hvor mislykket visse mente Rodrigo og Tarantinos grindhousefilmer var, førte de til en renessanse i form av en rekke spin-off filmer. Bitch Slap, Hell Ride, Hobo with a Shotgun, Machette, Black Dynamite og Nude Nuns with Big Guns, er alle nyere filmer som fulgte i Death Proof og Planet Terror sine fotspor.

Om også disse fremstår som mer eller mindre vellykkede parodier på seg selv, finnes det mange som stadig produserer exploitation-filmer med samme idé om å utnytte absurde konsepter for å tjene raske penger. Filmer som Werewolf in a Women’s Prison, Midgets vs Mascots og Birdemic Shock and Terror er alle forferdelige lavbudsjettsseanser som kan kalles moderne grindhousefilmer, selv om grindhousekinoene for lengst har forsvunnet. Stilen gikk heller aldri av mote i Japan, hvor filmer som Tokyo Gore Police og Vampire Girl vs. Frankenstein Girl, er deilige eksempler på at sjangeren lever i beste velgående.

Blant gimmicky utgangspunkt finner du også den nye sjangeren CGIsploitation, som går ut på å overdrive bruken av billig dataanimasjon. Tv-kanalen Syfy er notorisk for å vise slike filmer som blant annet Boa vs. Python, Comodo vs. Cobra og Sharktopus.

I tillegg har vi også såkalte «mockbusters» som betegner billigkopier av suksessfulle storproduksjoner, deriblant Snakes on a Train, Transmorphers og The Terminators.

Trashfilmlegenden John Waters argumenterer derimot for at Hollywoods blockbusterfilmer er dagens exploitation. Når filmer som Fast and The Furious snart får sin femte oppfølger, regissøren Roland Emmerich stadig spytter ut sensasjonalistisk dataanimasjon uten handling, og unødvendige nyinnspillinger konsekvent ødelegger minnet om klassiske filmperler, er det ikke vanskelig å skjønne hva herr Waters mener.

 © Copyright by Torgeir Blok