Denne saken ble først publisert i Natt&Dag 3/2012

Som du ser meg er en konfliktfilm med tre forskjellige historier og mange meta-lag som pirrer forståelsen. NATT&DAG tok en meta-prat med debuterende regissør Dag Johan Haugerud, og forsvant inn i et intervju om en film i en bok i en film.

Tekst: Torgeir Blok

- Gratulerer med kåringen av beste nordiske film i Haugesund!

- Takk. Det er alltid gøy å bli satt pris på og få en bekreftelse. Det betyr mye, men jeg tenker at all positiv respons føles vel så bra som en pris. Det å få høre at noe av det man har prøvd å plante i filmen har gått inn hos folk, det er kjempebra. Men om filmen tåler testen å møte publikumet det vet man ikke enda.

- Hvor lenge har du jobbet med dette?

- Jeg begynte å skrive manus for tre år siden. Det gikk veldig fort å skrive, så har jeg brukt tid på å skaffe penger. Jeg skrev en bok i mellomtiden.

- Hva er forskjellen på å skrive filmmanus og bok?

- Prosessen er helt forskjellig. Når du skriver bok så utvikler du et helt indre univers. Det gjør du når du skriver film også, men da skal du ikke skrive det; det må frem i regien. Manusskriving er mye mer skisseaktig. Du skal beskrive bilder, ikke litteratur. Det er også forskjell på hva man vil skrive bok om og hva man vil lage film om, selv om jeg ikke kan si helt klart hva forskjellene er. Man kan ofte savne å jobbe med skuespillere og musikk når man skriver bok, og må finne uttrykk for det på andre måter. Forfattere skriver ofte inn sangtekster som karakterer hører på i bøker, men man kan aldri helt skape den stemningen som ville vært der ved å se og høre det samme i en film. Det er også noe helt annet å gå så inn i en tekst som når man skriver en roman. Hver gang jeg prøver å skrive bok så savner jeg det å lage film, og motsatt.

- Det merkes kanskje litt i voice-over narasjonen din, som blir veldig litterær…

- Ja, jeg er veldig opptatt av det skrevne ordet, men jeg tror ikke man ville oppleve det som god litteratur om man hadde lest manuset.

- I rulleteksten står det at du takker skuespillerne for innspill. Hvor mye har de påvirket teksten?

- Når man skriver dialog så kan man kanskje tro at det høres naturlig ut muntlig, men når man får noen til å si det høyt så gjør det kanskje ikke alltid det likevel. Og da er det veldig fint å få prøvd ut. Etter gjennomlesning med skuespillerne gikk jeg gjennom manus og gjorde det mer muntlig, for det er jo en realisme det handler om her.

- Hvordan jobbet du med de forskjellige historiene?

- Jeg skrev dem samtidig. Det er ett problem som belyses på tre forskjellige måter. Først tok jeg tak i en misforståelse som skyldes en «menneskelig svikt». Den neste historien handler om etiske spørsmål, mens den tredje tar opp strukturelle probelmer; det at noen har mer enn andre, og hva det gjør med folk.

- Alle hovedrollene er kvinner. Kunne du laget den samme filmen om menn?

- Ja, det tror jeg, men det måtte vært på en annen måte. Dialogen måtte vært helt annerledes, men mye av det handler om missforståelser i kommunikasjon og det å ikke forstå helt hva andre mennesker føler i en gitt situasjon. Det kan nok menn også erfare, men de vil nok ikke snakke om det på samme måte. Selv om disse kvinnene tolker hverandres følelser feil, så er de hele tiden ute etter å finne ut hva den andre mener. Det handler om mennesker og hvordan man ser på hverandre. Hadde man klart å stoppe opp og prøvd å sette seg inn i hva den andre føler og tenker, så ville mye av disse konfliktene vært unngått.

- Oslo har stor plass i filmen…

- Ja, jeg hadde lyst å beskrive byen jeg bor i og vise de sosiopolitiske sidene ved Oslo. Østkanten mot vestkanten. En del av filmen er en slags klassereise. Også ville jeg beskrive et Oslo som har vært i forandring de siste 10-20 åra. Den forandringer er kanskje positiv, for det skal jo byer egentlig gjøre, men forvirringen som finnes i forandringen øker også.

- Handler filmen om byen eller menneskene?

- Jeg tror at hvis folk kunne velge hvordan Oslo skulle sett ut, så ville det vært veldig annerledes. Man kan tenke at Bjørvika er tøff å se på, men om skal skulle gjort en folkeavstemning om hvordan byen skulle være, så ville nok mange hatt mer parker og natur.

- Konfliktene i filmen er universelle. Kunne det utspilt seg i Trondheim eller Bergen?

- Ja, men da ville man gjort det på en annen måte. Settingen er ikke en veldig viktig del av historien, men det er jo interessant om man klarer å putte inn så mange lag som mulig og at historiene kan virke på forskjellige nivåer. Det handler ikke bare om karakterene, men også hvor de kommer fra.

- Et bilde i filmen viser bittesmå mennesker blant gedigne høyblokker. Err det sånn du opplever byen?

- Noe av det som binder historiene sammen er måten man ser på menneskene mer og mer som økonomiske enheter. Når vi har blitt såpass vant med markedstenkning at vi bare fokuserer på hvordan man skal utnytte sitt potensiale i en sann markedssammenheng. Se på evnene dine, behovene, kroppen din, hvordan du kan utvikle deg og utnytte det og skape energi og vekst. Mennesket i dette samfunnet er helt regulert markedsmessig og er fortapt i det.

- Hvis man skal dra det ut et meta-skritt til, er ikke det å lage film også en form for selvrealisering?

- Nei, selvrealisering handler om at man til enhver tid skal utvikle seg og få vekst, og det er ikke det som driver meg. Jeg ser ikke på det jeg gjør som forvaltning av kapital. Det er heller snakk om å forvalte en oppgave.

- Har kunsten en plass på Maslows behovpyramide?

- Kunst er nok ikke det første på Maslow, men det kan ligge ganske tidlig. Det er jo en del av kommunikasjonen mellom mennesker. Om du er forfatter eller filmskaper eller journalist, så er det yrker som er nødvendige i samfunnet og som er med på å utvikle den menneskelige kulturen. Det handler ikke så mye om at jeg skal uttrykke meg selv.

- Du hadde arbeidstittel ”Hjelp”, hvorfor forandra du det?

- Jeg synes det er kjempevanskelig å finne på titler. Vi hadde kanskje 20 forslag på bordet, men når du begynner å diskutere og lar folk få mene ting om det, så er det som å skaffe navn til et barn. Alle er helt uenige og noen sier de aldri kunne tenke seg å se en film som heter så og så. Tittelen Hjelp var egentlig den siste replikken i filmen, men det ble klippet bort.

- Liker du å utfordre folk?

- Absolutt. Det er fordi jeg liker selv å bli utfordret også. Jeg liker ikke at jeg skal skjønne alt som skjer i begynnelsen av filmer, men vil at det skal utspille seg underveis. At jeg kan utforske universet som filmen er mens jeg ser den og ikke har skjønt alt på forhånd.

© Copyright by Torgeir Blok