Tekst: Torgeir Blok

- Begge grupper er jo egentlig fanatikere, og det som er gøy med fanatikere er at de har en kleskode, ritualer og en referanseverden som er veldig rik. Dette har vært tilfelle med både katolikker og satanister, og denne satanismen er på sett og vis katolisismen snudd på hodet. Om man går inn i teksturen av ritualene, så ser man at de bruker mye av de samme tingene, og egentlig har de bare skiftet litt om på ordlyden. De har byttet ut gud med satan, men ellers er det stort sett samme gjengen, satt på spissen. I eksorsismefilmen snakket vi med katolikker som trodde på onde ånder, og i Blackhearts snakker vi med folk som egentlig tror på de samme onde åndene, men forskjellen er at de liker dem. Det var en kort vei å gå, og jeg følte at jeg kjente meg igjen da vi filmet et satanrituale, for det var veldig likt da vi filmet en eksorsisme, forteller den unge regissøren.

En viss forskjell var det likevel når det kom til å gi regi til intervjuobjektene, og da katolikkene tidvis var ganske restriktive, var satanistene så takknemlige for oppmerksomheten at Akselsen tror han kunne bedt de om hva som helst, og de hadde gladelig gjort det. Til motsetning av andre dokumentarer om black metal, er dette nemlig ikke en filmatisk beretning om musikksjangerens historie, og istedenfor å fokusere på norske musikklegender, tar Blackhearts for seg tre artister fra land der black metal er mer eller mindre forbudt.

- Vi følger en greker, en colombianer og en iraner. Fellesnevneren er en lidenskap for norsk black metal og et ønske om å få “den norske opplevelsen”, som de definerer som å se snø, fjell og granskog. Dette er en enorm drivkraft for alle disse musikerne, og når de fikk komme hit og se norsk natur, ble de helt salige. En av dem sto og så utover og sa andektig “The gods are talking”. Men akkurat i det han sa det ringte telefonen hans med en fjortislåt, sier Akselsen og ler.

Det er nettopp ironiske kontraster som dette som ligger til bunns i dokumentaren, og ideen bak filmen sprang ut av at produsent Christian Falch filmet et norsk black metal band på turné.

- Falch opplevde absurditeten av at black metal-artistene satt backstage og sang DDE. Han så hvordan norsk black metal ikke lenger var satanisme eller fasisme og alt det negative som følger med, så han spurte meg om ikke jeg kunne lage en film om dette, nettopp fordi jeg ikke kunne noen ting om black metal. Han ville ikke ha en nerdete “dette er black metal”-type film som gikk gjennom historien og fortalte om når det startet og alt sånt, og jeg ville ikke klart å lage en slik film heller. Isteden ville vi se hva som er status i 2015, hva som har skjedd med den norske black metal-ånden, og hvordan det blir sett på utenfor Norge.

Satan synger julen inn

Akselsen forklarer at black metal har blitt stuerent i Norge. Musikken har vært med i Melodi Grand Prix og Spellemannsprisen. Artistene har vokst opp, fått familier og vanlige jobber, og de er ikke så opptatt av at alt skal være så satanistisk lenger.

- Det går jo ikke an å leve av å spille black metal, så de spiller gjerne julemusikk og andre ting som betaler. Av de gamle norske artistene, finner du folk som har blitt buddhister og valgt helt andre livsveier, og noen har til og med spilt “When the saints come marching in” i kirkekonserter. Vi møtte en artist som har spilt med bandene Satyricon og Keep of Kalessin i mange år, som ikke definerer seg som black metal-musiker lenger. Han har gått helt bort ifra liksminke, nagler og patronbelter, sluttet med alt det overfladiske, og nå spiller han blues, techno og house, og har en drøm om å bli DJ på Ibiza. Mens blant utenlandske fans, særlig i en del katolske land og steder hvor musikken er forbudt som i Midtøsten, så blir han fortsatt sett på som en «demon fra helvete».

Regissøren tror noe av grunnen til at musikken har mistet sin provokasjonsevne her til lands, er at det ikke er så mye å gjøre opprør mot lengre. Da black metal en gang vokste frem på slutten av 80-tallet hadde vi fortsatt statskirke og den eneste tv-kanalen var NRK med mye mer fokus på kristendom. Men etter at landet har blitt mer sekulært, og black metal fenomenet har blitt blasert, er det svært få som løfter et øyebryn om du er blasfemisk mot kristendom i dag.

- Det er derfor det er så spennende når de prøver seg på det samme i Islamske land, for der blir det jo fortsatt bråk. Og i land som Colombia, hvor 98% av befolkningen er katolikker og de resterende 2% er lutherske, finnes det noen få som ser på black metal som veldig stort. Der er black metal fortsatt underground, forbudt og skummelt, og mange snakker om 1993 i Norge, da Greven drepte Øystein Aarseth og media rapporterte om kirkebranner. Musikken er et opprør mot det sterkt katolske som regjerer i Colombia, og selv om denne fyren i Iran ikke går så sterkt inn for det, så er jo også musikken hans et slags opprør mot islam.

På besøk i Helvete

Akselsen forklarer at black metal fans i andre land ser på Norge som sitt «Mecca», og de er villige til å strekke seg svært langt for muligheten til å komme hit og besøke platebutikken kalt Helvete.

- Hovedpersonen i dokumentaren heter Sina. Han er fra Iran og risikerer livet ved å spille black metal i hjemlandet. Han får smuglet ut musikken sin til et ukrainsk plateselskap ved å jukse med ip-adresser og sende det via Italia. Det er så strengt at han potensielt kan få dødsstraff for blasfemi, og black metal er jo nærmest blasfemisk per definisjon. Han kom seg omsider til Norge og fikk opptre på Infernofestivalen med sine store helter, men nå bor han i Sør-Trøndelag og risikerer å aldri kunne dra tilbake til familien sin i Iran igjen.

En annen karakter du blir kjent med i dokumentaren, er colombianeren Hector som spiller i undergrunnsbandet Lucifarian. Det største publikummet bandet hadde i hjemlandet var syv mennesker på en bensinstasjon, så også han hadde et sterkt ønske om å komme til Norge.

- Det er vanskelig å reise ut av Colombia hvis ikke du kan vise til fast inntekt, og som satanist var det ingen som ville ansette ham. Men han er jo en troende satandyrker, så vi fikk filme at han solgte sjelen sin til Satan, for å få komme til Norge. Det var et svært rituale med prest og nakne damer, pentagrammer, blod, stearinlys og røkelse. Og etterpå fikk han faktisk innvilget visumsøknaden sin. Når han så kom til Norge sammen med bandet sitt, så bestemte de at de måtte ha et satanrituale her også, før de skulle opptre. De dro til Nidarosdomen og plukket med seg noen steiner, hentet vann fra Nidelven, og rasket med seg noe sand fra sandkassen til en barnehage i nærheten, før de holdt et satanrituale på Trondheim vandrerhjem.

Filmen følger også en tredje karakter, som er parlamentsmedlem i det greske fascistpartiet Gyllent Daggry. Akselsen beskriver han som en person det er lite pent å si om.

- Han kaller seg Kaiadas, etter klippen i gamle Hellas hvor de kastet spedbarn til døden hvis de ble født med defekter. Han elsker norsk black metal og har vært superfan siden tidlig på 90-tallet og forguder Norge som vårt andre «vaterland». Men under innspillingen ble han arrestert i Hellas, mistenkt for å være leder av en kriminell organisasjon. Det er sånt som kan skje, og en av utfordringene med å lage dokumentarfilm.

Uventede vendinger

Selv om dette er regissørens fjerde dokumentar, har han aldri før laget en film som har forandret seg så mye underveis, og resultatet har blitt ganske annerledes enn det han så for seg.

- Du kan jo aldri planlegge at noen flytter til Norge eller blir arrestert. Men det er noe av det som er gøy med å lage dokumentar. Og når man følger folk over så lang tid, så endrer jo perspektivet seg. Vi har forsøkt å være objektiv og har ikke noen fortellerstemme som bedømmer om det du ser er rett eller galt, men vi ville heller vise frem absurditeter i miljøet uten å gå ut med overtydelig kritikk. Det er jo en merkelig verden der ute som man fanger opp, og vi ville gjøre skeivblikk på samfunnet av miljøer som man kanskje ikke hører så mye om. Det å prøve å åpne en lukket verden er noe av det som gjør det veldig interessant. Virkeligheten er mer morsom enn det man kan forvente.

Blackhearts blir ikke bare en helaftens dokumentarfilm, men vil også bli klippet om til en episodisk webserie for VGtv, samt en kortere tv-versjon som vil bli vist på Israelsk tv, DR og SVT. Akselsen presiserer at markedsgruppen ikke er black metal fans, og webserien vil være så bred som mulig.

- Vi har laget filmen for folk som er opptatt av politikk og religion og andre temaer enn black metal, og vi har vært veldig forsiktig med å ikke ha mange referanser til historikk som bare metalfans kjenner til. Filmen handler om mennesker som følger drømmene sine, og det tror jeg er en slags universell tematikk som appellerer til mange.

© Copyright by Torgeir Blok