Denne saken ble først publisert i Cinema 3/2012

Fra han debuterte med Veiviseren i 1987, har Nils Gaup vært en av Norges mest kjente regissører. Med en Oscarnominering på samvittigheten, flere utenlandske produksjoner i porteføljen og to av hans filmer remade i Hollywood, er han også en av de som har gjort det størst internasjonalt. Nå er han attpåtil aktuell med Norges første remake i form av Reisen til Julestjernen. Men selv er han derimot ikke enig i remake-betegnelsen.

Tekst: Torgeir Blok

- Jeg ser ikke på det som en remake i det hele tatt. 70-talls filmen er en helt egen historie om en teatertropp som drar på tur til slottet. Det ligger ganske langt fra det originale teaterstykket til Sverre Brandt som vi har tatt storyen ifra. Vi følger Sonja i hennes søken og jakt på Julestjernen, som bringer henne forskjellige steder. Hun må reise helt til Nordpolen for å finne hemmeligheten og må tilbake før jula ringes inn, så det haster.

- Hvordan har du jobbet med å adaptere teaterstykket?

- Vi har tatt alt det fantastiske fra teaterstykket, og tenkt hva er det på film? Nordavinden for eksempel, kan ikke spilles av en mann med flagrende gevanter, som på teater. Vi måtte ta Nordavinden på alvor og finne en filmatisk måte å fortelle på. Den måtte personifiseres og bli laget om til en karakter. Vi måtte lage alle teatereffekter om til filmeffekter og hovedpersonen måtte faktisk fly på sin vei til Nordpolen. Alle barn vet at det ikke finnes noe hus på Nordpolen hvor julenissen bor. Der er det ingenting, og der skal det ikke være noe heller, for da ødelegger man jo nordpolen. Så hvor skal han bo? Det er utfordringer som dét vi har filmatisert.

- Har dere tatt noe hensyn til 76-filmen i det hele tatt?

- Vi mener at filmen fra 76 står veldig sterkt på egne bein. Det er en norsk juletradisjon som det ikke er noe vits å begynne å rote med. Vi føler ikke vi er i konkurranse med den siden vi har gått så sterkt inn i teaterstykket.

- Hva med musikken?

- Vi har tatt utgangspunkt i Halvorsens originalmusikk i teaterstykket, og fått Gaute Storaas til å tenke filmmusikk ut fra det, med et stort orkester på nesten hundre mann. Halvorsen var en av våre store klassiske komponister, så vi har gått videre med det. Til låten Sonjas sang, som alle kjenner fra 76-filmen, fikk vi artisten Helene Bøksle til å synge den originale sangen fra teaterstykket.

Historiske historier

- Hvordan velger du filmene du har lyst til å lage?

- Det viktigste er historien. Det må være noe jeg har lyst til å fortelle videre og som jeg føler det kan bli en spennende opplevelse av. Det er første test. Hvis man ikke har lyst til å fortelle historien til noen andre, så er det ikke noen vits å forsøke engang, for du kommer til å bli lei veldig fort. Drivkraften må være at det er en god historie, som jeg gleder meg til å fortelle og se på premieren.

- Hva gjorde at du ville fortelle historien om Veiviseren?

- Det var veldig mye kammerdrama og sosialrealisme i film på den tiden. Det kan være spennende nok, men jeg syntes ikke man fikk brukt filmens virkemidler nok. Jeg tenkte det hadde vært kult å lage noe hvor man fikk brukt filmen som visuelt middel på alle plan, auditivt med musikk og lyder, og mindre replikker. Det var veldig vanlig med filmer hvor folk snakket veldig mye, så jeg hadde lyst til å lage en fantastisk film som kunne bli stor visuelt og lydmessig, med en spennende historie som gjorde at du ville se den uten å synes det var kjedelig. Jeg er jo utdannet skuespiller og jobbet på teater da jeg fikk tilbud om å gjøre en filmrolle. Da jeg så hvor artig det var og hvor mange muligheter som finnes i film, hadde jeg lyst til å jobbe mer med det og ville bevege meg så langt unna teaterscenen som mulig, både skuespillmessig og locationmessig. I film kan vi jo gjøre scener hvor vi vil i verden. Jeg husket Veiviseren som en fantastisk historie fra barndommen og følte den hadde noe å si. På den tiden var det veldig populært med skjulte budskap i film og Veiviseren hadde en stor historie som holder alt i hop, men inni der ligger det mange ting som jeg syntes var viktig. Det handlet om hvordan vi er i ferd med å ødelegge naturen.

- Hva med Kautokeinoopprøret? Du har sagt at dette var en historie du ville fortelle veldig lenge…

- Ja, jeg visste at det var noe som faktisk hadde skjedd, men ikke hva. Folk snakket ikke om det, og etter hvert oppdaget jeg at det var en historie man ikke skulle snakke om. Det var noe som skulle holdes skjult og glemmes. Derfor ville jeg fortelle den så stort som mulig, så alle skulle se den.

- Handler det mest om å underholde eller å opplyse?

- Når folk betaler en kinobillett så skal det være en grunn til å være i kinosalen. Publikum skal bli underholdt og synes det er spennende, skummelt og artig. Det er veldig viktig å underholde, men det skal ikke bare være det. Det skal være noe mer også.

- Vil du si at filmer også har en verdi som rene historietimer?

- En film kan trigge folks interesse for visse ting i historien. Det kommer ikke til å undervise folk, men du vil kanskje bli interessert, og hvis du ikke vil sette deg ned å lese eller gå på foredrag, så kan du få det inn gjennom en opplevelse; og film skal være en opplevelse.

- Er det lov å ta seg friheter i gjenfortellingen av sanne hendelser, for å nå et bredere publikum?

- Man må ta seg friheter, det er dét det handler om. Historien skal gå ihop og du har kanskje to timer å fortelle noe som du normalt ville brukt seks timer på. Så du må fortelle historien sånn at folk får høre den, selv om ikke alle detaljer behøver være helt riktig.

- Hva er forskjellen på å fortelle eventyr og å dokumentere historiske hendelser?

- I Julestjernen står vi veldig fritt til å bevege oss i tid og rom, og lage karakterene slik vi ønsker å gjøre dem. Vi har dratt det så langt ut som mulig, samtidig som vi er veldig tro mot storyen. Heksa for eksempel, har blitt styrket og blitt til filmens badguy.

Furet værfilm over vannet

- Opphavsstolthet er et gjengående tema i filmene dine. Hører patriotisme og film sammen?

- I amerikansk film gjør det det. Spesielt i action-sjangeren, der de var veldig patriotiske fra 80-tallet og oppover. Det handler mye om amerikansk kultur kontra de andre. Vi i Europa er nok mindre patriotiske. I Norge kan man gjerne ha en nasjonalkritikk i filmer, uten at folk synes de er mindre verdt å se av den grunn.

- Veiviseren var nominert til Oscar. Hvordan var det å representere Norge på den store seremonien?

- Det er klart det var helt nytt for meg. Jeg hadde aldri drømt om det og ble tatt på senga og dratt med til Hollywood. Det var en veldig spesiell opplevelse.

- Du har jobbet i Hollywood selv. Hva er forskjellen på å lage film her og der?

- Hollywood er veldig bestemt av produsenter i alle ledd. De er med på alt fra casting, manus, musikk, fra a til å, og du er mer en ansatt i en stor fabrikk, enn en fri regissør.

- Det har også blitt gjort nyinnspillinger av dine filmer. Hvordan har det vært å se de?

- Forferdelig. Jeg synes det har vært så dårlig at jeg nesten ikke har orket å se på det. Head Above Water så jeg på fordi det var den første filmen min som ble remaket. De hadde blåkopiert filmen, men siden de hadde så mye penger synes jeg de kunne gjort mye mer. Jeg har ennå ikke orket å se på remaken av Veiviseren.

© Copyright by Torgeir Blok