En skoletime i adapsjon med manusforfatteren av Fight Club.

Tekst: Torgeir Blok

Når man snakker om filmadapsjoner av suksessfulle romaner er det alltid noen som bare må påpeke at «boka var mye bedre enn filmen». Det finnes derimot et og annet unntak som bekrefter denne regelen og i lister over overlegne adapsjoner finner man ofte Fight Club. Til og med Chuck Palahniuk, forfatteren av den originale romanen, har sagt at han foretrekker filmen fremfor boka.

Den som var ansvarlig for å adaptere romanen var manusforfatter Jim Uhls, og nå er han tilbake med adapsjonen av en annen Palahniuk roman: Survivor. Akkurat som Fight Club er dette også en samfunnskritisk satire, og denne gang er det religion, blind tro, og idolisering av kjendiser som får gjennomgå.

- Survivor handler til dels om en religiøs kult, men måten jeg håndterer det på er ikke å latterliggjøre religionen, forklarer manusforfatter Jim Uhls. - Jeg vil heller vise at de har valgt en noe uvanlig livsstil, hvor de blir født inn i en slags leir og er adskilt fra resten av samfunnet. Etter hvert forvises de ut i verden for å tjene penger som de skal sende tilbake til kirken, men selv om de får oppleve livet utenfor sekten, har isolasjonen gjort at de fortsatt er ute av takt med samfunnet. Hovedpersonen er så innestengt at han ikke engang får det med seg da hele sekten han tilhører begår masseselvmord. Han blir derfor berømt for å være den eneste overlevende. Dette gjør at han etter hvert blir sett på som en slags åndelig leder, og jeg tror at folk vil sette pris på å se konseptet berømmelse bli dissekert.

Forvirrende stillhet

Uhls er ikke redd for å harselere med kontroversielle temaer. Fight Club var også en radikal anti-materialistisk historie som gikk imot nesten alt Hollywood stod for, men likevel klarte Uhls å skrive et manus som ble produsert innenfor det rigide filmstudio-systemet. Det var derimot ikke historiens kontroversielle innhold som var den største utfordringen i skriveprosessen.

- På 90-tallet, da jeg skrev Fight Club, var bruk av voice-over sett på som en krykke for dårlige manusforfattere som ikke klarte å fortelle bakhistorie eller bevege handlingen fremover på noen annen måte. Dette gjaldt spesielt i adapsjoner av romaner, så jeg skrev mitt første utkast av Fight Club uten voice-over. Men da David Fincher fikk se det, sa han at det ikke ville fungere uten voice-over, for det var så mye som ble forvirrende om man ikke fikk vite tankene til karakteren.

Uhls forklarer at en dårlig mottagelse av førsteutkastet til et manus ofte betyr at manusforfatteren får sparken. Noen ganger betyr det også slutten på hele prosjektet.

- Manuset jeg hadde skrevet var absolutt forvirrende. Det var vanskelig å fortelle en historie som hadde så mange absurde scener uten å høre forklaringen på hvorfor det var sånn. Så vi ble enige om at det måtte være en voice-over der, men istedenfor å være et rent hjelpemiddel til å avsløre bakhistorie eller drive handlingen videre, skulle den gi ironiske kommentarer som satte scenene i et helt annet lys, og sådan fortalte en annen versjon av historien. Og den beslutningen var en fantastisk inspirasjon som ga ny energi til skriveprosessen.

Radikal tilnærming

Det neste utkastet ble mye bedre mottatt, men manuset var fortsatt langt ifra den filmen vi alle kjenner. Fincher kom med sine notater om hva han ville forandre og Uhls gikk tilbake til skrivebenken. Studiosjefene kom også med sine bekymringer, men disse ble manusforfatteren beskyttet fra.

- Studiosjefene mente at historien var alt for radikal, for sprø og krenkende. Så de sendte oss flere notater om hva som måtte forandres. Men Fincher lot ikke meg se noen av disse, og sa at han ville lese de alene og fortelle meg hva vi skulle gjøre i neste utkast. Han var som en paraply som beskyttet meg fra studioet, så jeg vet egentlig ikke hva de sa. Men for hvert nytt utkast, ble det mindre og mindre krav om store forandringer, og mer fokus på små raffineringer. Og vi kom stadig nærmere dit vi ville, uten at det var mindre radikalt, ler Uhls.

Romanforfatteren Chuck Palahniuk kom også innom for å svare på noen spørsmål, men heller ikke han påstod å vite alle svarene. Denne måten å jobbe på gjorde prosessen til en fontene av kreativ entusiasme, der flere bidro med konstant innsprøytning av nye ideer. Og da filmen omsider var ferdig og manusforfatteren fikk se en første grovklipp, ble han helt overveldet.

- David Fincher hadde laget en fantastisk film. Det virket som den kom fra innsiden av hodet til hovedpersonen, og jeg var helt bergtatt av hvor fantastisk jobb han hadde gjort. Det var som om filmen var sugd ut av hodet mitt.

Beskrivende balanse

Denne perfekte bølgelengden mellom manus og ferdig film oppstod til tross for at Uhls hadde vært ganske sparsommelig i manusets beskrivelser, og han understreker at en manusforfatter aldri må forsøke å regissere filmen fra papiret.

- Du må skrive hvor karakterene befinner seg og hva de gjør der, men aldri beskrive eksakt hvordan et rom ser ut, eller hvordan ansiktsbevegelser skal være. Hvis det er vesentlig informasjon som forfatteren må fortelle leseren, som for eksempel at «vi ser ikke dette enda» eller «nå kommer dette til syne» så må det være med, men ellers skal ikke slike beskrivelser finne sted. Likevel vil du alltid prøve å få inn nok til å gi en smak av hvordan ting ser og høres ut.

Det er ingen tvil om at beskrivelse av omgivelsene kan gjøre manuset til en bedre leseopplevelse rent litterært, men blir det for mye kan det lett tippe over i det langtekkelige. Og selv om Uhls i utgangspunktet hadde klart å finne balansen, så var gleden kortvarig.

- Selv om jeg syntes det var en fantastisk film, så begynte jeg med en gang å lure på hvordan den ville bli tatt imot av publikum. Så jeg gikk hjem og gjorde noe jeg vanligvis ikke pleier å gjøre midt på dagen: jeg drakk.

Og mottakelsen var ganske lunken i begynnelsen, i hvert fall i Amerika. Da den kom til Europa gikk billettsalget etter hvert veldig bra, og Uhls mener det magre oppmøtet på kinoer i hjemlandet kom av at ingen visste hvordan de skulle markedsføre en så ukonvensjonell historie.

- Da jeg så reklamene for filmen, skjønte selv ikke jeg hva slags historie de ville selge. Det var vanskelig å lage en trailer og fortelle folk hva slags film det var. Venner som ikke hadde sett den enda, sa til meg at de hadde fått inntrykk av at filmen handlet om boksing. Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for hva handler den egentlig om?

Kunsten å ikke skrive

Filmen satt fast i et umulig dilemma: Hvordan promotere noe som mister sin verdi om det forenkles? Dette er derimot er velkjent problem for Uhls, og han er en høyttalende motstander av såkalte «outlines», spesielt de som kreves av andre.

- Det finnes to forskjellige «outlines». En type skriver du for deg selv, og den kan ta den formen du vil. Den kan være kjempedetaljert, eller bare en stikkordsliste. Jeg skriver ofte notater, «beats», og scener for meg selv, før jeg begynner på selve manuset. Og når jeg er godt i gang, går jeg ofte tilbake til notatene for å gi de mer kjøtt igjen. For din egen del må du alltid planlegge, gjerne samtidig som du faktisk skriver. Jeg kaller dette «lukten av blod», og det er prosessen min. Men hvis du derimot fortsetter å skrive notater om hva du skal skrive, uten å faktisk skrive karakterer eller scener, så driver du bare med prokrastinering, og det er jo bare trist. Men så finnes det også outlines som bransjen krever at du må skrive for andre folk, og de hater jeg virkelig. Disse outlinene er ment å vise hva du har tenkt å skrive, før du har skrevet det. Så all magien som skjer i skriveprosessen, når karakterer kommer til live på papiret og du blir overrasket av at ting blir bedre enn du hadde ventet deg, eksisterer ikke i en slik outline. Isteden står det bare forklaringer om hva som skal skje, i et blodfattig og klinisk vakuum. For hva skriver du når du skal beskrive en emosjonell scene i en outline? Da må det stå «Dette er en emosjonell scene». Og folk leser det og sier noe ala «Tja, jeg føler liksom ikke noe for disse karakterene». Vel, selvfølgelig gjør du ikke det, ler Uhls.

Idemylder

I adapsjonen av Survivor lå derimot hovedutfordringen ikke å måtte forkorte, men heller å måtte utvide. Historien blir skrevet som en TV-serie og Uhls mener det reflekterer hvordan den amerikanske filmbransjen har utviklet seg.

- Hvis du ser tilbake på de amerikanske filmene fra 70-tallet, så var det en massiv blomstring av kunstneriske ideer. Det samme er nå i ferd med å skje i TV-mediet, og manusforfattere strømmer mot forumet. Alle de interessante tingene som før hørte hjemme i filmer, er nå å finne på TV.

Uhls forteller at han likevel var skeptisk til ideen om å skrive en serie ut av Survivor i utgangspunktet. Han ville ikke gå rett fra Fight Club til å adaptere enda en Palahniuk bok, og dessuten var jo Survivor en veldig kort bok, på bare 140 sider.

- Man kan nesten kalle det en novelle, og da jeg ble spurt om dette ville fungere som en serie, var min første reaksjon at jeg ikke skjønte hvordan det skulle være nok materiale til det i en såpass kort bok. Men Palahniuk sa at jeg kunne ta hvilken som helst tråd i boka, følge den videre og gjøre hva jeg ville med den. For selv om boka ikke er veldig lang, så inneholder den en million fantastiske og bisarre ideer, og det er nettopp det som gjør Chuck Palahniuk til et geni. Så jeg begynte å leke med alle disse ideene og tittet nærmere på karakterene. Hva med psykologen, hva med agenten, hva med de andre medlemmene av sekten? Hva hvis du fikk et innblikk i livene deres og fulgte dem rundt? Når jeg begynte å skrive og forstod hvor mye det kunne bli utvidet, så ble jeg veldig entusiastisk. Jeg kunne trekke ut tidslinjen, og jeg skapte 10 nye karakterer. Da romanen begynner så har det jo allerede gått 10 år siden hovedpersonen har forlatt denne religiøse sekten han kommer fra, og Chuck ga oss svært lite informasjon om andre sektmedlemmer, så de måtte jeg finne opp.

Han understreker at det også er mange ting fra boken som ikke fungerer på et lerret, og adapsjon handler alltid om å ta valg. Et eksempel på en slik forandring finner man i hvordan telefonsamtaler fremstilles på film, og Uhls forklarer hvorfor karakterer aldri sier adjø før de legger på røret.

- Alle scener skal starte sent og slutte tidlig. Du vil jo ikke kaste bort tiden på unødvendigheter, og hvis en telefonsamtale begynte med «Hei, hvordan går det? Jeg ringer bare for å høre hvordan det står til...» før de kom til poenget, så ville det blitt veldig kjedelig. Og det samme gjelder med slutten av en samtale. Jeg ville ikke engang vist at de legger på, men heller bare klippet til neste scene når samtalen er over.

Før Uhls skrev Fight Club, hadde produsenten fått noen andre til å skrive hele boka, ord for ord, om til et filmmanus. Det endte opp på over 700 sider, og selv om dette manuset aldri ville kunne bli filmet, så lærte det Uhls mye om hvordan man må jobbe med adapsjon.

- Palahniuk har en måte å gjøre alt både morsomt og mystisk samtidig. Og det er en viss gnist som bare kan eksistere i bøkene hans. Men jeg prøver å oversette dette slik at filmen gir den samme følelsen man fikk av å lese boka, og det er interessant hvordan man kan gjøre masse forandringer, men når man ser filmen så oppleves det likevel akkurat som i boka. Jeg har skrevet piloten til Survivor og den utspiller seg nesten utelukkende tilbake i leiren, mens hovedpersonen fortsatt er der. Ingenting av dette eksisterte i boka, men jeg føler likevel at jeg har klart å gjenskape følelsen av å lese den, så det er jeg veldig fornøyd med. Og også denne gang bruker jeg voice-over, avslutter Jim Uhls.

Lang prosess

Etter at Uhls skrev ferdig manuset til Survivor jobber produsenter nå med å feste en regissør til prosjektet. Når det er på plass kommer den store utfordringen med å få en kanal på kroken og det kan ta mange år før vi får se det ferdige resultatet, om det blir realisert i det hele tatt.

Mens han venter på utviklingen, har Uhls laget et online kurs i manusskriving kalt The Screenwriter’s Toolkit with Jim Uhls, som er å finne på Creativelive.com. Han har også skrevet en ny adapsjon av den populære romanserien The Destroyer, som utvikles av Sony med manuslegenden Shane Black festet som regissør, samt et originalt manus med tittelen Leviathan som utvikles av Fox.

© Copyright by Torgeir Blok