november 26, 2020

Gammelt på nytt


Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2015

Remake, reboot og reimagining har etterhvert blitt fremmedord enhver filmelsker kjenner så alt for godt. Men nå er det på tide å lære seg atter et nyinnspilt begrep: Dette er remixfilm.

Tekst: Torgeir Blok

I 2005 gjorde en amerikansk filmskaper noe helt nytt med noe veldig gammelt. David Lee Fisher tok den klassiske stumfilmen The Cabinet of Dr. Caligari (1920) og klippet ut de gamle karakterene som bare mimet ordene, for så å filme nye skuespillere som faktisk sa replikkene foran et green-screen, og klistret de inn i de gamle kulissene. Resultatet ble en oppdatert versjon, der du endelig kan høre stemmene til de 95 år gamle karakterene, uten at filmen mistet sin sjarm eller visuelle uttrykk. Fisher kaller det ”remixfilm”, og vant en mengde priser på festivaler. Nå er han i gang med sitt andre langfilmprosjekt: en remix av Nosferatu (1922).

- Jeg har alltid elsket de gamle klassiske tysk-ekspresjonisme-filmene. Alle filmene til Fritz Lang, spesielt Metropolis og hele den tidsepoken. Art-designet og det estetiske med settene er egne karakterer i de filmene, og Caligari var en av mine favoritter.

Fisher har en noe spesiell bakgrunn og startet egentlig med å bygge flipperspill før han gikk over til å jobbe med dataspill. I mange år laget han animasjon til store spillfirmaer som Sony Playstation, Electronic Arts og Virgin, før han flyttet til Los Angeles og begynte å lage kortfilmer. Etter å ha vunnet flere priser for disse, følte han seg endelig klar for sin første langfilm.

Resirkulerte kulisser

- Jeg hadde egentlig lyst å lage en remake av Metropolis, men det ville kostet mange hundre millioner, for den er så storslått og fantastisk. Men kulissene til Caligari er nesten bare malte finerplater, så jeg tenkte at den ville det være oppnåelig å gjenskape. Da jeg begynte å undersøke det, fant jeg derimot fort ut at det var mye vanskeligere enn man først skulle tro. Men siden jeg var vant til å jobbe med dataanimasjon i spill, hvor bakgrunner og karakterer alltid blir laget hver for seg, kom jeg på ideen om at siden kulissene allerede var bygget i 1920, hvorfor ikke bare gjenbruke de?

Det viste seg imidlertid at det er stor forskjell på å jobbe med data og virkelige skuespillere, og selv om dette bare var for 10 år siden, var teknologien en helt annen enn det den er i dag.

- Når jeg begynte å jobbe med Caligari, så var utstyret nesten på huleboerstadiet. Vi måtte filme med dv-kameraer i 720x480 oppløsning, og når du skal jobbe med det i green-screen og du forsøker å fjerne fargene rundt karakterer, så får du ikke klare linjer, noe som gjør det veldig utfordrende. Og så tok det enorm tid å rendre. Vi jobbet ofte med noe hele dagen, og satt det til å rendre over natten, men da vi kom tilbake neste dag oppdaget vi kanskje at vi hadde gjort noe feil, så da måtte vi starte om igjen.

Elsket og hatet

På tross av alle utfordringer, klarte Fisher omsider å fullføre filmen uten å bruke en krone. Og da han endelig viste den offentlig, var responsen overveldende.

- Det var helt utrolig! På den store horrorfestivalen Screamfest vant filmen priser for beste kamera, beste spesialeffekter, i tillegg til publikumsprisen. Og jeg var veldig beæret for å få en Saturn-pris, som jeg liker å se på som en slags Oscar for nerder. Filmen ble skrevet om i New York Times og Wired Magazine, og fikk veldig mye oppmerksomhet. Når jeg ser meg tilbake var det en veldig spesiell tid. Folk elsker den fortsatt, og når jeg går på festivaler vil folk stadig ha autografen min på coveret. Jeg er selv en stor nerd, så jeg elsker sånt jeg også.

På den andre siden av skalaen finner man også filmelskere med svært sterke følelser for originalfilmen, og på IMDB er det flere hatske kommentarer om både remixen av Caligari og Fisher selv.

- Jeg respekterer at noen føler det på den måten, men selv om det er mange som fortsatt ser på disse gamle filmene, meg selv inkludert, så er det også mange som faktisk mener at sort/hvit stumfilm rett og slett er kjedelig. Intensjonen min har aldri vært å forbedre disse filmene, men heller å bringe de til nåtiden, og gi dem en moderne følelse slik at et helt nytt publikum kan verdsette de, og se hvor fantastiske de egentlig er. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har sagt til meg at de bare hadde sett stillbilder av Caligari, men fikk se min remix, og oppsøkte originalen etterpå, og elsket den. Og det er akkurat det jeg prøver å gjøre.

Fornærmende remakes

Filmer som Caligari og Nosferatu har unektelig vært svært innflytelsesrike, og Fisher mener det er en viktig øvelse å se hvor moderne filmskaping opprinnelige kommer fra. Han er derimot slettes ikke positiv til absolutt alle remakes.

- Grunnen til at remakes generelt er så forhatte, er intensjonen bak. Når filmer lages kun for å tjene penger på noe kjent og kjært, er det ikke rart at mange tar det som en fornærmelse. Men man kan også si at noe så høyt elsket som Disneys versjon av Snøhvit også var en remake av den første Snøhvitfilmen fra 1916. Så å gjenbesøke gammelt materiale kan også være veldig fint.

Sorthvite farger

Det er også en helt ny opplevelse å se disse gamle stumfilmene med lyd. Og på spørsmål om Fisher tror de opprinnelige filmskaperne egentlig ville spilt inn lyd hvis de hadde hatt muligheten, er han skråsikker.

- Uten tvil. Enhver regissør vil alltid få med mest mulig av sin visjon i enhver film. Så jeg skulle tro at de ville hatt med lyd, for det ville vært nærmere det de så og hørte i sitt eget hode. Hvis du ser bort ifra "spesielle" prosjekter, som for eksempel den moderne stumfilmen The Artist, så tror jeg nesten ingen filmskaper noen gang ville laget en stumfilm om de hadde hatt mulighet til å lage den med lyd.

Men når man først legger til lyd på en stumfilm, så er det på mange måter å gi den et nytt lag. Så hvorfor ikke gå videre, og gi den enda et lag ved å gi den farger?

- Det som er gøy med disse gamle filmene, er at selv om de ikke hadde farger, så fargekorrigerte de bildene så godt de kunne. Begrensninger i kameraene gjorde for eksempel at de måtte spille inn alle nattscener på dagen, men dette korrigerte de ved å tinte hele bildet blått for å få en følelse av natt. Og vi jobber med mye av det samme. Vi vil ikke fargelegge filmen, men vi vil definitivt gi filmen farge likevel, så det blir en slags hybrid mellom sort/hvit og farge.

Remixpenger

Fisher forklarer at begrepet “remix” er lånt fra musikkverden, hvor låter blir remixet ved at man tar originalmaterialet og gjør noe nytt med det, samtidig som det fortsatt inneholder de samme lydene og instrumentene. Remixene til Fisher inneholder rundt halvparten av de originale filmene, og han mener selv de ikke er adapsjoner, men så nære de originale filmene som mulig. Den innovative fremgangsmåten gjorde at Fisher nylig fikk donert 67.500 dollar fra interesserte fans til produksjonen av Nosferatu.

- Det høres kanskje ut som et veldig lite budsjett, men dette er bare for å dekke filmingen. Det er etterarbeidet som er den største jobben, og det gjør jeg selv på egen regning.

Det er ingen tvil om at dette er et lidenskapsprosjekt og de få som får betalt krever ikke store summene. En av disse er skuespilleren Doug Jones, kjent fra bl.a. Hellboy og Pan’s Labyrinth. Han har lang erfaring med å ikle seg mange lag med sminke, og har spilt alt fra romvesen til monster. Og i remixen av Nosferatu skal han spille selve vampyren.

- Da vi holdt auditions til Caligari møtte vi veldig mange skuespillere som tok det utrolig seriøst, deriblant en kar som kom snikende inn med en kniv slik som karakteren har i filmen. Men da Doug Jones kom, så jeg at han var helt fantastisk og jeg sa jeg ikke ville lage filmen hvis han ikke var med. Han hadde jo allerede spilt i mange store Hollywoodproduksjoner, men ville likevel være med å lage Caligari helt gratis, og vi ble veldig gode venner. Så da jeg ringte ham nesten 10 år senere for å spørre om han ville spille Nosferatu, så fikk jeg ikke fullført ordet ”Nos-” før han tok over og nesten ropte ”-FERATU?” Det viste seg at han alltid har hatt lyst å spille den rollen, så det var en fantastisk kollisjon av ideer.

Ny teknologi

Innspillingen begynner nå i mars, og vil vare noen uker. Etterarbeidet vil derimot ta opptil 10 måneder, og Fisher kaller det ”den tunge delen av jobben”. Likevel forventer han at det vil gå mye lettere enn med Caligari.

- Denne gangen har vi 4K-kameraer, raske datamaskiner, og programvaren er i real-time, så man trykker på record og får se resultatet umiddelbart. På den måten ser vi hva vi gjør, og kan få kreativ tilbakemelding under veis. En annen ting er at vi nå også faktisk kan flytte på kamera, og ikke bare ha det stående i en fast posisjon.

Alle gamle ting er tre

Den oppfinnsomme filmskaperen har også bygget opp et helt studio som han vil bruke til videre produksjoner, og håper dette bare er begynnelsen.

- Det er nesten dumt å samle så mange flinke mennesker og bare lage én film. Jeg vil la det rulle og lage nye prosjekter, og vil veldig gjerne remixe en film til. Drømmen er å kunne gi ut et boks-sett med minst tre filmer. Hva den neste remixen vil være er han ikke i tvil om.

- Jeg simpelthen elsker Metropolis.

Fisher avslutter intervjuet med å si at han har lest mye om Norge og vil veldig gjerne komme på besøk en gang. Så da får vi bare håpe at det finnes noen ildsjeler som vil sette opp filmene hans på kino her til lands slik at regissøren selv kan bli invitert.

© Copyright by Torgeir Blok