Denne saken ble først publisert i Cinema 4/2015

I Østen er animasjonsfilm svært populært blant voksne publikum og særlig i Japan produseres det enorme mengder animert drama, skrekk, science fiction og til og med porno. I vesten derimot er animasjon stort sett forbeholdt barnefilmer. Det vil Randall Kaplan gjøre noe med og produserer derfor den animerte skrekkfilmen Boxhead helt på egenhånd.

Tekst: Torgeir Blok

- Det er mye du kan fortelle med animasjon, som ikke ville blitt tatt seriøst i ekte film. Noen ting lar seg bare ikke forklare på andre måter, og det er mye du simpelthen ikke kan gjøre i en fysisk ekte og tredimensjonal tilværelse. Animasjon har ingen begrensninger og du kan slippe løs ideer fra andre verdener, forklarer den amerikanske ildsjelen.

Han har nå jobbet med prosjektet Boxhead i over to år, og arrangerte nylig en suksessfull Kickstarter-kampanje hvor han samlet inn over 30.000 dollar til produksjonen. Ideen har derimot bodd i ham mye lengre, og han beskriver filmen som en måte å utforske sitt indre.

- Karakteren Boxhead var et bilde som kom til meg da jeg var liten. Det var et vesen uten ansikt, iført dress og slips, og med øyne som stakk ut av et slags kranium som ikke så menneskelig ut. Skapningen hadde en myk og beroligende stemme, og denne merkelige kombinasjonen av et grotesk bilde med en slags ærverdig kvalitet var skremmende, men også inspirerende. Figuren vokste og jeg begynte å lage tegneserier av ham som jeg solgte på gata for én dollar pr. stykk. Det var en måte å eksperimentere med karakteren, og etter hvert forstod jeg at jeg måtte lage en film om ham. Som student lagde jeg så en «live action» (altså ikke animasjon, jorn. anm.) kortfilm med karakteren, og det ble utgangspunktet for den animerte langfilmen jeg jobber med nå. At karakteren er animert igjen gir meg større frihet til å uttrykke meg slik jeg vil, for det hele begynte jo som tegninger.

Filmen handler om et slags spøkelse som hjemsøker en ulykkelig stakkar. Kaplan beskriver det som en historie om en mann som har blitt fengslet i sin egen elendighet og selvdestruktive handlinger.

- Historien har vokst sammen med meg og da jeg har forandret meg, forandret karakteren seg også. Filmen handler om dette vesenet Boxhead, men også om personen han hjemsøker, akkurat som karakteren har hjemsøkt meg. De to har en forbindelse og den menneskelige karakteren er på en måte det aller verste av meg selv, som et bilde av det jeg er redd jeg kan ende opp som. Over tid ble det en historie om personlige problemer som stikker dypere enn bare et skummelt monster.

Tegnede følelser

Kaplan ser på skrekkfilm som et verktøy for å studere menneskelig psykologi, og mener sjangeren fortjener mye ære for å utforske underbevisstheten.

- I skrekksjangeren kan du uttrykke følelser og emosjonelle tilstander av den mørke sorten, og du kan gå mye dypere enn du kan i andre sjangre. Noen ganger kreves det rett og slett noe skrekkelig for å utforske det indre, og skrekk og psykologi hører på en måte sammen. Dessuten elsker jeg monstre, sier Kaplan med et smil.

Det visuelle uttrykket til Boxhead er også preget av mørket, og Kaplan har tatt klare stilistiske valg. Og han understreker at selv om han hadde hatt et uendelig budsjett, ville han ikke laget den i noen annen form enn sort-hvite tegninger.

- Hvis du ser på et maleri eller en tegning er det alltid spesielt og unikt, og det kan vekke følelser som fotografier ikke kan. Selv om det er blitt veldig enkelt å bruke kamera og fotografere, så tegner og maler jo folk fortsatt. Og tegning er ikke noe man gjøre bare for å forsøke å gjengi noe fotorealistisk. Det er ting du kan få ut av et maleri eller en animasjon, som du ikke kan få av et fotografi eller ekte film.

Prosjektet er såpass unikt at det er vanskelig å finne andre filmer å sammenlikne det med, men den sorthvite atmosfæren av klaustrofobi og fortvilelse kan kanskje vekke minner om David Lynch’s Eraserhead. Kaplan selv setter stor pris på sammenlikningen, men peker også til japanske filmer som store inspirasjonskilder.

- Jeg elsker japansk animasjon for måten de tør å ta mediet inn i så mange forskjellige verdener og utforske sjangre. Bare se på en film som Grave of the Fireflies, det er kanskje en av de mest deprimerende filmene som noen gang er laget, men den er helt fantastisk. De lager også mye psykologisk skrekk i Japan, og ikke minst science fiction som Akira, som overhodet ikke er beregnet for barn.

Barnslige bilder

Animasjonsfilm for voksne er så lite anerkjent i vesten, at når Kaplan forteller fremmede hva han forsøker å skape, blir han ofte møtt med spørsmålstegn.

- Når jeg sier at jeg lager en animert skrekkfilm for voksne, er det mange som sier «Åja, sånn som Nightmare before Christmas?» Og selv om jeg elsker den filmen, så er jo det også en barnefilm. Det samme gjelder en film som Coraline, som har veldig voksne elementer, men like vel er laget for barn. Folk klarer ikke helt å forstå konseptet med å lage en animert film for voksne, og heller ikke en animert skrekkfilm. Det finnes rett og slett ikke i publikums bevissthet, selv om det har blitt laget flere voksne animasjonsfilmer før.

Kaplan tror de store studioene har mye av skylden for at animasjon blir sett på som et barnslig medium i vår vestlige verden, og han synes det er trist at den eneste referansen folk flest har til animasjonsfilm er Disney og Pixar.

- Det er ingenting galt med animerte barnefilmer. Men det bør ikke være den eneste formen for animasjon. Det er mulig å gjøre så mye annet med animasjon enn bare familievennlige filmer, og det finnes egentlig lange tradisjoner i å lage animasjon for voksne. Urmenneskene tegnet på hulevegger, og det var ikke nødvendigvis tegninger som bare var beregnet for barn. Det å lage noe med hendene og vise det til andre, er like gammelt som vår kollektive underbevissthet. Jeg vet ikke hvorfor det er et større marked for voksenanimasjon i Asia, men du ser det i «live action» filmer også. Asiatiske filmskapere har en kreativ frihet, som vesten ikke er like åpen for. De ligger vel noe foran oss andre, sier han og ler.

Men selv om fenomenet voksen animasjonsfilm aldri har vært stort i vesten, er det heller ikke totalt nytt, og Kaplan fryder seg ved å mimre om de få gangene det har poppet frem, ofte fra uventede kilder.

- Noe av det flotteste som noen gang er laget, er sekvensen i Fantasia der den demoniske skapningen kommer ut av vulkanen. Det er fantastisk, horribelt og skummelt, men vakkert animert, og hadde enorm innflytelse på meg som barn. Det er det absolutt beste som finnes av skrekkanimasjon, og det er nesten uforståelig at det er Disney som står bak. Men du finner også flere grusomme sekvenser i Snøhvit og andre eldre Disney filmer.

Sakte men sikkert

Kaplan har tidligere produsert en rekke kortfilmer, og flere av disse er samlet på dvden Beneath the Flesh, som har mottatt strålende anmeldelser. Han har også jobbet som monsterdesigner i Hollywood, men har hele tiden utviklet sitt eget langfilmprosjekt på fritiden.

- Jeg bestemte meg for at jeg måtte realisere denne filmen uansett, så jeg utviklet konseptet slik at jeg kunne legge det ut på Kickstarter og fikk samlet nok penger til å lage en «animatic». Det er et animert storyboard med lyd, eller et slags skjelett av filmen jeg har lyst å lage, som jeg vil vise til investorer for å samle mer penger til å lage hele filmen ferdig. Jeg ønsker å skape en såpass spesiell atmosfære med denne filmen, både med lyd og bilde, at det ikke vil holde å bare la potensielle investorer få lese manus.

Denne animatic-versjonen av filmen begynner å forme seg sakte men sikkert, og Kaplan forteller at han jobber stadig fortere. Han gjør imidlertid alt helt alene, inklusiv det å lage filmmusikk, så det tar sin tid. Og han understreker også viktigheten av å eksperimentere underveis.

- Det må være rom for eksperimentering når du lager noe ut av ingenting på denne måten. Ellers hadde jeg ikke sett poenget med å gjøre dette i det hele tatt. Jeg har et manus, men det er jo jeg som har skrevet det, så jeg kan leke meg med det hvis jeg vil. Men det er alltid en kamp mellom hva du har lyst til å gjøre, og tiden du har til rådighet.

Filmen har allerede blitt omtalt på en rekke store hjemmesider, og Kaplan har nesten blitt overveldet av hvor mye positiv tilbakemelding han har mottatt. Han er derfor sikker på at han vil klare å skrape sammen pengene han trenger til slutt, men om han mot all formodning ikke skulle få nok, vil han uansett fullføre den på egenhånd. Det vil bare ta mye lengre tid. Og når den endelig blir ferdig, har han et klart ønske om hva han vil publikum skal sitte igjen med.

- Jeg vil de skal være opprømt og forskrekket og føle som om de selv har gått gjennom en eksorsisme. Men jeg håper også de klarer å se personlige forbindelser og kjenne seg igjen. Kanskje noen til og med kan bli litt bedre mennesker av å se noe så mørkt og uhyggelig som filmen min, lurer Kaplan med et smil.

© Copyright by Torgeir Blok