Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2013

Når Oscarprisen tildeles fjorårets beste film, er det gjerne regissøren som får mesteparten av æren, men en produsent som mottar selve statuetten. Likevel er det tilsynelatende svært få utenfor filmbransjen som vet hva en produsent egentlig gjør. Cinema tok en prat med stjerneprodusent Olav Øen bak braksuksessen Halvbroren, for å avsløre litt om det mystiske yrket.

Tekst: Torgeir Blok

Den tunge starten

- Jeg kan ikke skrive gode manus og har heller aldri hatt intensjon om å bli regissør. Men som produsent har du likevel veldig mye definisjonsmakt på hva som lages. Hva Halvbroren angår er det jeg som har hentet rettighetene, finansiert, og ansatt manusforfatter og regissør. Jeg tok en sjanse og gikk til NRK og sa ”Nå kommer jeg med noe som blir kjempebra.” Heldigvis sa de ja, forteller Olav Øen.

Det tok fire år fra Øen fikk rettighetene til romanen Halvbroren, til tv-serien hadde premiere på NRK. Men om dette prosjektet er helt og holdent hans egen ide fra starten av, så hender også noen banker på døra hans med et manus under armen. Da er det ikke alltid han sier ja selv.

- Hvis manuset ikke fenger hos meg, så blir det ikke noe av produksjonen. Produsenten sitter som en ”gatekeeper”. Det er også andre gatekeepers, for eksempel de som bevilger penger, eller investerer i prosjektet. Men uten en produsent så skjer det ikke mye. Det hender at jeg ikke skjønner manus, men da kan jo folk gå til andre selskap. En produsent bør gjerne kunne mye om økonomi, men også komme med egne ideer, igangsette og kvalitetssikre prosjektet gjennom hvem han velger å ansette, og prøve å opprettholde en standard. Det er et press for du har totalansvaret, så du kjenner det på kroppen. Noen produsenter har derimot ikke den store kreative visjonen, og executive produsenter har gjerne bare finansielle interesser og er ikke involvert i prosjektet ellers.

- Hvordan går du frem når du vil skaffe rettigheter til et verk?

- Når det handler om å gjøre en bok til film, er det bare å ta en telefon til forfatteren eller forlaget og spørre om filmrettighetene. Det koster en sum, og da kjøper du rettighetene for et år, med mulighet for forlengelse. Hvis det er en manusforfatter som kommer med et manus til deg, så betaler du for skrivejobben, kjøper rettigheten og gir forfatteren en andel hvis det skulle bli noe royalties av det; men det blir det dessverre svært sjelden. Norge er et lite land og det er dyrt å produsere film her, så du skal ha ganske høye salgstall før det begynner å bli regningssvarende.

- Hva er det du ser etter når du leser manus?

- Jeg leser på magefølelsen, og noen ganger tenner man på et manus fordi man kjenner det kan bli et bra prosjekt. Noen ganger så kan det holde med et premiss som for eksempel ”Mafiaboss som har et psykiatrisk problem han ikke kan fortelle noen andre om”, eller ”Kjemilærer som får kreftdiagnose, vil beskytte familien sin og begynner å lage narkotika”. Det er fantastiske premisser. Du kjenner det med en gang. Da er det bare å utfordre og se hvordan du kan utvikle det og hvor langt det kan gå.

- Hva avgjør så om det blir noe av?

- Din egen vilje. Du kan ta en beslutning og si ”Dette skal jeg” og da handler det om å få folk med på prosjektet og overbevise investorer om at manus og regissør er bra nok. De finansielle kildene er vesentlige, for du kan ikke finansiere noe som Halvbroren alene. Hvis investorene ikke er med, da skal du legge prosjektet fra deg, og ikke gå rundt å være bitter og tenke at folk ikke skjønner hvor genialt det er. Alle som jobber med film har opplevd å få avslag, og selv om jeg er Emmy-nominert, så har jeg aldri følt at det har hjulpet så veldig mye. De aller fleste gangene får du nei. Men det handler om å ikke gi seg. Prosjekter gjennomføres alltid ”til tross for…” og ikke ”på grunn av…”. Det er en konstant motbakke, men derfor er det så utrolig deilig når du har gått med noe i hodet i årevis, og plutselig ser det på TV. Når du får fantastiske kritikker og, viktigst av alt, en million seere; da er det utrolig tilfredsstillende.

Under produksjon

- Hvordan jobber du når produksjonen er i gang?

- Da jobber regissøren som kreativ ansvarlig på settet. Jeg har ansatt line-producer og produksjonsleder, så jeg trenger ikke å stå opp tidlig for å være med på innspilling. Det hender man blir involvert hvis det er noe som går galt eller det er en konflikt, eller at det er ting du må løse. Det er jo en evig kamp mellom kreativiteten og pengene, og man møter situasjoner man kanskje ikke har forutsett, og da må man kanskje kutte i manus eller opptaksdager. Jeg er gjerne mer involvert i etterarbeidet med klippingen.

- Du har sagt at det ikke handler om penger. Hva er det da du brenner for?

Å få ting til. Gleden av å lage godt drama og lysten til å fortelle en historie må være drivkraften. Hvis du tenker at du skal lage en smart film og tjene penger, så har du ikke riktig motivasjon og det blir sjelden bra.

- Hva er forskjell på å jobbe med film og TV?

- Som produsent er det ikke så stor forskjell, men det er forskjellig rytme i forhold til hvordan du bygger dramaturgien. Halvbroren har jeg aldri tenkt som spillefilm, for det er så mye materiale, og det er helt fantastisk å vite at det sitter over en million og ser noe du har laget på TV. Det er tall du ikke får på kino i Norge.

- Hvorfor akkurat Halvbroren?

- Det er veldig mange suksessbøker som bør forbli bøker. Å tro at en roman egner seg til filmatisering bare fordi den er solgt i flere hundretusen, er bare tull. Nå solgte Halvbroren over 200.000 eksemplarer, men hadde den solgt 3 eksemplarer ville jeg likevel forsøkt å få til serien, fordi det er en fantastisk historie som gjorde inntrykk på meg. Samtidig er det en veldig visuell roman.

- Hvilke grep har dere tatt for å lage romanen om til episoder?

- Vi har tatt vekk og lagt til mye. Du kan ikke forandre helt på ting, men noen ganger må man legge til noe for at det skal passe inn i tv-formatet. Det er viktig med cliffhangers som er ganske tydelige. Episode to slutter for eksempel med en karakter som sier ”Skal jeg drepe faren din for deg?” Siden vi hadde en million seere på episode 3, vil jeg si det fungerte.

- Halvbroren går over flere tidsepoker. Hvilke utfordringer betydde det for produksjonen?

- Det er veldig dyrt å gjenskape så mange miljøer. Vi hopper veldig mye frem og tilbake, og seeren skal klare å henge med og synes det er spennende, samtidig som vi klarer å holde den dramaturgiske fremdriften. Man må være tydelig på hvor man er og hvor man skal. Noen ganger har vi gått inn med tekst eller røst for å konkretisere årstallet.

- Serien har blitt hyllet for å ha hevet standarden til norsk drama. Hva betyr det for deg?

- Jeg sa selv vi skulle heve standarden da vi begynte på dette, og når du skal gå inn i en slik produksjon, så må det være motivasjonen din. Du kan ikke gå inn i en produksjon og si du skal lage noe som du håper holder mål. En viktig del av en produsents rolle er å si hvor man skal og hvilket engasjement man går inn i prosjektet med. Når jeg ansatte folk var jeg veldig nøye og sa at jeg skulle se i øynene til samtlige at de hadde lyst å gjøre dette. Det er viktig at entusiasmen forplanter seg, ikke bare hos manusforfatter og regissør, men på alle nivåer. Alle i en filmproduksjon gjør noe viktig. Jeg var opptatt av at vi skulle finne de veldig flinke folkene, og når du får de veldig flinke til å ha entusiasme for prosjektet, da blir det gøy.

Store penger

- Hvor stort var budsjettet?

- 67 millioner kroner. Jeg vet det er fryktelig mye penger, men vi har brukt hver eneste krone på “lerretet”. Det å lage en så flott serie for 67 millioner, er faktisk ikke dyrt, og skulle du laget noe tilsvarende i USA så måtte du doblet det. Vi har skutt dette på 99 dager, og det er ganske raskt.

- Hvor kommer disse 67 millionene fra?

- NRK var inne med 42 millioner. Resten kommer fra NFI, Nordisk Film & TV fond, distributør og forhåndssalg til tv-stasjoner. Det er et lappeteppe å hente penger fra forskjellige steder og det er alltid veldig tungt. Folk må jo få troen på prosjektet hele veien.

- I Amerika sier de gjerne at man må tjene inn dobbelt så mye som budsjettet for å gå i null. Er det slik i Norge også?

- Nå har vi litt andre støtteordninger som hjelper ganske godt, men det stemmer ganske godt i forhold til hvor mye publikum du må ha. Det er veldig tøft for små produksjonsselskaper å overleve. Hvis du har laget en billig film og selger flere hundretusen billetter, da går det kjempebra. Det kommer sikkert til å gå bra med Kon-Tiki, men selv om den har hatt over 800.000 solgte billetter her i Norge, trenger den nok mye utenlandssalg for at den skal spille seg helt inn igjen. Før i tiden var det sånn at en lumsk produsent kunne få en film til å aldri gå i pluss, slik at de aldri delte ut royalties til de som hadde eierskap. The Graduate med Dustin Hoffman var for eksempel en kjempesuksess som ble sett av vanvittig mange, men gikk aldri i pluss. Det er ikke sånn lenger, i hvert fall ikke i Norge.

Påvirkning utenifra og innenifra

- Hvor mye hensyn tar du til tilbakemeldinger fra en testvisning?

- Noen mener kanskje at Halvbroren er en voksenserie, men jeg har hele tiden sagt at det er et familiedrama. Derfor hadde vi to testvisninger til forskjellige målgrupper. I USA skyter man kanskje ekstra scener og ny slutt etter testvisninger, men det har vi ikke ressurser til. Vi har testvisninger tidlig i klippen og får en følelse av om ting fungerer. Hvis noen sier ”Jeg skjønte ingen ting”, så kan man gjøre endringer i forhold til hvordan ting er bygget opp. Jeg tror det er viktig å få en ”second opinion”, for du går jo inn i en tunnel når du jobber med noe så lenge. Da er det bra å ta inn noen som ikke har noe forhold til det du jobber med og ser på det med uvitenhet, men det betyr ikke at du skal høre på de til en hver tid. Å lage drama i fullstendig demokrati går ikke. Du må ta avgjørelser, og hvis du blir engstelig og begynner å høre på folk i alle kanter, så blir det ingenting.

- Har film og tv bransjen forandret seg i de årene du har vært aktiv?

- Den har blitt mye mer profesjonalisert og det er veldig stor forskjell fra 25 år tilbake. Det har kommet opp mange flotte produksjonsselskaper og modige folk. Vi er på begynnelsen av en bølge nå, og den må vi bare surfe på så langt vi kan. Det er noen som får det til, og da burde flere også kanskje greie det. Hvis vi klarer å finne de gode historiene, så må vi trykke på og få til et bra nivå. Men det handler om individer og det må være personer som brenner for det. Vi kan ikke vedta oss kvalitet.

- Mange regissører og skuespillere drømmer om Hollywood. Er det et mål for deg?

- Jeg har vært i USA og jobbet med reklame i New York. Men det som er morsomt er at uansett hvor du lager film og tv, så er gafferen og lydmannen klin like. I USA er det så mange om beinet og utrolig høyt nivå, så når du er en av de beste der, så er du innmari god. Jeg liker tempoet de har, men i Amerika treffer du også mange ”filmmakers” som snakker høyt i mobiltelefoner om hvor store de er, men aldri har laget noe som helst.

Gode råd

- Har du noen råd til unge filmskapere som vil opp og frem i den norske filmbransjen?

- For det første så er de hjertelig velkomne. Jeg synes det er kult hvis jeg finner folk som er bedre og har større talent enn meg. Vi trekker ikke opp stigen etter oss. Jeg synes det er fantastisk hvis det blir enda bedre nivå, og hvis prosjekter som fremover blir produsert har et enda høyere nivå enn Halvbroren skal man glede seg over det. Manusforfattere må vise frem manusene sine. Bank på et sted!

- Hos hvem da?

- Meg for eksempel. Det er ofte man sitter og tror at ingen vil jobbe med deg, men det er vanskelig å jobbe med folk du ikke vet eksisterer. Alle produsenter skriker etter de gode manusene. Er du produsentspire, så er ikke alltid veien å starte for seg selv. Kom deg inn i et miljø og bli med på noen produksjoner, så du lærer. Etterpå må du gjerne starte ditt eget selskap og konkurrere meg ihjel, men jeg har sett alt for mange produsenter som kommer rett fra skolen og starter sitt eget, og kommer tilbake med halen mellom beina. Det handler om å kunne drive et selskap også. Om du lykkes kommer veldig mye an på deg selv og hvilken drive du har. Jeg var supersjenert da jeg begynte og måtte samle mot i tre uker bare for å ringe til den første jobben min. Men hvis jeg har greid det, så er det mange folk som har mer guts i seg enn det jeg kanskje hadde den gangen. Men du må ikke gi deg. Mulighetene er der ute. Du kommer sikkert til å få mange nedturer, men de er det bare å riste det av seg og prøve på nytt. Folk blir ofte motløse når det går dårlig, men det er lov at ting ikke skal gå som planlagt til tider, så lenge man ikke begynner å denge kone og barn.

© Copyright by Torgeir Blok