Denne saken ble først publisert i Cinema 2/2018

Tekst: Torgeir Blok

- Jeg kom over en artikkel i Dagbladet i 2009 om en norsk eksorsist, og ble overrasket over at det fortsatt foregikk i den norske katolske kirke, forteller regissør Fredrik Horn Akselsen som selv er ateist. - Jeg trodde det var middelaldergreier som hadde blitt innbakt i grøsserfilmer, men når jeg undersøkte mer oppdaget jeg at det fantes eksorsister som var superstjerner. Spanjolen Josè Antonio Fortea blir sett på som et levende helgen som fyller staduimer i sør amerika, og bøkene hans solgte mer enn Da Vinci Koden i Paraguay.

Dette ble starten på dokumentaren, og noe av det første den unge regissøren gjorde var å reise til Spania sammen med produsent Christian Falch for å oppsøke denne notoriske eksorsisten. Til deres store forbauselse ble de tatt svært godt imot og fikk være med på en eksorsisme på dagen.

- Vi lurte på hvorfor vi fikk så lett innsyn, men det er jo en milliard katolikker i verden så eksoristen Fortea er vant med en tilværelse der alle tror på det han sier. Vi presenterte oss som et team som var interessert i å gjøre en film om eksorsisme som ikke skulle være kritisk, men vise frem hva det var og hvordan det fungerte, uten å mystifisere. Så han antok bare at vi var troende som kom for å dokumentere demonbesettelse. Vi jobbet bevist med å bygge gode relasjoner, men hadde vi kommet som ateister ville vi ikke fått den samme godviljen. Eksorsister tjener nemlig ikke penger, men det handler om ære. Og Norge var ”upløyd mark” for Fortea.

Demonutdriverne

Dokumentaren viser den spanske eksorsisten som en lun fyr som fremstår som svært imøtekommende. Han har alltid et glimt i øyet og klarer ikke ytre setninger som "et liv uten Jesus" eller "alt kan helbredes med medisin " uten å smile bredt, som om det var verdens morsomste vitser.

- Fortea er veldig bevist på sitt image, men vi fikk fritt innsyn og han tok også regi ganske greit. Fyren er jo enslig og derfor veldig glad i film, og han elsker Citizen Kane, Amadeus, Det Sjunde Inseglet, Titanic og The sound of music. Så derfor hadde han ofte sin egen vri hvordan vi skulle filme ting. Hvis jeg for eksempel spurte om han kunne gå ut i ørkenen med en bibel under armen, så sa han at det kanskje var en god ide om han kunne sitte og lese bibel isteden. Så da gjorde begge deler.

Dokumentaren introduserer oss for flere eksorsister av forskjellige arter. Men alle har de en ting til felles: De elsker filmen Exorcisten. Mange synes gjerne den er litt for spektakulær, men alle er takknemmelig for at den satte eksorsisme på dagsorden igjen. Vatikanets sjefseksorsist Don Gabriele Amorth forteller at ordet eksorsist var helt glemt før filmen kom og gjorde det aktuelt igjen. Og den spanske eksorsisten Fortea mener det at regissør William Friedkin ikke har gjort noe særlig annet bemerkelsesverdig etter denne filmen, må være bevis for at Gud selv ville at Eksorsisten skulle bli en suksess for å spre budskapet.

- Dette er jo ikke riktig, sier regissør Horn Akselsen. - For Friedkin vant jo blant annet Oscar for The French Connection.

Denne lille misrepresentasjonen av virkeligheten er derimot bare en av flere som eksorsisten kommer med i løpet av filmen. Og dette maler et bilde av en person som liker å vri litt på detaljene, noe som etter hvert viser seg å bli mye mer skremmende enn selve demonutdrivelsen.

Den besatte

- Vi etterlyste folk som var besatt på et online forum, og fikk kontakt med en colombiansk dame med navn Constanze, forteller regissøren. - Hun så at vi jobba med Fortea, som hun så opp til som et idol og hennes siste mulighet til å bli frisk. Hun fortalte en trist historie om at hun mistet jobben, ikke klarte fullføre studiene og fikk problemer med kjæresten. Etter mange år med behandling av psykiater ble hun diagnostisert med dyp depresjon. Hun var aldri spesielt troende, men dét var derimot kjæresten hennes, og det er tydelig at det er han som har kommet frem til at dama måtte være besatt.

Dokumentaren introduserer også Biskop Bernt Eidsvig i den Norske Katolske Kirke, og han påstår faktisk at de fleste som i sin tid ble tiltalt for å være hekser, faktisk trodde at de var det selv. Han utelater derimot å nevne at slike innrømmelser gjerne kom etter gruelig tortur.

 - Det er en drøy påstand, mener regissør Horn Akselsen. - Men den sier noe om samfunnsmekanismer som spiller inn i religiøse land. I Skandinavia vil jo de fleste som kommer med påstander om demonbesettelse bli behandlet av psykiatrien, mens man i andre kulturer kanskje håndterer det på andre måter. Men hvis hele samfunnet insisterer på at du er besatt, så tror du på det til slutt.

Også her i Norge kommer det fortsatt påstander om demonbesettelse, og noen har til og med om å gjøre en eksorsisme av Breivik. Horn Akselsen håper derimot at dokumentaren hans kan skape en debatt rundt det at eksorsisme fortsatt foregår.

- Det var spesielt ubehagelig å oppdage at også barn blir antatt å være besatt. Hvis voksne går frivillig til en eksorsist for å få en eller annen form for utladning og hyle fra seg, så må de jo få lov til det. Men når man blander inn unger så blir det veldig problematisk.

Om Horn Akselsen selv fremstår som svært kritisk til eksorsisme, er filmen hans derimot ikke like åpenlys i sin stilling.

 - Vi ville la folk bestemme selv og kun dokumentere denne verdenen. Derfor lot vi den eneste skeptikeren i filmen også komme fra kirken selv. Vi gikk ut ifra at konseptet var så spesielt at folk ville trekke på smilebåndet eller riste på hodet når de så det. Motstanden mellom hovedperson og tilskuer er såpass stor at kritikken vil komme fra folk selv. Målet var å ta med folk inn i en verden de aldri hadde sett før og vise noe som var så fjernt som mulig fra vår egen kultur, slik at folk kunne tolke det som de ville.

Virkelighetsfortolkning

Horn Akselsen forteller likevel om opplevelser under innspillingen som var surrealistisk lik skrekkfilmklisjeer.

 - Da vi filmet et tre timers langt eksorsismeritual i et lite hus av bølgeblikk i slummen i Peru, samlet det seg masse løsbikkjer på åsene rundt som hylte i vinden. Også hadde det vært noe byggearbeid og sprengning i området like før, så det kom en slags svoveldunst i lufta.

Men selv om episoden skapte en ganske så uhyggelig stemning, mener regissøren selv at dette bare var flaks under innspillingen.

 - Vi var heldig med værforhold. Når vil filmet eksorsisten i Judea-ørkenen kom en sandstorm som flagret i kappen hans. Og i Paraguay ble det tropisk storm som satte en veldig spesiell stemning. Fortea selv var veldig opptatt av at vi alltid måtte ta doble kopier, fordi han hadde hørt mange historier om liknende prosjekt der åndene hadde ødelagt filmen.

Disse tingene har vært med på å skape en dokumentar med mange fantastiske bilder som henspeiler regissørens ønske om å lage fiksjonsfilm.

 - Vi har vært heldige med at ting har vært fotogent. Men er man for eksempel på Vatikanet så er det ganske enkelt å få fine bilder. For så fort man setter opp et kamera så gjør man flere valg. Vi kunne jo ha filmet alt bare som en flue på veggen, men når vi hadde mulighetene var det mer fristende å gjøre noe større visuelt.

Filmen kan derved virke som en motvekt mot en mer folkelig stil som har blitt populær bland dokumentarer de siste årene. Og Eksorsisten i det 21 århundre minner nok mer om Errol Morris enn Morgan Spurlock.

- Vi hadde tenkt ut en klar visuell stil. Jeg ville ikke se noen av de nye eksorsistfilmene, for jeg ville ikke at det skulle bli sånt pastisjstil der vi kopierte kjente bilder. Vi brukte mye stativ og panorama på eksorsisten Fortea, i forhold til den besatte Constanze hvor vi brukte mer håndholdt kamera. Likevel filmet vi også mye trapper og gatelys, men vi ville ikke overlesse publikum med masse referansebilder til Friedkins Exorcist.

Fasjonable djevler

Interessen har ikke latt vente på seg og Horn Akselsen har blitt kontaktet av folk fra hele verden.

 - Vi fikk 250.000 treff på traileren de første dagene. Og mange har ytret interesse for å skrive et ”bases on a true story”-manus basert på vår dokumentar. HBO vil blant annet bruke filmen vår til research for en ny serie. Og i Romania har de vært ekstremt interessert i å vise den på kino, og traileren ble dubba i Hong Kong. Masse nettsteder har skrevet om filmen og i USA har vi truffet veldig godt med tema. Dette var ikke noe vi hadde tenkt på i første omgang, men jeg håper at filmen får et liv, både på festivaler, tv og muligens på kino

Også i Norge har filmen fått mye oppmerksomhet. Det mange derimot ikke vet at det fortsatt blir utført et par eksorsismer i året også her i landet, og biskop Bernt Eidsvig forventer at dokumentaren vil forårsake stor oppgang i demonbesettele.

 - Det er absolutt ikke derfor jeg laget filmen, insisterer Horn Akselsen. - Hvis filmen blir en suksess, så håper jeg det er fordi vi har hatt et godt team med flinke folk som har jobbet hardt og laget noe folk kan verdsette.

Selv har den unge regissøren gått videre til å jobbe med en rekke andre prosjekter, og et av disse er historien om norsk black metal og hvordan de som en gang brente kirker nå har blitt middelaldrende familiefedre. Det kan derved virke som om den ateistiske filmskaperen har skiftet side fra å rapportere om djevelutdrivelse til satandyrkelse.

  © Copyright by Torgeir Blok