I den nederlandske byen Breda, på et idyllisk torg innrammet av gamle murbygninger, holdes den årlige BUT-festivalen hver september. Navnet er en sammensetning av de uglesette sjangrene «B-movies», «Underground film», og «Trash Cinema», og hvert år kommer en ivrig fanskare for å dyrke lidenskapen for filmer som ellers blir avfeid som billige og spekulative. I år er jeg en av dem.

Tekst og foto: Torgeir Blok

På årets kinoprogram finner vi klassikere som Eaten Alive, The Bronx Warriors, Santa Sangre, Emanuelle and the Last Cannibals, Dellamorte Dellamore og Killer Clowns from Outer Space for å nevne noen. Samtidig vises også flunkende nye absurditeter, som splatterkomedien Bunny: The Killer Thing, om en forvokst menneske-hare som hopper rundt i finske skoger og voldtar både kvinner og menn til de dør.

Du kan også se den ekstravagante førstepersons-filmen Hardcore Henry, som bombarderer seerne med knasende bein og fontener av blod nesten uten avbrekk. Har du derimot mer sansen for selvskading, vil du nok sette mer pris på den psykedelisk animerte bibel-analogien When Black Birds Fly, som lover å maltraktere publikums sjel med ostehøvel. Eller du kan kose deg med Attack of the Lederhosenzombies, som er… akkurat det den høres ut som.

Både skuespillere og regissører av årets filmer er også gjester på festivalen. Men til motsetning av andre festivaler, eksisterer her inget VIP-område, og det avholdes heller ingen pressekonferanser. Isteden samles stjerner og fans side om side på er festivalområde ribbet for hierarki. Hvert år kommer også en hedersgjest, og årets store navn er Enzo G. Castellari, regissøren av den originale Inglorious Bastards fra 1978 (se eget intervju).

Norske bidrag

Blant festivalarbeiderne treffer jeg Håvard Øyen, tidligere kinomaskinist fra Oslo. Han har deltatt som frivillig helt siden BUT-festivalens spede begynnelse for 11 år siden, og hjelper nå til som tekniker.

- Det hele startet med at en gjeng venner begynte å vise filmer i parker og andre offentlige steder. For å få tilgang til alle filmene de ønsket å se, åpnet de etter hvert en videobutikk. Og da videotiden omsider døde ut, så ble filmfestivalen en naturlig fortsettelse, forteller filmentusiasten.

Mens jeg intervjuer Håvard Øyen kommer det en ung mann og heller hvit maling utover bakken foran oss, før han legger seg pertentlig ned og er stille som et lik. Da jeg ikke er helt sikker på hva som foregår, velger jeg enn så lenge å ignorere det og retter oppmerksomheten tilbake til Håvard, som fortsetter å mimre om tidligere festivaler. Han avslører blant annet at det var han som i sin tid inviterte norske Reinert Kiil som gjest, for å vise sine Hora-filmer.

- Første gang Reinert var her, så husker jeg han ble helt overveldet over i det hele tatt å bli invitert. Hora var nominert i premie-programmet, men Reinert hadde så liten forventning om å få noen som helst pris, så da filmen ble annonsert som vinner, satt han på do. Jeg måtte banke på og mase på at han måtte komme seg ut for å ta imot statuetten, ler Øyen.

En annen som ble tatt på senga da han i sin tid vant en "Groundbreaker award", var skaperen av den ekstreme liksom-snuff trilogien August Underground. Håvard husker hvordan regissør Fred Vogel sa i takketalen at han aldri hadde regnet med å vinne noen som helst pris for noe så ekstremt, og stolt annonserte at "Dette er min Oscar". Vogel kom siden tilbake til festivalen flere ganger på eget initiativ, sammen med familien sin.

Er dette kunst?

Jeg kaster et blikk ned på mannen som la seg ned på bakken. Han ligger fortsatt helt stille da en dame setter seg på en barkrakk ved siden av ham. Hun har noe som ser ut som en rødbet i munnen, og blodfarget spytt renner nedover den hvite kjolen hennes.

Siden BUT er en forholdsvis liten festival, har fokuset på det ukonvensjonelle blitt desto skarpere, og gitt rom for å invitere kultikoner som scream queen Debbie Rochon, og undergrunnshelter som Nekromantik-regissør Jörg Buttgereit. Men festivalen har også klart å huke inn rett så store navn, som da Troma legenden Lloyd Kaufman fikk æren av å være deres aller første hedersgjest.

- Den gangen Kaufman var her, så slet vi med flere tekniske problemer, men han tok det med et smil. Han utdelte til og med et eget diplom til festivalen, for å vise hvor mye han verdsatte konseptet, forteller Håvard.

Den aller største stjernen som har tittet innom, er derimot trash-kongen John Waters. Før han ankom festivalen, fikk ledelsen beskjed om at Waters ville introdusere én film, signere noen autografer, og så gå igjen. Waters er visst kjent for å være litt lei av byrdene berømmelsen bringer, og har for vane å bare så vidt titte innom filmfestivaler. Men da han oppdaget hvordan stemningen på BUT var utbrøt han "This is how it’s supposed to be!" og ble værende hele uka.

En annen som for øvrig også blir værende på sin plass, er den unge mannen som ligger på bakken foran oss. Den blodige kvinnen er for lengst forsvunnet, men etter flere timer har mannen fortsatt ikke beveget en finger. Det hviskes blant publikum om at han kanskje faktisk er dø? Eller er dette kunst? Ingen tør gå bort og sjekke.

BUT-sjanger

Festivalens fokus på det bisarre, grusomme og eksperimentelle, har gjort «BUT-film» til en egen sjanger. Dette er et uttrykk som går igjen blant festivalens gjester, og det er ikke sjelden å høre en merkverdig film bli beskrevet som «extremely BUT» av entusiastiske fans. På en benk i solen treffer jeg jurymedlem Jeroen Bijl, som forklarer hva han mener er BUT-filmens appell.

- De mest sette filmene på verdensbasis er alltid de store Hollywood-produksjonene med gedigne budsjetter. Men selv om disse absolutt kan være underholdende, så må filmskaperne også være forsiktige og holde seg innenfor visse rammer for å nå et bredt publikum og kunne tjene tilbake utgiftene. Og etter å ha sett masse filmer som følger denne Hollywood-formelen, så var jeg lei av forutsigbarheten. Når du derimot ser disse små og rare BUT-filmene, så er de ofte laget av filmskapere som er innforstått med at de ikke vil tjene store penger uansett. Dette gjør dem friere til å eksperimentere med kreativitet, og jeg elsker å se nye ideer!

Jeroen driver selv Youtube-kanalen Horrible Reviews, som i dag har over 110.000 faste følgere. Noen av hans mest sette videoer, med flere millioner visninger, er en serie anmeldelser av «The Most Disturbing Movies Ever». Blant disse finner vi også mange filmer av nettopp den type som vises på BUT-festivalen, og Jeroen forteller at det var derfor han ble bedt om å sitte i juryen.

- Da BUT-festivalen oppdaget hva jeg drev med på Youtube, så kontaktet de meg og sa at vi var skapt for hverandre. Det er litt morsomt, for denne typen film er overhodet ikke spesielt populær her i Nederland, og hele grunnen til at jeg startet å prate om disse filmene på Youtube i utgangspunktet var at ingen i min omgangskrets delte interessen. Jeg kunne snakke kjempeentusiastisk med venner og anbefale gode filmer og regissører, og selv om de alltid nikket og smilte, så skjønte jeg at de aldri kom til å se noen av disse filmene selv. Så derfor tok jeg praten til internett.

Smått men godt

Mannen som lå i malingsflekken på bakken har på et eller annet tidspunkt forsvunnet. Isteden entrer en dame festivalplassen og plasserer flere bøtter foran seg. Disse viser seg å inneholde leire, som hun begynner å smøre utover ansiktet. Youtube-stjernen Jeroen forklarer at dette er noe av det som gjør festivalen så unik.

- Denne formen for performance art kommer aldri til å bli veldig populær, men det er noe av det som gjør BUT-festivalen så spesiell. Selv om arrangørene sliter med finansiering og det er vanskelig å tjene penger på såpass smale nisjer, så booker de likevel bisarre kunstnere som passer temaet. Filmene som blir vist er også så snodige at kinopublikummet er forholdsvis lite. Ledelsen kunne jo ha tatt med en eller annen litt mer folkelig film på programmet for å dra inn større publikum, men de nekter å gå bort fra grunnfilosofien og er fast bestemt på å holde på prinsippene.

Etter å ha pakket inn hele hodet i leire, reiser damen seg og tar noen forsiktige skritt. Øynene er forsvunnet bak den brun-gråe masken, og hun føler seg frem med hendene samtidig som hun gir fra seg hvesende hyl. Rundt henne står publikum med uttrykk som veksler mellom forbauselse og beundring. Og jeg oppdager at jeg også har et stort smil om munnen.

- Det fantastiske med at festivalen er så sær, er at de som faktisk tar turen innom, kommer med en enorm lidenskap! For hvis du har en hobby som du ikke kan dele med venner eller familie, så er det helt utrolig å ha et sted hvor du endelig kan treffe noen som har hørt om alle de rare filmene du liker. Det er nok også en av grunnene til at arrangørene fortsetter å holde festivalen år etter år, for selv om fanbasen til slike filmer ikke er veldig stor, er den likevel stor nok til at en såpass rar festival som dette kan eksistere. Og når vi samles for å se på merkelig kunst, snakke om film og drikke øl, oppleves det nesten som om å endelig ha kommet hjem, forteller Jeroen.

Øl og porno

Ølet er definitivt viet stor plass på festivalen, og i samarbeid med et lokalt bryggeri tilbys det flere spesialbryggede BUT-øl. Fokuset på egenart strekker seg også videre utover festivalområdet, i form av et marked fullt av dvder, vinyl-plater, klær, og rare horror-dippedutter av alle slag.

Det avholdes også et eget musikkprogram med DJer som spiller horrible låter fra gamle skrekkfilmer, live opptredener fra flere black metal band, i tillegg til ordkunstnere som improviserer morbide dikt, samt en moteforestilling der modeller forfører publikum med lærkorsetter. En støvete kjeller er også fått æren av å være en «BUTT-Cave», stappfull med overdimensjonerte dildoer, pisker og pornoparodier på kjente filmer.

Om innslaget av pornografi ville vært totalt uønsket på andre filmfestivaler, og høyverdige kritikere gjerne er metodiske i å definere skillet mellom kunst og porno, er pornofilmene her en naturlig og uproblematisk del av BUT-festivalen. Det går også hånd i hånd med filosofien om å hedre filmer som ellers blir sett på som uten kunstnerisk verdi, og Jeroen er ikke i tvil om at selv de drøyeste filmene også har livets rett.

- Skrekkfilm har på en måte alltid vært den stygge andungen i filmverdenen, og ansett som å være «av lavere klasse». Men samtidig har mennesker alltid følt dragning mot det ekstreme. Innen idrett så vil man alltid finne ut hvem som er den raskeste og sterkeste, og internett er fullt av lister om hva som er verdens høyeste bygninger, største fly, og så videre. For meg er det det samme med filmer, og jeg er alltid spent på å finne ut hvor langt man kan presse grenser. Det var dette som gjorde meg interessert i filmer som Cannibal Holocaust og Salo, for de er laget av filmskapere som hadde baller, og turte prøve noe helt nytt. Og hvis du ser på virkelig drøye filmer, som for eksempel August Underground og Vomit-Gore trilogien, så har jeg full forståelse for at disse er ansett som lavkultur, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er kjempefan selv, men likevel kan ingen nekte for at de også innehar sine kvaliteter.

Øye for sex

På torget er det nå noen som knuser keramiske hagegnomer med forskjellige redskap. Tilskuere står rundt og jubler etter hver ny figur som går i bakken med et knas.

Jeroen poengterer at ikke alle voldsfilmer er like bra, og hvis du går til en festival som spesialiserer seg på søppel-film, så kommer noen av filmene også til å være søppel. Likevel mener han det vil være trist hvis dette skremmer noen fra å utforske filmer de kanskje ville satt pris på.

- Hva er vel poenget med å se film i det hele tatt, hvis du ikke er åpen for å bli overrasket? Selv om mange filmer er helt elendige, så kommer du innimellom over en og annen skjult juvel, og da blir alt verdt det. Filmen som ble kåret til årets festivalvinner, Cord, ville nok også blitt avfeid som søppel av folk flest, på tross av at den innehar mange gode elementer. Det er en dystopisk fremtidsvisjon hvor alt er elendig, og selv om vi alle har sett mange slike dystopiske fremtidsfilmer før, så klarte filmskaperne å gi det en ny vinkling. Filmen handler om at sex har blitt forbudt, og hovedrollen driver et slags shabby elektronikkverksted, hvor han lar folk oppleve seksuelle gleder gjennom teknologiske hjelpemidler. Denne fremstillingen av elektronisk sex med ledninger og organiske kontakter ga filmen en unik atmosfære, hvor alle elementer er svært godt laget på tross av minimalt budsjett, avslutter Jeroen.

BUT-statuetten er også en historie for seg selv. Istedenfor de typisk gylne menn, damer og dyr som gjerne utdeles på andre festivaler, mottar vinnerne av BUT en skulptur av et overdimensjonert og bloddryppende øyeeple. Og det er heller ikke bare pokalen som leker med motiver av lemlestelse. Festivalens logo er en naken dame som kjøres gjennom en kjøttkvern. Maltrakterte barbie-dukker ligger strødd utover festivalområdet, og en stor vegg prydes av to hummere som gnager på menneskebein.

Gitarstrenger og kjøttkroker

Seint på kvelden, i en nesten bekmørk sal, fremfører en gruppe som kaller seg Aesthetic Meat Front en av festivalens siste live-opptredener. Det hele begynner ganske rolig med mer eller mindre nakne mennesker som bruker kullstifter til å skrive ord og uttrykk på hverandres kropper, til en dundrende dronelyd. Etter hvert blir det klart at noen av disse er å anse som slags undersåtter, til en dirigent som slår rytmer på beinknokler festet til hoftene.

Volumet stiger gradvis sammen med temperaturen. Da lyden er så dundrende at det vibrerer i brystet, begynner showet for fullt. En mann kun iført en klut over hodet, stikker en piggtråd gjennom underleppen, samtidig som en annen penetrerer øyenbrynene sine med en rekke sprøytespisser. Flere andre fester kjøttkroker i ryggen, og noen får tjukke gitarstrenger spent opp mellom seg. For å holde strengene stramme går de i hver sin retning, før de inviterer publikum til å ta del i showet ved å spille på strengene som drar i kjøttkrokene.

Samtidig heises dirigenten opp etter egne kroker i ryggen, og svever over oss mens han fortsetter å slå en brukken rytme. Gulvet farges sort av ekte blod blandet med aske, og det hele kulminerer i at noen faller ned på kne og skraper bokstaver ut av den tjukke suppa som staver «Pure Chaos».

På dette tidspunktet er det så hett og høyt, at både artister og tilskuere puster tungt i takt. Da den øredøvende lyden plutselig stopper, høres et enstemmig sukk. Under applausen som følger, hører jeg noen hviske at det er det jævligste de noen gang har tatt del i, mens andre sier de skulle ønske de også kunne få oppleve å bli heist opp etter kroker i ryggen.

Som med det meste på BUT-festivalen, har også denne opptredenen vært høyst polariserende. En manns avsky er en annens inspirasjon, og det er opp til enhver å trekke sine egne konklusjoner. Den absurde kreativiteten av kunstnerisk anarkisme som er å finne på festivalen kommer nok aldri til å appellere til alle og hvermann. Men jeg er i hvert fall ikke i tvil om hvor jeg skal være neste september.

© Copyright by Torgeir Blok