Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2013

Er du lei av det forutsigbare?

Tekst: Torgeir Blok

Å påstå at Holy Motors handler om en fyr som kjører rundt i en limousin og ikler seg forskjellige kostymer før han spiller ut fullstendig forskjellige roller, blir som å si at Pulp Fiction handler om noen folk i Amerika. For dette er ikke så mye en historie, som en serie WOW-opplevelser som det er utrolig deilig å ikke forstå.

Den absurde meta-reisen blant sjangere beskrives bedre som avkommet av en orgie der David Lynch, Luis Bunuel og Alejandro Jodorowsky alle var prominente gjester. Og på tross av bastante teorier som blomstrer på nettet, så nytes opplevelsen best om du imøtekommer filmen med åpent sinn og finner din egen personlige symbolikk.

Dennis Lavant er suveren i den hyperschizofrene hovedrollen som hopper fra å synge opera sammen med Kylie Minogue, for så å bli en slags leprechaun-liknende vesen som spiser fingrene til turister, før han går over til å ha virtual reality sex med romvesen. Da han finner et merkelig nøkkelhull blir hånden hans forvandlet til en forvridd skiftenøkkel som passer perfekt. Da han plukker opp et trekkspill, blir han plutselig dirigenten til et helt sigøynerorkester som løper gjennom en forlatt kirke. Og akkurat når du tror at du kanskje har en eller annen teori som forklarer det kreative kaoset, så begynner sørenimeg bilen han kjører rundt i å prate på egenhånd.

Det at du ikke får noen forklaring på de psykedeliske episodene, gjør filmen til en forunderlig rusopplevelse som du vil gruble over i lang tid fremover. Som selve definisjonen på genialitet er Holy Motors derfor alt for sær til å slå an, men alt for god til å glipp av.

Terningkast: 6

© Copyright by Torgeir Blok