november 09, 2020

For tidlig?


Denne saken ble først publisert i Cinema 4/2012

Knappe to måneder etter at Anders Behring Breivik brutalt drepte 69 ungdommer på Utøya, la den russisk-amerikanske regissøren Vitaliy Versace ut en trailer til sin skrekkfilm Utoya Island. Filmen skapte stort furore i det norske samfunnet, og alle var enige om at det var alt for tidlig for en slik film så tidlig etter massakren. Den amatørmessige produksjonen var dessuten full av feilaktig fakta, og regissøren ble begravd i hatmail. Selv forsvarte derimot Versace seg ved å påstå at hvis ikke han hadde laget denne filmen, så ville noen andre ha gjort det.

Tekst: Torgeir Blok

En annen som har laget flere dokumentarfilmer om 22. juli er den norske regissøren Tommy Gulliksen. Han begynte å jobbe med den første av disse filmene bare dager etter tragedien, og En liten øy i verden ble først vist på TV2 allerede den 8. august.

- I starten var det tvil om vi klarte å lage noe som var verdig og viktig nok til å fortjene å gå så tett på. Jeg hadde ikke lyst til å lage den. Det var et veldig vondt tema, jeg hadde ekstrem prestasjonsangst og en følelse av at man kunne risikere å tråkke en hel nasjon på tærne. Det var som å holde en tale i en begravelse; det er ikke noe man gleder seg til, men man føler seg forpliktet.

- Hva gjorde at du bestemte deg for å lage den?

- At jeg så vi hadde materiale som hadde en verdi. Vi hadde mye ganske unikt fra Utøya dagene før massakren, som hadde blitt laget til nyhetene. En flink fotograf hadde filmet som om det var til en magasinreportasje. Jeg har jobbet i Dokument 2 og har god erfaring med å lage nyhetsdokumentarer på veldig kort tid. Det er ofte stort behov for dokumentarer som utfyller nyhetsbildet og gir refleksjon eller bedre bakgrunnsforståelse, så da 22. juli rammet oss følte vi det var viktig at vi så på det med et annet blikk. Når jeg har gått gjennom nyhetsstoff i forarbeidet til andre dokumentarer, har jeg sett at nyhetene bearbeider. Journalistisk vinkling, måten folk intervjues på og måten fotografen jobber er helt annerledes med tiden. Jeg viste at det var viktig at noen gjorde dette dokumentarisk og at den umiddelbare energien, følelsene og stemningen ikke kunne fanges senere. Et halvt år etter får du helt andre intervjuer som også kan være bra til sitt bruk, men hvis du ønsker å fange atmosfæren som var rett etter 22. juli, så må du gå inn der. Det er ubehagelig, sårbart og veldig risikofylt på mange måter. Spørsmålet var om landet var klar for en dokumentarfilm så tidlig. Den måtte stille veldig høye krav for at den skulle passere nåløyet.

- Hvordan var det å jobbe med dette såpass tidlig?

- Man må erkjenne er at man selv er berørt. Det nytter ikke å tro at man er ”profesjonell”. For 17 dager jobbing i strekk, opptil 20 timer om dagen med et sånt tema; det føles ufattelig tung. Med så hektisk jobbing får man det heller aldri på avstand. Du blir påvirket, sliter med søvn og jobber så tett på karakterene at du føler du kjenner dem. Det enorme presset på at du ikke skal tråkke feil, tynger også. Du har ikke tid til å la materiale ligge og fordøye, men må klippe på magefølelse. Vi fikk knapt se gjennom den ferdige versjonen før vi sendte den avgårde. Alle de usikkerhetsmomentene gjorde det til en veldig ubehagelig opplevelse. Du må ha respekt for at veldig mange synes det er for tidlig, men etter en så intensiv nyhetsdekning har også veldig mange behov for å få et annet uttrykk som tilfører noe i en sorgbearbeidelse.

- Hvordan begynner man når man skal gripe tak i et slikt tema?

- Første spørsmål var om vi var sikre på at filmen hadde en funksjon. Vi bestemte oss for at vi ville lage noe som var tidløst om stemningen, og følelsene ungdommene hadde. De som opplevde det snakker ikke om det på samme måte i dag lenger. De er på et annet sted i livet og har et annet forhold til det. Stemningen er ikke mulig å gjenskape og jeg mener at en av dokumentarfilmens viktigste oppgaver er å ta tidsavtrykk. De dagene etter 22. juli var helt unike og dokumentaren var en viktig oppgave, selv om det var forbanna ubehagelig å lage den. Men ubehaget var ingenting i forhold til det andre følte. Vi viste at det var helt spesielt og at vi bare måtte gjøre det fordi det var påkrevd. Det var et sånt oppdrag man ikke kunne si nei til. Og det tok 170 dager å komme seg etterpå.

- Hvilke retningslinjer satt dere?

- Amerikanerne har en annen dokumentartradisjon en oss. Discovery og BBC bruker gjerne en mal hvor man egentlig ikke har noe fokus: Litt om gjerningsmannen, litt teknisk om bomben, litt om ofrene, litt om nasjonens sorg, litt om hvordan makthaverne reagerte, litt om hvordan politiet aksjonerte. Det blir litt sånn omtrentlig om alt. Vi tok et knallhardt grep og bestemte at gjerningsmannen var helt uinteressant. Vi ville fortelle det gjennom øynene til de som opplevde det nærmest og skildre deres opplevelser slik at 22. juli skulle være noe annet enn en Wikipedia-artikkel. Ellers risikerer du at det kommer ny informasjon som gjør filmen utdatert. De følelsene og beretningene fra 22. juli vil aldri bli overgått. Tidsdokumentet vil bestå fordi det ble tatt på sitt såreste og sterkeste. Vi viste at vi skulle bruke opptakene fra dagene før, som også var et dristig grep fordi mange foreldre og pårørende ville se sine nærmeste for siste gang. Det er klart at vi gikk mange runder på det.

- Hvordan ble filmen mottatt?

- Vi vant Gullruten i mai og Gullnymfen i Monte Carlo internasjonale TV festival, for beste TV-dokumentar. Det er litt rart å vinne sånne priser i ekstremt glamorøse omgivelser der underholdning og fiksjon sto i kontrast til vår film, men jeg så på det som en bekreftelse på at vi lykkes. Vi holdt en god tale i begravelsen, som folk satte pris på. Jeg var utrolig var på dette, men vi fikk ikke en eneste negativ tilbakemelding. Ingen telefoner, facebookmeldinger, brev eller noe på twitter. Vanligvis tåler man jo mye dritt, slik man må når man legger noe ut i offentligheten, men dette var spesielt. Hadde jeg fått bare èn telefon fra en gråtende mor som sa at filmen hadde gitt henne smerte, da tror jeg at jeg hadde knekt sammen. Det å forsøke å være respektfull satt veldig tungt. Det er få ting i samfunnet som man ikke kan kødde med, men 22. juli har vært det, spesielt i de to første ukene. Alle var veldig forsiktig, så om en dokumentarfilmskaper hadde laget noe som forulempet noen, det hadde vært totalt ødeleggende. Det var godt å få bekreftelsen med prisene, men man går ikke ut og feirer med champagne og bløtkake etter en sånn film. Men man kan nyte og synes det er deilig, for det var noen mørke 17 dager i produksjonen, og greit å få en dag i lyset.

- Hva synes du om Vitaliy Versace sitt filmprosjekt?

- Vi kan ikke forvente at resten av verden har det samme forholdet til 22. juli som vi har. Vi må godta at folk lager teaterforestillinger, kunst og bøker som vi oppfatter som støtende. Det er en del av å ha ytringsfrihet, at det skal være mangfold av ulike uttrykk og at samfunnet skal fungere. Men det var utrolig dårlig kvalitet på det han lagde. Filmkritikere og filmskapere vil jo innse at det er helt ræva, men i demokratiet så skal man jo selvfølgelig forsvare andres rett til å lage film om det. Jeg skrev en kronikk i Dagbladet om at det sannsynligvis må fiksjon til for å løse noen av spørsmålene med hensyn til Breivik. Dokumentarfilm har mange begrensninger, mest av alt hensyn, som er veldig viktig. Noe av styrken til fiksjon er at den ikke trenger å ta hensyn og du står friere til å skape et eget univers og karakterer som man ikke har noe personlig forhold til. Da kan man komme mye nærmere sannheten. Men det må gå litt tid og man må spørre hvilken effekt det har å lage fiksjon. Versace kopierte bare handlingen og der tror jeg ikke man har så mye å tilføre fiksjonsmessig. Det er mye mer interessant å lage en Vi må snakke om Kevin-type film, som prøver å se på hva det vil si når man blir systematisk psykisk mishandlet i barndommen. Det behøver ikke være noe skyting i det hele tatt.

En regissør som planlegger en film om hendelsene 22. juli er Vibeke Løkkeberg. Hun vil ikke fortelle hvilken form filmen vil ha, men kaller det en hybrid av dokumentar og fiksjon, hvor hun akter å rekonstruere hendelser på Utøya.

- Hvorfor vil du lage denne filmen?

- Jeg er opptatt av dette akkurat som forfattere er opptatt av å skrive bøker om det. Jeg mener det bør foreligge en film, for det er en historisk hendelse som er viktig for oss alle. Og så ønsker jeg at vi skal gjøre det før det er blitt for gammelt. Hvis det er noen som ikke ønsker å se filmen når den er ferdig, så kan vi legge den i et arkiv til det har gått litt lengre. Da er filmen i hvert fall laget. Men det vil helt sikkert komme filmer om dette, det tror jeg ikke vi kan unngå. Og det er jo mange ting som man kan ta fatt i, ikke bare Utøya.

- Hvem tror du vil se en slik film?

- Det håper jeg da mange vil gjøre. Jeg har ikke forestilt meg at det er noen som ikke vil se den. Det er klart det er mange minefelt, man må trå veldig varsomt og samarbeide med de pårørende. Det er ikke noe jeg tenker å tre over hodet på dem. Jeg vil ha kontakt med de som overlevde og få i gang et godt samarbeid.

- Hva tenker du om Vitaliy Versace sin film?

- Jeg har hørt om den, men ikke lest noe. Jeg ville ikke ha laget en film bare en måneds tid etterpå, men det er forskjell på det han gjorde og det jeg gjør nå etter rettssaken. Jeg mener en norsk regissør skal lage dette og jeg tror folk skjønner at jeg ikke er spekulativ ut ifra det jeg har gjort tidligere.

På facebook og twitter finnes sterke meninger mot Løkkebergs planlagte film. VGs filmkritiker Jon Selås skapte stor debatt den 1. desember i fjor, da han lot vær å anmelde Arme Riddere fordi den minnet ham om 22. juli. Jeg ringte ham for å høre hva han tenkte om Løkkebergs prosjekt.

- Jeg har en umiddelbar magefølelse av at det er alt for tidlig og tror jeg veldig lett kan bli opprørt av det. Men det er tusenvis av historier knyttet til dette og veldig mange måter å gjøre det filmatisk på. Gus van Sants Elephant handlet for eksempel om skolemassakren i Columbine, uten å egentlig gjøre det. Det var en sterk og virksom film, anstendig og dypdykkende. Jeg går ut fra at Løkkeberg er klar over mer enn de fleste hvor mange feller det går å falle i her.

- Når har det da gått lenge nok?

- Prinsipielt kan alt lages film om. Det er ofte snakk om tid og avstand, men hvor lenge det må gå vil vi faktisk ikke vite før det er laget filmer som enten holder seg innenfor eller går for langt. Det er et enormt ansvar som handler om behendighet og anstendighet.

Også tidligere leder for datatilsynet, Georg apenes, er enig i at fremgangsmåten er viktigere enn tidsspørsmålet, og stiller spesielle krav  til personvernet.

- Fremfor alt vil jeg ikke hevde at filmskapere ikke skal nærme seg materialet. Løkkeberg er jo en seriøs filmkunstner etter min oppfatning, så vi får se hvordan hun gjør det.

- Er det noe filmskapere må passe seg for i filmatisering av 22. juli?

- De bør selvfølgelig være tilbakeholden når det gjelder å utlevere personopplysninger i skaren av folk som har bidratt i saken. Folk som er periferere behøver ikke å få sine familieforhold, sår, opplevelser og ettervirkninger skildret i en film. Men det kan ikke settes noe formler eller regler på dette området. Generelt vil jeg si at alle må vise stor tilbakeholdenhet.

Regissør Tommy Gulliksen er mer spesifikk i sine advarsler.

- Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å forsøke gjenskape 22. juli. De beretningene som har kommet fram og de bildene vi har, er sterke nok. En lang rettssak har gitt oss alle mulig detaljer vi trenger å vite og dramaet er sterkt beskrevet. Med minst mulige bilder har man klart å skape en størst mulig reaksjon. Om man faktisk viser skyting i en rekonstruksjon vil det bli fullstendig feil. Alle som har filmet skyting vet at det egentlig er veldig lite dramatisk. Så skal man da legge på stikkflammer og ha John Woo kamerakjøringer mot løpet, eller risikere at det ser mye mindre dramatisk enn det var i virkeligheten? Jeg er veldig skeptisk til hva en rekonstruksjon tilfører kontra hva det risikerer å forårsake av smerte og ubehag. Det kan fort bli litt flaut og vondt. Hvis overlevende blir dratt med tilbake til øya og instruert til å legge seg ned i en skrent og gjemme seg, eller om man bruker skuespillere, så bør det være en spesiell kunstnerisk tilføyelse for at det skal ha noe verdi. Ambulanseserien Alarm 113 fikk masse kritikk for dramatisering og gjenkonstruksjon. Det var en klar oppfatning av at det ikke var vellykket. Dette er jo et helt annet tema og materiale, men får man slik type kritikk i forhold til en film om 22. juli, så kan det slå hardt tilbake. Man sliter jo med å bli enig om hvordan man skal markere ettårsdagen, med debatt og følelser bare om hvilken sanger man skal synge.

Vibeke Løkkeberg har fått tildelt 200.000 i utviklingsstøtte fra NFI, i tillegg til 200.000 fra Fritt Ord, noe hun sier hun vil bruke til å skrive manus og lage en pilot av. Begge deler er allerede påbegynt og hun forteller at hun også har startet et samarbeid med AUF medlemmer.

- Jeg tror at de har stor tillit til meg på grunn av Gazas Tårer. De som var med på den filmen er ikke lei seg for det. Jeg er veldig opptatt av det politiske med dette her, spesielt når man ser hvordan det rører seg i Europa.

- Handler det om å være først ute?

- Det er viktig å få laget filmen nå mens det er ferskt. Det er da man kommer nærmest sannheten og det autentiske. Alle historier som fortelles ti ganger forandrer seg. Jeg har vært tilstede under rettsaken og opplevd dette nært. Jeg er kanskje først ute med en film og det er jeg jo veldig glad for, men jeg har ikke fått midler til å lage filmen enda. Du må begynne med å søke støtte til et manus først og det er jo et enormt krevende materiale som jeg går gjennom. Jeg har kontakt med mange advokater og når alt det er ferdig en gang på våren, så er det snakk om å kanskje tenke på en film. Og da spørs det om jeg får penger til å lage den. Du må tenke to år frem i tid, i forhold til når den er ferdig.

Gulliksen forteller det er stor forskjell på å jobbe med dokumentaren om etårsmarkeringen og den han lagde rett etter hendelsen.

- Når jeg møter karakterene nå, så er de helt annerledes og har en helt annen utstråling. Noe av det man leter etter i filmer er jo å se forandring og utvikling hos mennesker. I dokumentarer er det viktig å gi prosesser tid og la virkeligheten få utvikle seg. Den første filmen måtte bli en ”talking heads” dokumentar, men i den nye filmen er det ingen oppstilte intervjuer. Vi kan være mye mer tilstede i livene deres nå. Det aller beste du kan oppleve som en dokumentarfilmskaper er scener hvor situasjonen er viktigere enn kameraets tilstedeværelse; som når ungdommene er tilbake på Utøya. Du får være med i et nært og viktig øyeblikk. Det føles naturlig og man får også vite hva som skjedde og hvor de var. Vi ønsker å være tilstede, og det tror jeg vi er ganske gode i forhold til Amerikanske dokumentartradisjoner. Vi stoler på at virkeligheten er sterk nok i seg selv og man trenger ikke tilføre, formatere eller gjenskape. En av jentene vi filmet spurte meg om jeg følte noe når vi var tilbake på Utøya. Jeg måtte være ærlig og si at jeg egentlig ikke følte så mye. De bildene jeg har i hodet av 22. juli og de bildene vi har på film er sterkere. Dèt er mitt 22. juli. Det er noe av det jeg mener skaper gode filmer: underdrivelsens kunst, der bildene man lager i hodet er sterkest.

- I går skjedde det en ny massakre i Amerika, da James Holmes drepte 12 og skadet 58 mennesker i en kinosal. Kunne du også laget en dokumentar om dette allerede dagen derpå?

- Det kunne jeg helt sikkert, men jeg tviler på at jeg har de beste forutsetningene for å gjøre det. Arbeidsmetodikken og måten å tilnærme seg det ville vært den samme, men tillit er helt avgjørende i produksjonen. Det å snakke samme språk, være fra samme sted og ha samme kulturforståelse er ganske gode fortrinn når du skal tilnærme deg et menneske.

- Så det er ikke for tidlig?

- Nei. Jeg er veldig opptatt av stemninger, og merker det er stor forskjell på hvor mange dager det har gått i forhold til hvordan folk snakker om ting. Det er helt avgjørende å være tett på, selv om det er ubehagelig. Gode dokumentarister vil jo inn i det ubehagelige. Vi søker hele tiden å være tilstede når folk egentlig ikke vil ha oss der. I ettertid så ser de hvor bra det var at vi fikk fanga det. Det var utrolig ubehagelig når de filma meg da jeg satt i rettssalen og gråt, men når jeg ser det på film så setter jeg pris på at de fikk fanga det, for det var et viktig øyeblikk for meg også.

Georg Apenes mener heller ikke det er for tidlig å filmatisere 22. juli.

- Vi viste allerede 23. juli at dette vil journalister og andre fortellere i samfunnet skrive mye om. Det vil bli skrevet doktoravhandliger om medias skildring av denne fantastisk spektakulære begivenheten i årevis fremover, det må du bare regne med. Det interessante spørsmålet er om Breiviks liv er fritt vilt. Det er det mye vanskeligere å svare på.

© Copyright by Torgeir Blok