Denne saken ble først publisert i Natt&Dag 5/2012

Det er lite som gjør meg like forbanna som når folk spør etter filmtips, men steiler da jeg foreslår noe som er eldre enn holdbarhetsdatoen på biola med jordbærsmak. Det er jo en kjent sak at alt faktisk var mye bedre før, og dette gjelder også filmmarkedet mer enn noen gang. Men hva er egentlig galt med dagens film? Jo, det skal jeg si deg. Syv ting, for å være nøyaktig.

Tekst: Torgeir Blok

1. PG-hysteriet

Du har sett det utallige ganger: Det übervoldelige filmslagsmålet som gjerne knuser en halv jordklode med masseødeleggelsesvåpen fra andre planeter, uten å forårsake så mye som et eneste skrubbsår. Grunnen til at dagens voldsscener har blitt så fordervelig blodfattige er fordi nymotens actionkalkuner som for eksempel Transformers opererer med såpass svimlende budsjetter, at de er helt avhengige av å holde moroa innenfor aldersgrensen PG-13 (barn under 13 må være i følge med foreldre) for å nå en bred nok markedsgruppe, og sådan tjene budsjettet tilbake.

Derved blir filmer som Sucker Punch klippet til konturene av papirfigurer for å fjerne enhver bloddråpe, antydning til smerte, eller naken hud. Dette er altså en voldsfilm som utspiller seg på en bordell, hvor blod og pupper burde fylle opp hver scene, men isteden har blitt redusert til en lett forglemmelig putekrigsfilm.

Og problemet med å tynne ut all antydning til blod og sex er ikke bare at det ufarliggjør voldshandlinger og formidler vrangforestillinger om nakenhet til de som akkurat har begynt å interessere seg for slikt, men det saboterer også interessen for hvordan det går med karakterene i en historie. For hvis vi får se helteskikkelse bli utsatt for noe virkelig voldelig som er så grusomt og barbarisk at det får oss til å skjære grimaser, er det også mye deiligere å se hans rival få som fortjent til slutt. Men hvis blod og gørr tones ned, så føles heller ikke hevnen like berettiget.

2. PK-hysteriet

Før kunne vi se filmer om dverger, tjukkasser, negre, fregnetryner og brilleslanger. I dag handler de samme filmene om kortvokste, overvektige, mørkhudede, rødhårede og svaksynte. Den politiske korrektheten som holder dagens samfunn i kvelertak har gjort at alle ord og uttrykk må pakkes inn med bobleplast slik at ingen skal ta seg nær av noe som helst.

Gode hensikter til side: kutter man brodden, så forsvinner også all underholdningsverdi og kunstneriske aspekter. Det at noen blir fornærma er akkurat det som gjorde filmene interessante, og et «stygt» ord skaper svært sjelden borgerkrig. Se for eksempel på 50-tallets infomercials som viser hvordan godt skikkede husfruer skal te seg for å blidgjøre sine menn, og de aller fleste skjønner at foreldede stereotyper ikke gjør stor skade, men snarere er rett så komiske. Men i dag er dette ikke lov lenger. Nå må du beskyttes!

Komponisten Claude Debusy mente i sin tid at et hvert kunstverk alltid vil bli oppfattet som personangrep av visse mennesker. Sådan kan man også argumentere for at det ingen blir provosert av, heller ikke hører hjemme i en kinosal.

3. Shaken, and stirred

Husker du den gangen du kunne se et filmbasketak med beundring over koreografien og bli engasjert i perfekt tima close-ups av utrykksladde ansikt? Den tid er for lengst forbi.

Hver gang en filmkarakter er i fare i dag, så kan du banne på at kameramannen lar linsa fyke rundt som om han rister et polaroidefoto, for å skape en uoversiktlig følelse av ubehag. Battle Los Angeles, Cloverfield, Safe House, osv … Hva faen?

Jeg går ikke på kino med den hensikt å bli desorientert av bilder jeg kunne tatt bedre selv med telefonen. At det er fullstendig umulig å se hva som foregår i en film gir ingen ekstra «følelse av realisme». Hvis du ser en dokumentar eller nyhetssending med ekte bilder fra ekte krig, så er det ikke på langt nær like mye risting. Å holde et kamera i ro var nemlig noe de aller fleste lærte på barneskolestadiet, så hvorfor er det så vanskelig for de som liksom skal være litt flinke til dette?

4. Denne videoen er utilgjengelig i ditt land

Filmindustrien synger støtt den samme visa om inntektstap grunnet piratkopiering, slik de har gjort de siste tiåra. Samtidig får stadig flere streamingtjenester stadig strengere restriksjoner. Enten det er Youtube, ,HBO, Hulu eller Netflix, så skal du ikke surfe særlig lenge før du snubler over noe du ikke får lov til å se fordi du ikke befinner deg i indre Albuquerque. Til og med intervjuer, teasers og trailere som man skulle tro vil tjene på absolutt bredest spredning, blir tidvis geografisk begrenset.

I Sverige må man nå betale et ekstragebyr for hver harddisk og usb-stick man kjøper, fordi mafiakonsernet Copyswede på en eller annen måte har trumfa gjennom at all lagringsmedia muligens kan bli brukt til å oppbevare opphavsbeskyttet media, og man derfor må betale en «pirat-skatt». Man skulle kanskje tro det betyr at all media er fritt tilgjengelig i Sverige, siden de tross alt betaler en ufrivillig lisens for piratkopiering? Men neida, heller ikke søta bror får boltre seg fritt blant tjenester på INTERnett.

Heldigvis får Youporn fortsatt være i fred.

5. Oppmerksomhetsforstyrroppmerkforsomheforstyoppmerkforstyrrelse

Drive var en av fjorårets beste filmer. Hvorfor? Fordi den tok seg tid til å være det, og dessuten hadde nok selvrespekt til å tro at publikum faktisk var interessert i å følge handlingen. Den skilte seg ut fordi den ikke stressa med å dytte fancy kameraføring over dataanimerte landskaper mens steroideklumper sporadisk spytta ut catchy one-liners.

Rytmen i Hollywood har blitt såpass parkinsons-inspirert og nevrotisk, at det fremprovoserer ADHD som gjør det slitsomt å sitte stille i 90 minutter. Og selv ikke i favorittserien til bestemoren din, Dawnton Abbey, har én eneste scene som varer mer enn seksti sekunder.

Hei, du filmredigerer: Ro deg ned! Et godt bilde kan godt vare i minutter. Å sette opp tempoet antyder bare dårlig selvtillit.

6. Hakke jeg sett deg før?

Siden en stor andel av filmene som går på kino består av sequels, prequels, threquels, remakes, reboots og «reimagined» versjoner av istykkerpulte historier, er det med stor sannsynlighet ikke astrologiske forklaringer på deja-vu opplevelsene du får i kinosalen.

At Norge også nå kaster seg inn i remake-balletten med nyinnspilling av Reisen til Julestjernen varsler ille. Er verden tom for gode ideer?

7. Tween, altså, lixom (ti-hi).

Samme hvor deilig det er å hate innmarsjen av tween-filer, beviser den massive suksessen til The Hunger Games at fenomenet ikke kommer til å forsvinne med det første. Filmer skreddersydd for barn i starten av tenårene er ikke noe nytt, men da vi på 90-tallet idoliserte grumsette antihelter fra klassikere som Pulp Fiction, The Crow, Trainspotting, og Fight Club, blir dagens småvalper beleiret av retusjerte androgynvesener i vampyrfilmer uten blod, sex eller banneord.

Det lyser en alderslampe i hodet mitt når jeg klager over at populærkulturen var mye bedre for femten år siden, men faen heller: denne småbarnsfeministiske klisjekladden av en betent snørrsjanger burde for lengst bli snytt ut av kinosalenes nese.

 © Copyright by Torgeir Blok