Denne saken ble først publisert i Cinema 6/2014

Det stormer rundt Darren Aronofskys nye film Noah. Flere religiøse testpublikum har nemlig oppdaget at handlingen ikke stemmer overens med det som faktisk skjedde på båten der alle vesener i verden levde side om side, før de parvis gjenbefolket hele planetes populasjon ifølge Bibelen.

Tekst: Torgeir Blok

I en undersøkelse i 2013 oppga 83% av Amerikas befolkning sin religion som kristendom. Dette fikk flere Hollywoodprodusenter til å gni seg i hendene og tenke at det ville være en enkel sak å tjene penger på bibelfilmer. Darron Aronovsky var en av flere filmskapere som fikk enorme budsjetter og kanskje litt for slakke tøyler for å smi mens liket var varmt. Budsjettsforvalterne hadde nemlig ikke regnet med at stjerneregissøren ville ta seg friheter med historien om Noah og den gigantiske arken, og plutselig var Paramount Pictures utsatt for en flodbølge av negativ oppmerksomhet.

Om det kanskje kunne lønt se å be den illsinte flokken vende det annet kinn, forsøkte filmstudioet isteden å blidgjøre de troende ved å gi filmen en oppklarende fortekst hvor det står:

The film is inspired by the story of Noah. While artistic license has been taken, we believe that this film is true to the essence, values, and integrity of a story that is a cornerstone of faith for millions of people worldwide. The biblical story of Noah can be found in the book of Genesis.

Virkelige historier fra virkeligheten

Noah er heller ikke den første bibelfilmen som har skapt stor furore. Da Ian McKellen i sin tid skulle promotere filmatiseringen av Da Vinci Koden, appellerte han nok ikke til det kristne publikumet ved å påstå at det var selveste Bibelen som burde ha en advarsel om fiksjonelt innhold.

Og selv om Life of Brian ikke handler direkte om karakterer fra bibelen ble den likevel forbudt i Norge da den kom ut i 1980, på tross av at ingen hadde sett enda, selv ikke Statens Filmkontroll som fastsatte forbudet. Svenskene smidde umiddelbart på den blasfemidømte ambolten, og promoterte Life of Brian som "Filmen som är så rolig att den är förbjuden i Norge!" Og da forbudet omsider ble opphevet her til lands, begynte filmen med den følgende advarselen:

Romerne praktiserte korsfestelse som vanlig avstraffelse for lavere samfunnslag. Titusener led denne skjebnen og en "opprører" som Brian ville ikke være noe unntak. Monty Python ønsker å gjøre det klart at Brian i filmen aldri har vært ment som en latterliggjørelse av Bibelens Jesus. Det har aldri vært opphavsmennenes hensikt å spotte religiøse symboler og enkeltindividers trosoppfatning. Filmen er en satire over menneskelige svakheter og menneskelig ufullkommenhet.

Kristelig kulturminister

Da Cinema kontakter forhenværende kultur- og kirkeminister, samt tidligere leder for KRF, Valgerd Svarstad Haugland, fastholder hun at det absolutt er rom for kunstnerisk frihet i adapsjoner av bibelhistorier, men hun vet ikke hvor grensen for hva som kan tillates burde gå. På spørsmål om historier fra bibelen burde behandles annerledes enn annet materiale som adapteres til film, svarer Haugland at Bibelhistorier alltid bør behandles med respekt, men da hun verken har sett eller vet noe mer om Noah, vil hun ikke spekulere i om den vil møte like stor motstand her til lands som i Amerika.

- Eg gler meg til å sjå filmen. Har sett mange ”bibelske filmar” som ikkje er heilt etter boka, men finn likevel slike filmar oppbyggjande. Eg såg for eksempel Bibelen på Det norske teater. Det var eit stykke som hadde tatt seg stor fridom. Mykje var berre tull, men enkelte delar av stykket vart veldig sterke for meg.

Videre tror hun også at det har en hensikt med advarsler på begynnelsen av filmer som ved både Noah og Life of Brian, men synes det er vanskelig å svare på om slike advarsler gir filmskapere carte blanche til å gjøre hva de vil med materialet.

- Eg trur og at oppegåande sjåarar ikkje treng ei slik åtvaring fordi dei skjønar det utan åtvaringa. Uansett vil det vera mange som reagerer dersom filmen er langt unna Bibeltekstane og i tillegg er utfordrande eller ”uærbødig” mot grunntekstane.

Celebre bibeltolkere

Martin Scorsese helgarderte seg i sin tid ved å testamentere at The Last Temptation of Christ ikke engang var basert på Bibelen, og startet filmen sin med teksten:

This film is not based upon the Gospels but upon this fictional exploration of the eternal spiritual conflict.

Om tanken var at dette ville unnskylde at filmen utforsket deler av Jesu’ liv som ikke var omtalt i Bibelen, var planen mindre vellykket, da mange kristne fortsatt ser på filmen som den mest støtende bibeladapsjonen noen sinne.

Fjorårets History Channel-serie The Bible, gikk derimot hodestups inn i problematikken og startet hver episode med teksten:

This program is an adaptation of Bible stories that changed our world. It endeavors to stay true to the spirit of the book.

Ikke uventet slo også dette hardt tilbake, da mange seere tok det som en oppfordring til å lete etter ting å klage på, slik som ninja-liknende engler med suverene kampsportferdigheter. Serien ble likevel en enorm seersuksess som gjorde History Channel til den mest populære kabel-tv-kanalen i Amerika. Og da det samme filmcrewet utvidet serien til langfilmen Son of God, kom denne uten noen lignende erklæring om autensitet.

Det hjalp heller ikke stort da Mel Gibson avsluttet rulleteksten på sitt hyperkontroversielle epos The Passion of the Christ med å deklarere at:

The characters and events in this photoplay are fictitious. Any similarity to actual persons, living or dead, is purely coincidental.

Denne standardiserte meldingen er en gjenlevning fra skandalen rundt amerikanske filmen Rasputin and the Empress (1932) hvor det ble insinuert at prinsessen av Russland blir voldtatt av den beryktede Rasputin, noe den ekte prinsessen av Russland satte svært lite pris på. Siden hennes ektemann faktisk hadde vært den som myrdet den virkelige Rasputin, ble skillet mellom film og historiske hendelser såpass tåkete at filmselskapet MGM ble dømt til å betalte en betydelig sum i oppreisning til prinsessen. For å slippe liknende søksmål ble denne påminnelsen om «ingen likheter med ekte karakterer» deretter en del av enhver film, i det rettslige dokumentet som rulleteksten utviklet seg til å bli.

Ridley Scott er en annen regissør som kommer med en gigantisk bibelfilm senere i år. Men om hans Exodus vil ha en advarende fortekst er foreløpig uvisst. Dog, da hovedkarakteren Moses skal bli spilt av den amerikanske psykopaten Christian Bale, er det grunn til å anta at dette i seg selv varsler rabalder.

Nicholas Cage lar heller ingen mulig inntektskilde gå til spille, og har derfor hovedrollen i sommerens store katastrofefilm Left Behind, som viser hvordan det vil se ut etter at bibelens dommedag inntreffer. Filmen er basert på den populære bokserien med samme navn, og selv om forfatteren Tim LaHaye faktisk er en predikant, har også han mottatt enorm kritikk for sin tolkning av den hellige skriften.

Likviditet og terningspill

Som vanlig kan den egentlige årsaken til alt oppstyret forklares med et eneste ord: penger. Med filmbudsjetter på over hundre millioner dollar, må man selge dertil antall kinobilletter for å ikke gå i underskudd, og derfor er det avgjørende for produsentene å treffe målgruppen så godt som mulig.

Det finnes derimot hederlige unntak, blant annet i lavbudsjettsfilmen Fist of Jesus som blir hyllet opp i skyene, på tross av, eller kanskje heller på grunn av, innhold som formodelig er langt mer provoserende enn noen av de ovennevnte. Selv om denne filmen begynner med at Jesus gjenoppliver lik som blir til sultne zombier han må drepe på nytt ved å torpedere de med et utømmelig arsenal av fisk, får filmen faktisk ros fra troende for å vise Jesus som en hipp superhelt og sådan verver flere hedninger til kristendommen.

Dette eksemplifiseres ytterligere da den intensjonelt provokative filmtittelen Jesus Christ Serial Rapist kun har mottatt klager av seere som påpeker at antallet voldtekter ikke lever opp til det tittelen gir inntrykk av.

Merkelig nok blir det sjelden liknende leven når utallige irreligiøse filmer annonserer at de er ”basert på sanne hendelser”, samme hvor feilaktige fakta de måtte inneholde. Så her kan muligens bibelfilm-produsenter lære noe av krimdramaet American Hustle, som startet filmen med den litt selvironiske påstanden om at:

Some of this stuff actually happened.

Det virker som om de aller fleste kinogjengere var med på denne litt flåsete vitsen, og svært få brydde seg om å påpeke avvik fra de faktiske hendelser den gang.

For selv om det er lett å la seg rive med i hysteriet som gjerne oppstår rundt enhver film med religiøs tilknytning, er det betryggende å vite at klageropene som regel er overdrevne, og at filmskapernes utskeielser dessuten vil bli tilgitt.

For samme hvor mye man måtte elske eller hate disse filmene så finnes det alltid noen som vil gi enhver bibelsk filmatisering terningkast 6 uansett innhold. Gode eksempler på dette er på finne på hjemmesiden ChristianAnswers.Net hvor filmer blir anmeldt utelukkende basert på kristne verdier og gitt moralsk rangering ettersom hvor støtende de er. Hvis Guds navn blir brukt som skjellsord vil filmene derimot bli dømt nedenom og hjem, og hvis skuespillerne attpåtil er uanstendig kledd, så skaper det noen av de morsomste filmanmeldelsene en hedning kan lese. God fornøyelse.

© Copyright by Torgeir Blok