oktober 27, 2021

Jakten på en ekte superhelt

Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2013

Superhelter er ikke lenger fiksjon. Phoenix Jones er en av flere hundre mennesker som ikler seg kostymer og løper rundt i nattetimene for å bekjempe kriminalitet på eget initiativ. Fenomenet blir stadig større og det finnes nå ekte superhelter over hele verden. Men hvor blir det av Norges representant?

Tekst: Torgeir Blok

- Vi er en gruppe på 10 folk som går rundt i områder av byen som vi vet er voldelige, og leter etter folk som bryter loven eller skader andre, forteller den vassekte superhelten Phoenix Jones.

Hver kveld kler han på seg en svart gummidrakt med gule striper, og flagrer ut i natten som byens vokter. Han bryr seg ikke om folk ler av ham og har bare opplevd én episode han angrer på.

- Jeg hadde kjøpt en pistol som skjøt ut et lite nett, og gledet meg til å kunne bruke den på kriminelle. En natt jaget jeg en fyr som forsøkte å bryte seg inn i en bil, så jeg tok opp nettpistolen og skjøt. Nettet åpnet seg og jeg løp rett inn i det, så jeg falt om og ble liggende inntuklet på fortauet, ikledd superdrakten.

Phoenix Jones holder selvfølgelig til i Amerika, nærmere bestemt Seattle, og når jeg snakker med ham blir jeg minnet på at amerikanerne ikke kjenner til Janteloven. Mannen nøler ikke med å beskrive seg selv som et heltemodig supermenneske tatt rett ut av en tegneserie, og påberoper seg populariteten til en rockestjerne. Likevel mener han at han egentlig ikke vil være superhelt, men at dette er den eneste måten han virkelig klarer å gjøre en forskjell i verden.

- Dette er noe jeg gjør fordi byen trenger det. Men hvis folk hadde brydd seg og hjulpet hverandre, så hadde det ikke vært behov for meg. Da vil jeg kunne lagt fra meg kappen.

Farlig å leke film

Den ekte superhelten kan minne om hovedkarakteren i filmen Kick-Ass som også handler om en helt vanlig mann som bestemmer seg for å bekjempe kriminalitet ikledd kostyme. Men Phoenix Jones nekter derimot for at dette har vært en inspirasjon, og mener filmen heller var demotiverende.

- Hovedpersonen i Kick-Ass er ikke særlig intelligent når det kommer til bekjempelse av kriminalitet. Han blir stukket ned og oppgraderer aldri utstyret sitt, og ender opp med å bli teipa fast til en stol, så det er ikke mye å skryte av. Det første vi derimot gjorde i gjengen vår da vi begynte som superhelter, var å anskaffe oss skuddsikre vester. Vi har sjokkplater på beina for å skjerme blodårer, ekstra rustning på armene som kan stoppe kniver og kuler, og hodeplagg som også beskytter. Det vil alltid gjøre vondt å bli slått eller skutt, men vi er mer skuddsikre enn politiet, skryter Jones.

Og det er absolutt farlig å være superhelt. Phoenix Jones har nemlig ingen stuntmann, og nylig fikk han mye medieoppmerksomhet da han ble truet med pistol, sparket i ansiktet og brukket nesen. Likevel ser han på det episoden som en positiv hendelse.

- Det var 15 personer der som ble truet av karer med våpen. Men alle kom seg unna og jeg var den eneste som ble skadd, sier Jones fornøyd. n grunn til beskyttelsen, for rte The Urban Legend,  om episoder der noen har ligget og blødd uten at noen har kommet til unnse

Norsk mangelvare

I Norge blir idrettsutøvere gjerne kalt superhelter når de vinner gull i ski-VM, og uttrykket har også blitt brukt om Fredrik Skavlan av en eller annen grunn. En vassekte norsk superhelt har derimot til gode å springe frem her til lands. Men betyr det at de ikke eksisterer, eller er de bare flinke til å holde seg skjult? Jeg tok til gatene for å lete etter spor.

I butikken Outland treffer jeg tegneserieansvarlig Katrine Kirkeby som påpeker at Norge ikke har særlig stor kultur for superhelter. Med unntak av den selvfinansierte tegneserieutgivelsen The Urban Legend finnes det ingen typiske norske tegneseriehelter, og de fleste norske seriene er humorblader.

- I Norge blir tegneserier fortsatt sett på som barneunderholdning og derfor ikke like seriøst som i andre land, sier Kirkeby.

Likevel har hun merket en økende interesse for superhelt-serier de siste årene. Og de som kjøper disse superhelt-bladene er ikke barn, men gjerne menn mellom 25 og 45 år.

- Altså, en mann som kler seg ut i kostyme og bekjemper kriminalitet er da ikke noe dummere enn folk som hopper i fallskjerm fra bygninger? Folk må få drive med hva de vil, og hvis noen hadde tatt på seg drakta og løpt rundt, så hadde det vært dritkult! Vi kunne kanskje trengt noen maskerte voktere?

Politi og røver

Selv om kriminaliteten i Amerika er på helt andre nivåer enn i Norge, trenger vi ikke titte lenger enn til Karl Johan for å se at vi også har et stort problem med lovbrytere her i landet. Da jeg går en tur innom norges hovedgate treffer jeg på en doplanger i 20 årene som er villig til å stille opp på et kort intervju hvis jeg gir ham pseudonymet «Fred».

- Jeg er ikke er redd for politiet i allefall. Det bare er slappe lovbrytere uten yrkesstolthet som blir tatt her i landet. Men hvis superhelter hadde eksistert i virkeligheten ville jeg nok ikke likt det. Og jeg tror egentlig ikke noen andre hadde likt dem heller. Advokater for eksempel; hvordan kan du forsvare en mann i tullete kostyme? Og hvis de tar jobben til politiet så har jo ikke politiet noe å drive med heller. Nei, jeg er glad de ikke finnes i Norge. Og hvis de hadde lagt seg opp i min business så hadde det vært et problem.

Selv om Fred selger narkotika åpenlyst og bryter loven hver dag, er det altså ingen som griper inn. Litt lengre ned i gata treffer jeg derimot to vektere, og selv om de sier de ikke egentlig får lov til å snakke med pressen, vil også de svare på noen spørsmål så lenge de holdes anonyme.

- Likegyldighet er absolutt et problem. Vi har sett folk som har ligget og blødd i gata uten at noen har kommet til unnsetning.

Like i nærheten treffer jeg politimannen Iver Stensrud som forteller at heller ikke han har opplevd sivile som vil hjelpe til.

- Vi i politiet opplever ofte å bli møtt med motstand når vi forsøker å gjøre jobben vår. Jeg har til og med blitt angrepet av folk som har slått han med paraplyer bare fordi jeg har prøvd å hjelpe.

Utenfor en pub står derimot dørvakten Thomas Skogholdt som forteller at han gjerne skulle vært superhelt selv.

- Jeg husker fra militæret hvor rart det var å merke at så fort man får på seg uniform, så gir folk deg alt ansvar og forventer at du skal gripe inn og ordne opp hvis det oppstår en farlig situasjon.

Tilnærmet super

Med den enorme suksessen som superheltfilmer har hatt de siste årene, er nok ikke dørvakten Thomas den eneste i Norge som drømmer om å være superhelt. Det kan virke som hele verden er besatt av fenomenet, og at det skulle springe opp noen som forsøker å gjøre det på ordentlig har ligget latent lenge.

Den legendariske tegneserieskaperen Stan Lee står bak reality-programmene Who Wants to be a Superhero og Stan Lee's Superhumans, som begge har til hensikt å finne ekte superhelter. Og de har allerede funnet mange kandidater i Amerika. Så hvor blir de av i Norge?

Jeg tar turen innom 24 Fitness treningsstudio og møter på Marius ”Metern” Graatrud. Han er profesjonell bodybuilder med muskler som ville fått mang en tegneseriefigur til å blekne, og innrømmer at figurer som Conan alltid har vært et slags forbilde.

- Jeg må jo si det er gøy å se hvordan kroppen utvikler seg og blir «uvirkelig» og tegneserieaktig når man trener, sier Marius med et smil.

Men selv om bodybuilderen visserlig har super-aktige muskler, så farter han derimot ikke rundt i byen ikledd kostyme. Det gjør derimot by-originalen Jason Paradisa, som jeg treffer på utenfor Stortinget, iført en supermanndrakt. Han sier derimot at han ikke ser på seg selv som en ”super hero” men snarere en ”super zero.”

- En «super hero» får masse forventninger å leve opp til. Er du «super zero» er du fri. Og  jeg bruker egentlig supermanndrakten bare for å spre glede og få andre mennesker til å komme over sin egen beskjedenhet.

Helten i lyset

I andre land har stadig flere realisert drømmen om å leve som en ekte superhelt, og fenomenet har bl.a. ankommet Finland. På youtube kan du finne en tynn, skallet mann i 40-årene, som ruller rundt på rollerblades, ikledd bestefarunderbukse og sports-BH. Fyren kaller seg LaserSkater og lover han skal hjelpe alle som måtte trenge det.

Phoenix Jones sier også at han stadig opplever større popularitet. Etter å ha vært aktiv i flere år, har han blitt eksponert på både TV, i aviser og på internett, og daglig får han flere tusen henvendelser. Dette har gjort ham svært selektiv med hvilke presseforespørsler han svarer på, men takker ja til et intervju med Cinema fordi han ikke har snakket med norsk presse før.

For å få tak i ham måtte jeg imidlertid først få et hemmelig passord av agenten hans. Dette måtte jeg bruke i en rekke e-mailer med Jones selv, der superhelten gjerne omtaler seg selv i tredje person og konsekvent skriver med store bokstaver, ettersom små bokstaver ikke eksisterer i tegneseriebobler.

- Jeg er den første virale superhelten. Mange vil bare leve ut fantasien om å være superhelt som en eremitt i en ”bat-cave”, men skal du påvirke forholdene er det mer realistisk å prøve å inspirere andre. Og den eneste måten å gjøre det på er om folk hører om deg. Du kan ikke inspirere verden til å forandre seg, hvis ingen vet at du eksisterer.

Problematisk maskerade

Faktisk har Phoenix Jones fått såpass mye medieoppmerksomhet at andre superhelter har begynt å kritisere ham for å være mer opptatt av å bli sett, enn å gjøre gode gjerninger.

En av disse kritikerne ble så irritert at han tok på seg rollen som selvutnevnt superskurk og Phoenix Jones sin erkefiende, under kallenavnet Rex Velvet. I en rekke Youtube-videoer er Velvet ikke nådig i sin kritikk.

- Phoenix Jones er bare en syk skrulling i gummimaske, som forstyrrer freden med en tåpelig gjeng nerder i tights som stjeler jobben fra vår respekterte politistyrke.

Om det virker noe underfundig at en kjeltring påkaller respekt for politiet, blir Rex Velvets status som superskurk ytterligere svekket av hans heller hyggelige rulleblad. Høydepunktet i hans kriminelle karriere viser seg å være å kidnappe en maskot, slik at en ung gutt med en alvorlig muskelsykdom kunne få oppfylt sin drøm om å være en hemmelig agent og fange en forbryter. Det skal ikke mye graving til for å oppdage at mannen bak skurkemasken er Ryan Cory, en manusforfatter og regissør som lever av å lage morsomme videosnutter.

Phoenix Jones lar seg uansett ikke affektere av kritikken. Han insisterer på at politiet er svært oppmuntrende til superhelt-aktivitetene hans, men insisterer på at de ikke kan innrømme dette offisielt.

Politidetektiv Mark Jamieson har derimot en helt annen oppfattelse av den selvoppnevnte superhelten. I et intervju fra ABCNews påpeker han at selv om det ikke er ulovlig å ta på seg kostyme og løpe rundt i gatene, ser politiet helst at sivile ikke setter seg selv i farlige situasjoner, for hvis heltedådene går galt kan resultatet nemlig være enda flere ofre.

Det får være opp til leseren hvem man skal tro på her, men om det stemmer som Jones sier at politiet egentlig er positive til innsatsen han gjør, er de i så fall flinke til å holde maska. Gang på gang har det nemlig oppstått konflikter mellom den selvutnevnte superhelten og de som faktisk er ansatt av staten for å bekjempe kriminalitet. Dette toppet seg i oktober 2011 da Phoenix Jones selv ble arrestert for å ha brukt pepperspray til å bryte opp et slagsmål. Da han møtte opp i rettssalen var han også iført fullt kostyme, men adlød da dommeren ba ham ta av masken. Derved avslørte han også sin hemmelige identitet og sto frem som Ben Fodor, en kampsportutøver i 20-årene.

Fugleskikkelser i Oslos gater

Om identiteten til Phoenix Jones ble avslørt, betyr derimot ikke det nødvendigvis at hans tid som superhelt er forbi. Og den skjulte identiteten var dessuten bare én av trekkene som gjorde ham til en ekte superhelt. En Wikipedia-artikkel lister opp en rekke typiske kjennetegn som også må oppfylles for å kunne kalles en superhelt:

1. Det må være basert på frivillig innsats

2. Superheltene bærer gjerne spesielle kjennetegn og/eller kostymer.

3. Motivasjonen må være å gjøre noe positivt for samfunnet.

4. De lever ofte et dobbeltliv og har hemmelig identitet.

5. De er godt likt av befolkningen og sett på som helter.

6. De forhindrer kriminalitet og stopper forbrytere.

Etter all min leting i Oslos gater etter en person som kunne oppfylle disse kravene, ga jeg til slutt opp. Da jeg gikk skuffet hjemover ble jeg derimot forbigått av en gruppe voksne mennesker ikledd gule refleksvester med teksten «Natteravnene» på ryggen.

Med dårlig skjult begeistring fikk jeg prate med Natteravnenes organisasjonssekretær Ole Myrvold, som forklarte at de er basert på nettopp frivilliges innsats. Så dette oppfyller absolutt et av kravene som Wikipedia forlanger.

- Vi har på oss en gul vest med firmanavnet og logoen vår på, når vi går ut i gata, sier Myrvold.

Spesielt kjennetegn og kostyme: Check.

- Vi er motivert av viljen til å gjøre noe bra.

Check igjen.

- Mange av oss er foreldre som lever et normalt liv på dagen, men tar på oss denne rollen om kvelden. Vi blir svært godt mottatt av folk vi møter, og slåsskamper stopper gjerne når vi kommer til åstedet.

Check, check, check. Men så stopper det. Myrvold forklarer nemlig at Natteravnene aldri griper inn i situasjoner selv, men heller ringer politiet. De forsøker å hjelpe de som måtte trenge det, men driver egentlig bare med preventivt arbeid. Han vil heller ikke kalle seg selv en superhelt.

Natteravnene ble derved det nærmeste jeg fant en ekte superhelt i Norge. Men når til og med Finland har en egen skrulling på rollerblades, må jeg innrømme jeg er litt skuffet over at jeg ikke klarte å finne en norsk kollega.

Jeg trøster meg med at Norge alltid ligger noen år bak det som skjer i Amerika, og kanskje venter vi bare på en trendsetter som kan starte moroa? Phoenix Jones la stor vekt på at alle kan være en superhelt, så hva er det egentlig som stopper deg?

En tur innom kostymebutikken Standard viser at superheltkostymer ikke trenger å koste mer enn 795,- kroner. Du kan betale med kort, eller kontant så identiteten din holdes hemmelig.

© Copyright by Torgeir Blok