Cinema obskura
Dette er en spalte hvor Cinemas journalister skriver om absurde og merkverdige filmer du muligens aldri har hørt om. Vi akter sådan å rette søkelys på filmhistoriens tapte juveler og hylle filmskapere som lever i skyggene.
I denne utgaven er det bisarro-fantast og b-film connaisseur Torgeir Blok som vil børste støvet av nordiske titler. Artikkelforfatteren er barn av 80-tallet, noe som også gjenspeiles i filmene han har valgt å grave frem.
Weekend (1998)
Vi begynner med denne overhippe norske dopfilmen som fikk totalslakt da den kom ut. Faktisk ble den såpass hatet, at da undertegnede møtte produsent Olav Øen for et par år tilbake i forbindelse med NRK-serien Halvbroren og fortalte ham at jeg var fan av Weekend, hevet han brynene og svarte oppriktig overasket: ”Mener du det?”
Men på tross av alt negativt som ble skrevet i anmeldelser, er det ett aspekt ved filmen som fungerte overveldede godt, men likevel aldri ble nevnt, nemlig musikken. For på 90-tallet fantes det en liten avart av techno-sjangeren kalt jungle, som siden er nesten bortglemt, og Weekend er en av svært få nordiske filmer som gjengir denne rytmiske musikken i all sin prakt. Filmkomponist Randall Meyers tappet hovedpulsåren av datidens elektronika for det den er verdt, og deler av filmen er nesten som en musikkvideo å regne.
Soundtracket finnes i dag å få kjøpt på iTunes.
Sound of Noise (2010)
Vi skal holde oss i rytmens verden, og denne eiendommelige svenske komedien omhandler en komponist som vil skape det ultimale musikkverket ved å gjøre instrumenter ut av de merkverdigste objekter.
Sammen med en gjeng musikere bryter han seg inn i et sykehus og bruker en pasient på operasjonsbordet som tromme, raner en bank bare for å komponere låter av sedler som kjøres gjennom en makuleringsmaskin, og bruker gravemaskiner til å spille en fontene til grus. Sleng en tonedøv politimann med på lasset, og du har oppskriften på en av de mest originale komediene noen sinne.
Filmen vant i sin tid kritikerprisen i Cannes, men ble ikke satt opp på kino i Norge.
Sommerland (2010)
Spøkelsesfilmer gjør det ofte bra på kino, men likevel møtte svært få opp til denne islandske finurligheten. Det var kanskje fordi den ikke innehar noe særlig til spesialeffekter og heller ikke er spesielt skummel. Snarere er det en stille opplevelse med koselig bakgrunnsmusikk, lavmælt humor og tragikomiske stikk fra originale karakterer, som underholder ved å harselere med gjenferd, alver, og spåkoner som mener å kunne opprette kontakt med åndenes verden.
Handlingen spinner rundt en mann som driver en turistfelle av et spøkelseshus, hvor han bor sammen med en kone som snakker med de døde, en sønn med usynlige venner, og en pubertal datter som synes det hele er ganske flaut. Et høydepunkt er da den utro kona roper ut feil navn under sex-akten, men skylder på at det var mannens navn i et tidligere liv.
Bread and Circus (2003)
Tommy Wirkola har fått mye anerkjennelse for å ha brakt zombiesjangere til Norge med sine Død Snø filmer. Men han var derimot ikke først ute med en norsk splatterfilm. Den æren har nemlig Morten Løke, som brukte enge midler til å produsere det som må være den mest eksentriske filmen i Norges historie.
Filmen begynner med en meterlang vagina på et jorde som spytter ut en fullvoksen mann. Kort tid etter starter blodet å sprute. Hoder eksploderer, hjerter spyddes på grantrær, og en rekke kropper deles både på langs og tvers i det som åpenbart er nikk til Peter Jacksons kjærlighetsprosjekt Bad Taste.
Faktisk er det så mye fokus på blodige effekter at filmen snubler litt i sine egne bein og det er ikke godt å si hva den egentlig handler om. Men om filmen lider av en forkludret handling, reddes opplevelsen likevel av å tippe over i ”så dårlig at det blir bra”-sjangeren og den er absolutt verdt å grave frem for fans av kreativ morbiditet.
For hvor ellers skal du vel se den norske håndballspilleren Heidi Løke gnage på en avkappet menneskearm?
Gayniggers from Outer Space (1992)
Det er vanskelig å finne noe å like med denne mikrobudsjetts sci-fi parodien fra Danmark.
Historien om romvesen som reiser til jorda for å befri alle menn fra kvinners underkastelse slik at de kan skape et fullstendig homofilt samfunn, er ikke på langt nær like underholdende som det høres ut. Det hjelper heller ikke at kulisser og skuespill er på et nivå så det kan være slitsomt å holde ut de skarve 30 minuttene den varer.
Men likevel… klarer du å motstå en slik absurd tittel?
Reindeerspotting (2010)
Tidenes mestsette finske dokumentar er akkurat hva det høres ut som: narkohelvete i reinsdyrland. Handlingen følger en dopmisbrukende tenåring mens han stjeler bilstereoer, raner dagligvarebutikker, snylter sosialpenger, lyver, gråter, og ler av rettsystemet som forsøker straffe ham. Stort sett er han en motbydelig drittsekk du ikke ville kjent deg ved. Likevel er det noe merkverdig sympatisk ved den selvironiske måten han er fullstendig åpen om sin egen destruktive fall mot avgrunnen.
Det som derimot gjør filmen virkelig fantastisk er viten om at dette ikke ble produsert med intensjonen om å lage en dokumentar i det hele tatt. Filmen kom ut av pågangsmotet til en annen junkie som på mystisk vis fikk tak i et videokamera og rettet det mot sin egen omgangskrets. Han filmet så disse i flere år, før han fikk ideen om å forsøke å klippe det sammen til noe severdig. Og denne ærlige og brutale historien er dokumentert på en såpass perfekt historiemessig måte at det nesten kunne vært en direkte oppfølger til Irvine Welsh sin klassiske roman Trainspotting.
Yrrol - En kolossalt genomtänkt film (1994)
Gode komedier er kanskje filmverdenens sjeldneste vare. Derfor er det så rart at denne svenske sketchfilmen ikke har fått større oppmerksomhet.
Sveriges svar på Monty Python er vel så morsomme i sine surrealistiske sprell, og filmen hopper fra én sketch til den neste uten mye til sammenhengende handling. Likevel kommer de sidesplittende vitsene i såpass radig tempo at du ikke får tid til å savne noen rød tråd.
I Sverige er filmen aktet som nasjonalskatt, og hvis du lirer av deg et Yrrol-sitat hos søta bror er det bortimot sikret å skape vennskap med enhver svenske. Faktisk holder jeg denne filmen såpass høyt, at jeg i sin tid produserte engelsk tekst på eget initiativ bare for å kunne dele den med utenlandske venner.
Bara prata lite (1997)
Før Lukas Moodysson ble verdensstjerne med filmene Fucking Åmål, Tillsammans og Lilja 4-ever, lagde han denne mørke kortfilmen som kanskje også er hans beste.
Vi møter en ensom mann som bare vil ha noen å prate med, men ikke vet helt hvordan han skal gå frem. Ettersom han gjør stadig kleinere forsøk på å bryte isen hos tilfeldige forbipasserende, blir det jamt vondere å se på. Og det hele ender opp så smertefullt at selv ikke Ricky Gervais ville turt å dra det så langt.
Filmen rett og slett såpass ubehagelig, at du bare må vise den til alle vennene dine.
Parents (1992)
Det er ikke bare svenske registjerner som lagde sin beste film før de slo igjennom. Vår egen Harald Zwart har også gjort det stort i Hollywood, men hans virkelige mesterverk er utvilsomt kortfilmen han lagde som et eksamensprosjekt på filmhøyskolen.
Parents er en underholdende og original liten sci-fi om en gutt hvis foreldre er roboter. Ideen er like enkel som den er genial og filmen vrir og vender på konseptet, mens den leker med forståelsen din.
Det oser talent fra alle kanter og filmen kan sees som en forklaring på hvorfor Harald Zwart har blitt «verdenskjent i Norge».
Den er dessuten produsert av samme Olav Øen som gikk videre til å produsere Weekend; som jeg ovenfor gjorde det akseptert å like igjen.
PS: I 2019 lagde Harald Zwart en remake av denne kortfilmen med tittelen Parents Inc, som av merkelige grunne ikke er på langt nær like bra som originalen.
Forbrydelsens Element (1984)
Lars von Trier er også en mann som har hatt såpass mange store suksesser, at denne fargefulle steampunk-rariteten ofte oversees.
Handlingen spinner rundt en politietterforsker som jakter på en seriemorder. Men det er overhodet ikke historien som er interessant. For det visuelle utrykket er såpass deilig originalt og forlokkende, at det er lett å skjønne hvorfor von Trier har blitt anerkjent som en av vår tids mest visjonære regissører.
Hvert eneste bilde er en reise gjennom et mystisk dystopi som er malt med tykke pensler dyppet utelukkende i oransje og svart. Og Triers «stil over substans»-filosofi er så altoppslukende at det sidestiller handlingen fullstendig. Hint om de teatrale eksperimentene som von Trier seinere ville bli kjent for er også å finne hos tamme skuespillere som lirer av seg replikker nesten motvillig, for å understreke at manuset slettes ikke er det som står i fokus.
Dette gjør derimot ikke filmen dårligere. Snarere tvert imot. For de flate prestasjonene skaper en dyster stemning som passer perfekt til den post-apokalyptiske fortiden hvor ingenting stemmer, men alt hører hjemme.
Mystiske bilder av regndråper som sender signaler gjennom oversvømte bibliotek, og svette som får skallede hoder til å skinne under svingende taklamper, skaper et besnærende rammeverk du ikke forstår. Flammer på kaia av rustne havneanlegg og aske av livslang hengivelse som svever stille i luften gjør filmen til et fortryllende dikt i farger.