Denne saken ble først publisert i Cinema 1/2013

Jarand Breian Herdal har skrevet og regissert Norges første helaftens science fiction-film. På mirakuløst vis har han klart å få 55.000 kroner til å dekke flere ukers innspilling med kostbare Red One kamera, stengt Karl Johan til skytescener med utallige våpen og 120 statister, fått oppmerksomhet fra amerikanske produsenter og nesten blitt arrestert underveis. Alt før sin attende bursdag.

Tekst: Torgeir Blok

- Det er kjedelig å tro at man ikke kan noe fordi man er for ung. Så vi samlet inn så mye penger vi kunne, og kastet oss rett ut i det, sier den unge auteuren.

Den 17 år gamle gutten har ingen relatert filmutdannelse annet enn noen timer mediefag på videregående skole og bakgrunn fra revymiljøet. I tre år har han forsøkt å lære seg regikunsten på egenhånd.

- Jeg begynte å lese bøker om filmskaping og leke meg med kamera for å finne ut av hvordan ting fungerer. Alt ble gjort på sparket og det ble veldig mye rart i begynnelsen, men det ble lagt ut på Youtube og fikk mange visninger og mye god kritikk. Så jeg begynte å leke med tanken om at folk kanskje ville se mer. Jeg studere mine favorittfilmer for å se hva som fungerte og hvorfor, og oppdaget at jeg var veldig opptatt av hvordan ting så ut, fremfor hva som faktisk skjedde. Det er jo ikke så bra å være sånn, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det, og satte meg ned og skrev manus.

Kreativ tenkning er gratis

Jarand understreker at han ikke har vært alene. I ryggen har han en kameratgjeng med like stor skaperglede, som har trukket i alle bekjentskapstråder de kunne finne.

- Vi begynte på manus til Everywhen i november 2011. Før hadde jeg laget noen kortfilmer og jobbet på revyer, men dette ble det lengste jeg har skrevet.

Da manuset var ferdig brukte de ca. et halvt år på å forberede produksjonen, og Jarand forteller det er lett for å bli tatt som useriøs når man er så ung.

- Selv om vi er 17 år ville vi lage dette så stort som overhodet mulig. Målet var å ”forfalske budsjettet” til at filmen skulle se ut som det kunne vært en profesjonell produksjon. Vi har aldri hatt noe penger, men klarte å skrape sammen 55.000 kroner. Det er egentlig ingenting i filmverdenen, så vi brukte alle venner og bekjente vi hadde, fikk kontakt med noen som leier ut utstyr, og viste dem kortfilmene vi hadde laget før. De ble kjempeinteressert i å se det store prosjektet vi snakket om, og ga oss 75% avslag på nesten alt.  Vi var også heldige og fikk kontakt med produsenten for tv-serien DAG. Vi presenterte hva vi ville gjøre og spurte om han hadde mulighet til å hjelpe oss. Helt tilfeldig hadde vi planlagt våre tre innspillingsuker midt mellom innspillingen av sesong en og to av DAG, så de lånte oss utrolig mye lys og annet utstyr, til bytte mot at vi hjalp å vaske og male noen sett hos de.

Stoppet av loven

Filmen er smekkfull av spesialeffekter i form av bl.a. hologrammer, teleportering og skytescener, som de ivrige filmskaperne har lært hvordan de skulle få til av Youtube. Og selv om våpnene bare var luftpistoler, virket de ekte nok til å få sikkerhetsvakter til å slå full alarm da det unge crewet filmet skytescener i Oslo.

- Vi fikk tak i våpnene gjennom en fyr som er softgun-entusiast. Han hadde alt vi trengte, og selv om de bare skyter plastkuler er våpnene laget av metall og ser helt ekte ut. Før innspillingen av en scene på et offentlig sted i Oslo hadde vi sagt ifra til en sikkerhetsvakt at vi skulle løpe rundt med luftpistoler, men etter å ha filmet i seks timer hadde vekterne hatt skiftbytte. De nye vekterne hadde ikke fått beskjed om at vi var der, og trodde våpnene våre var ekte. De ringte til politiet, men vi pakket sammen og fortet oss vekk før de kom. Hadde vi fått fem minutter til der, ville vi vært ferdige for dagen. Men det er noe av det som er gøy med filmskaping: ting går aldri som planlagt.

Stengte Karl Johan

I crewet er det syv som jobber bak kamera, og ni skuespillere foran. Noen har derimot også jobbet dobbelt opp som statister.

- De som titter veldig godt etter legger kanskje merke til at de samme statistene går om igjen, men det er litt av sjarmen med indie-filmer, sier han med et lurt smil.

Da crewet sperret av Karl Johan fra Domkirken til Oslo S for å spille inn en massiv skytescene, hadde de derimot 120 statister på sett.

- Det var utrolig lett å få til, faktisk. For et år siden lagde vi en Harry Potter-fanfilm som vi viste på Frogner Kino for ca 200 mennesker, og etter visningen fortalte vi om vårt neste prosjekt og spurte om noen ville stille opp. En i crewet har foreldre i politiet, så vi fikk inn en søknad og polititillatelse til å løpe i gatene og skyte med våpen. Folk var genuint interessert, og dagen vi stengte Karl Johan var det plutselig 120 statister som møtte opp, uten at vi måtte betale en eneste krone.

Speilvendt fremtidsvisjon

Jarand forklarer at tittelen Everywhen er slang for ”alle punkter i tid samtidig”, og at handlingen til filmen er lagt til et parallelt univers hvor absolutt alt skjer samtidig. Året er 2077 og tre milliarder mennesker blir plutselig meldt savnet. Det er opp til en 17 år gammel gutt å kjempe seg tilbake fra en speilvendt virkelighet for å redde sin suicidale bror.

- Vi hadde ikke sett noen film om en speilvendt virkelighet før, så derfor tenkte vi at vi kunne lage den selv. Vi innretter oss mest til et ungt publikum, som gjerne sier akkurat det de mener, derfor ville vi provosere de så mye som mulig. Vi ville lage noe som gjorde folk litt sinna og sa ”Dette går jo ikke an”. Derfor er det en seksåring i filmen som vil begå selvmord. Det er jo egentlig ikke mulig, for en seksåring har ikke kommet så langt i livet at han har funnet ut av sånt enda, men jeg håper folk blir provosert nok til å komme og se filmen.

Jarand er ikke bare ute etter å provosere, men håper å ha skapt en adrenalinreise som beveger seg utenfor tradisjonell norsk film. Han lengter mot Hollywood og mener det er viktigere å underholde enn å være virkelighetstro, og understreker at folk flest går på kino for å bli dratt inn i en ukjent verden og få frem følelser.

- Virkeligheten er kjedelig; vi opplever den hver dag, 24 timer i døgnet. Alle har tilgang til den. Det er derfor jeg lager film. Jeg liker å bli dratt inn i noe som ikke eksisterer, men som ser forholdsmessig ekte ut. Jeg liker å lure på hva som er virkelig. Mennesker er ofte redde for det ukjente, og det er nettopp det science fiction handler om. Jeg vil presentere noe som fremstår som virkelig, og lure publikum til å tro at det ikke er det. Jeg liker å behandle publikum som leketøy, og vri dem litt rundt.

Effektiv på engelsk

Etter innspillingen har all fritid gått med til etterarbeid. Mellom skolegang, eksamener og annen jobbing, har de klart å ferdigstille filmen på litt over et halvt år. Skarve 14 måneder har dermed gått fra skriveprosessen begynte, til spillefilmen på ca. 70 minutter stod klar. For å nå et bredere publikum, valgte de å la skuespillerne snakke på engelsk.

- Norge er et veldig lite land, og om det er veldig få som liker filmen vår her, vil det være mange flere rundt omkring i verden. Vi har en del abonnenter og fans på Youtube, og siden filmen er på engelsk kan alle se den, også de fra Norge. Noen vil selvfølgelig irritere seg over noe gebrokken engelsk, men hovedpersonene våre har perfekt engelsk, og jeg mener de andre har klart det ganske greit. Hvis du ser en russer snakke engelsk så tenker du uansett ikke ”han er dårlig i engelsk”, men ”han er russisk”. Alle som ikke er fra Norge synes nok det går greit, men det blir spennende å høre hva folk synes.

Hilsen fra Hollywood

Filmen får sin premiere på Cinemateket i Oslo i slutten av januar. Etter det håper de unge filmskaperne å få vist den på festivaler.

- Vi satser høyt og vil prøve oss på Sundance. Målet er å få filmen distribuert på et eller annet vis, og vi har allerede fått utrolig mye oppmerksomhet. Et selskap i Los Angeles vil ha en screener, og produsenten av The Number 23 sa han kunne gjøre noe utrolig stort med filmen så lenge helheten er like bra som traileren. Er vi veldig heldige kommer filmen vår i butikkhyllene.

Film eller filmskole

Jarand har allerede skrevet manus til neste prosjekt, en kortfilm om schizofreni, og forberedelsene er godt i gang.

- Planen er å lage noe som er så bra at det blir sett, at folk blir interessert og ser at vi ikke bare er 17 åringer med et kamera, men at vi faktisk kan noe. Drømmen er selvfølgelig Los Angeles, men det er så vanvittig mange mennesker der, så jeg håper å skaffe meg et navn, før jeg evt. drar på filmskole der borte. Hvis Everywhen derimot vekker nok oppmerksomhet, så er det ”Bye, bye filmschool”.

På tross av at Jarand har satt nye norgesrekorder både som landets yngste regissør og som første filmskaper bak en norsk sci-fi film, er han selv overrasket av at ingen har gjort det før. Likevel er han glad for at ikke alle på hans alder har like store ambisjoner, for som han sier:

- Da hadde jo Karl Johan vært stengt hele tiden.

© Copyright by Torgeir Blok