Denne saken ble først publisert i Cinema 4/2014  

Tekst: Torgeir Blok

2004 var et stort år for norsk porno. Tidligere pornoskuespiller Aylar Lie lanserte sin kjendiskarriere ved å bli diskvalifisert fra Frøken Norge, Thomas ”Rocco” Hansen skapte medierabalder ved å gi ut sin første russefilm, og Stein-Erik Mattsson ble frifunnet i Oslo Tingrett for å ha distribuert hardporno uten sladd. Frifinnelsen ble opprettholdt i Høyesterett, og i 2006 ble det endelig lov å selge hardporno i Norge. Medietilsynet meldte at 22.000 pornografiske filmer ble godkjent for salg det første året, og konservative kvinnegrupper fryktet en massiv reisning i norsk pornoindustri.

I 2014 er den norske pornobransjen derimot forsvunnet. Gratis streamingtjenester har tatt rotta på markedet, sex foran kamera har blitt så stuerent at NRK har vist nærbilder av onanering i beste sendetid, og private amatørvideoer har blitt så dagligdags at det er konseptet til sommerens store romantiske komedie, Sex Tape.

Men er det fortsatt noen som lager profesjonelle pornofilmer i Norge? Og inneholder de i så fall bare ren sex, eller finnes det ekte spillefilmer hvor skuespillerne gjør mer enn bare å stønne? Jeg tok turen til Kondomeriet.

Kondomeriet

En hyggelig jente i 20-årene forteller at hun har jobbet på Kondomeriet i 5 år. «Lise» sier ja til å svare på noen spørsmål, så lenge navnet hennes ikke publiseres.

- Vi kutter ned på pornofilmfronten, men vil beholde det vi kaller ”inspirasjonsfilmer”. Det er opplæringsfilmer som viser hvordan man gir erotisk massasje, finner g-punktet, og liknende. De er litt mer koselige og romantiske, og er beregnet til par og kvinner, forteller Lise.

Pornofilmer med handling er det derimot svært lite av, og om det fortatt produseres noe kommer alt fra Amerika. Lise nevner filmstudioet Digital Playground, som gjorde stor suksess med påkostede Pirates 1 & 2. Disse er mer actionkomedier enn ren porno og er fortsatt veldig populære, også blant jenter.

Damer kjøper også en del porno, men ofte vet de ikke helt hva de vil ha. De vet derimot godt hva de ikke vil se, og filmer med blant annet analsex, leketøy, og andre ”rare fetisher” utgår. Derfor er det viktig at de som jobber i butikken har sett filmer de kan anbefale, og siden Lise selv ikke hadde sett en eneste pornofilm da hun ble ansatt, er pornotitting faktisk blitt en del av jobben hennes.

Fra Norge er det derimot veldig spinkelt pornotilbud, men de selger filmen Karolines birthday party, laget av kjendisstripperen Karoline Andersen. Dette er for øvrig en av svært få pornoskuespillere som har tatt steget over til vanlige filmer, og har bl.a. vært å se i Tomme Tønner, Fatso, og TVN serien DAG.

Selv om de ikke har det største tilbudet, legger Lise til at Kondomeriets fokus er å nå ut til flest mulig, og at det er mange aktører som har en mye mer ekstrem profil.

Flirt

For å finne ut mer om disse ”ekstreme” pornoaktørene, går jeg videre til butikken Flirt, hvor jeg snakker med en annen butikkmedarbeider. Som Kondomeriet er også dette en godt opplyst butikk, med store vinduer fulle av diverse sexprodukter. Selv om de har flere hyller med pornofilmer, er også de i ferd med å pakke ned alt, og skal heller fokusere på sexleketøy og hjelpemidler. Da jeg spør om de har hatt noen norske pornofilmer, får jeg høre at det har vært noe, men at det var veldig ”lugubre greier.”

K-Lageret

Noen kvartaler unna ligger en litt mer luguber sexbutikk. Et bitte lite skilt er alt som forteller at det er noe der i det hele tatt, og det er vanskelig å skjønne hva K-Lageret er for et sted før du går inn og ser hyller fulle av vibratoer og pornofilmer. Bak disken står en svært hyggelig kassadame som mer enn gjerne snakker om det hun mener er gammeldags tabu.

- Det er flere som går forbi butikken og spytter inn døra. Og vinduene har blitt knust mange ganger. Man skulle tro at vi hadde kommet så langt at sex og porno ikke var så farlig lenger, men det er tydeligvis mange som ikke eier folkeskikk, sier hun og ruller med øynene.

Hun forteller derimot at K-Lageret fortsatt selger ganske mye pornofilm. De har mange stamkunder, men de som kjøper film er som regel litt oppover i årene. Noen er kanskje ikke så flinke til å bruke internett, men flere sier at de kjøper dvder fordi det er stas å ha coveret i hylla. Andre igjen kommer og kjøper 10-15 filmer av gangen og vil ikke ha med coveret, fordi de har så mange filmer hjemme at de ikke har plass.

Men også her er det svært lite filmer med handling, og enda færre fra Norge. I en hylle ser jeg en film kalt Sex i Oslo med skuespilleren Isabel Vibe, som også har tatt ferden over til tradisjonell spillefilm i horrorfilmene Hora 1 og 2. Kassadama vet ikke så mye mer om den, men anbefaler at jeg snakker med sjefen hennes, som står bak disken i butikken Playhouse shop.

Playhouse shop

Bent er en dansk mann som har vært i det norske pornomarkedet i 12 år. Han driver fire sexbutikker i Oslo, og tjener fortsatt godt på salg av pornofilmer.

- Over hele verden meldes det om sterk nedgang i salget av pornofilm, men det har ikke jeg merket noe til. Det er nok mye fordi Norge var så seint ute med å fjerne "pornosladden" og Norge har vært et U-land når det kommer til porno.

Bent mener at mange av de som kjøper pornofilmer tenner på selve handelen, og han har ofte sett samme kunder komme innom flere av hans butikker på samme dag. På spørsmål om hva som selger mest, får jeg et ganske overraskende svar:

- Da jeg begynte i bransjen trodde jeg det handlet om å ha filmer med penest jenter. Det gjør det ikke. Filmkundene vil ha det ekstreme: Fisting, tranny, hairy, granny og feite damer er det som selger.

Han forklarer at de som kjøper mye pornofilm gjerne har gjort dette i 30 år, og har kommet til et punkt hvor det bare er det ekstreme som tenner. I butikken hans på vestkanten av Oslo er det derimot en annen trend som gjelder, da vestkantkundene ikke bryr seg om detaljene, men bare vil ha det som er «best».

På spørsmål om norske filmer, rister han stille på hodet og sier det står svært dårlig til. Han husker han solgte godt av filmene til Aylar i sin tid, men siden den gang har det vært stille.

- Nei, Norge trenger en ny norsk pornostjerne, sier Bent og smiler.

Hotshop

Da jeg går derifra husker jeg filmen Sex i Oslo. Litt rask googling viser at den er produsert av bedriften Hotshop, som har en butikk litt lengre opp på Grunerløkka, midt i et boligstrøk. Butikken har store vinduer som er helt sorte, men navnet på veggen viser at jeg er på rett sted. Et skilt annonserer at de selger produkter kjent fra NRKs Trekant.

Butikken er ganske stor, og har en enorm kjeller full av pornofilmer. Tusenvis av dvder er delt opp etter kategorier, og et eget rom er dedikert til homseporno. De har til og med en kurv med VHS kassetter. Dette må vel bety de ansatte har ganske god peiling på bransjen, tenker jeg. Mannen bak kassa blir derimot svært lite vennlig da jeg presenterer meg og spør om de fortsatt produserer pornofilm.

- Det er snart 10 år siden, så der har du gjort jævlig bra research må jeg si.

Jeg forsøker å stille ham noen flere spørsmål, men han himler bare med øya og sukker i forakt. Da jeg til slutt spør hvorfor de sluttet, bjeffer han ut at det er fordi pornobransjen ikke får statlig støtte slik som resten av filmnorge, i en såpass hard tone at jeg ikke er sikker på om han mente det som en spøk, eller om han faktisk er bitter fordi staten ikke støtter opp om pornoproduksjon. Jeg begynner derimot å ane hvor advarselen om ”lugubre greier” stammer fra.

På veien ut av butikken ser jeg en plakat på veggen som reklamerer for Sexhibition. Datoen er bare noen få dager unna, så jeg ringer til arrangøren.

Nils Ally

Nils Ally har arrangert Sexhibition i Oslo i 15 år. Han har også spilt i en og annen pornofilm selv, og er mer enn villig til å snakke om den norske pornobransjen. Ifølge ham er det et bittert tema for mange.

- Jan Børge Wilsbeck er den som egentlig har produsert den store bolken av norske pornofilmer, helt fra midten av 90-tallet. Han er fly forbanna på internett, fordi det har ødelagt markedet. Men hvis vi ser litt tilbake, så skjedde akkurat det samme med VHS-markedet når DVDen kom. Vinnerne er de som har vært flinke med nye media.

Ally forteller at pornoprodusenter tjente veldig godt på at porno var ulovlig. Primeksempelet på dette er Leif Aage Hagen, eller ”Porno-Hagen”, som etter å ha blitt fradømt retten til å drive næringsvirksomhet i Norge, flyttet til Sverige og ble en av landets rikeste, med en formue på over 100 millioner svenske kroner.

Ally avslører også at han ofte blir kontaktet av norske jenter som vil spille i pornofilm. Problemet er derimot distribusjon.

- Å produsere en pornofilm er jo greit nok, men Norge har hatt en så streng restriksjon mot distribusjonskanalene, så man har aldri fått etablert noe nettverk i Norge. Og hva skal man da gjøre med produktet når man har laget det? Når jenter kontakter meg så har jeg henvist de peneste til den svenske pornoregissøren Mike Beck. Jeg tror ikke det har vært produsert noen norske pornofilmer siden 2009.

Da jeg nevner at Bent fra Playhouse mente det ikke var så viktig at jentene er pene, er han ikke helt enig.

- Du har et ganske stort marked på dette alternative feltet, men 80% av alle DVDsalg er alltid fra den ”pene” sjangeren. Homsene digger også pornofilm, og de bruker ofte større prosent av sine inntekter på porno enn heterofile, fordi heterofile gjerne har familie og barn. Men homseporno er fortsatt bare 8-10% av markedet.

Teknologien har gjort det billigere å produsere porno. Digitale kameraer, billige redigeringsprogrammer og lavere kunnskapsterskel har gjort at alle og enhver lager amatørfilmer av seg selv og legger det ut på nett. Men hvor mye vil det koste å produsere en profesjonell pornofilm?

- Jeg vet at i 2003, så brukte Jan Børge oppimot 130.000 på å produsere en film. Det var inkludert flyreiser, hotellopphold, mat, produksjon, trykking, osv. Det var alle kostnadene han hadde.

Da dette var i tiden før salget ble lovlig, er det vanskelig å si akkurat hvor mye filmen tjente inn, men Ally tror det tok noen år før det gikk i null. En som tjente mye større summer på pornofilm i Norge, var Rocco med sine russefilmer. Bare den første filmen skal visst nok ha solgt over 10.000 eksemplarer til en stk. pris av 250,- uten at det er lett å finne noen troverdig kilde på dette.

- Antallet er nok riktig, men det er veldig vanskelig å si hvor mye den tjente inn, for Rocco var litt av en luring og opprettet et firma i England for å slippe unna skattemyndighetene. Men det han holdt på med var bare en egotrip og jukserier. Jeg tror ikke det var en eneste ekte russ med i noen av filmene hans.

Hvor mye får skuespillerne betalt da?

- En ukjent jente kan tjene mellom 5000 og 12000 kroner pr film. Når Stein-Erik Mattsson var sjefsredaktør for Aktuell Rapport, så vet jeg han betalte opp til 20000 for en bildeserie av en jente. Guttene er nesten heldige bare de får lov til å bli med, og det er ingen tvil om at det er jentene som er dronningene av denne bransjen. Det er kun jenter som blir store stjerner, og ingen bryr seg om det er den samme mannen som går igjen og igjen på samtlige filmer. Egentlig er de ikke mye mer enn vandrende dildoer.

Da jeg spør han om filmer som har handling, og ikke bare sex, begynner han å le.

- Da må du se på True Blood og Game of Thrones. Det er så mye nakenhet i de seriene at det er det nærmeste du kommer pornofilm med handling idag.

Han inviterer meg for øvrig også til Sexhibition, og sier det vil være flere pornoaktører der som jeg burde snakke med.

Sexhibition

Da jeg ankommer Rockefeller konserthall er det kø utenfor. Siden alle sexbutikkene jeg har vært innom har vært nesten tomme, marker jeg plutselig at det er litt ubehagelig å stå i kø ute på gata for å komme inn på en sexmesse. En inngangsbillett koster 250 kroner og jeg blir ganske imponert over at såpass mange vil betale for å få komme inn i det som egentlig er et kjøpesenter. Blant en liten hær av kjøpelystne sexkunder, tukler jeg med mobilen og håper ingen jeg kjenner kommer forbi.

Da jeg endelig kommer inn blir jeg litt overrasket av hvor liten messe det egentlig er. En håndfull boder selger vibratorer i alle former og farger, mens en stand har spesialisert seg på kinky klær og korsetter. Messens kjerne er konsertscenen som er rigget opp med flere strippestenger, og stadig nye kommer opp på scenen og kaster klærne mens de svinger seg rundt. På veggene henger det plakater som sier at det ikke er lov å onanere, og en håndskrevet meny viser også at det er mulig å kjøpe vårruller og thai curry, uten at jeg ser noen stille seg i kø til det.

Butikken Duoshop er representert med en stand, og der treffer jeg på to svært hyggelige selgere som forteller at de faktisk selger så mye film at de selv har blitt nysgjerrige. De har spurt sine kunder hvorfor de kjøper dvder når porno er så lett tilgjengelig på nettet, og fått høre at flere synes det er fint å støtte opp om bransjen, og at stjernene fortjener å få betalt.

6appeal.no

En kar som graver i en kasse full av pornofilmer, plukker ut syv dvder han vil kjøpe. Selgeren konstaterer at de koster 200 kroner totalt, og jeg blir overrasket av den lave prisen. Dette er standen til nyoppstartede 6appeal.no som drives av folk som har jobbet med både Tanja Hansen og norske Rocco.

6appeal-selgerne husker tilbake til alt oppstyret rundt russefilmene, og forklarer at mye av grunnen til at de solgte så mye var all gratisreklamen de fikk gjennom media.

- Folk ble rasende og ville beskytte unge russejenter fra å havne i Rocco sine klør. Og for hver skremmende overskrift solgte filmene stadig mer. Alt var planlagt spill, og det hadde lite å si om jentene ikke var ekte russ.

Når erfarne pornoskuespillere blir leid inn til å late som de blir overtalt til å spille inn sin første pornofilm, kalles det gjerne gonzoporno. Dette har blitt enormt populært, og pornosider som Casting Couch, Fake taxi, Street Pickus og Money Talks, der en eller flere menn overtaler tilfeldige kvinner til å ha sex, er blant de mest inntjenende i verden. Om dette kanskje ikke er det man først tenker på som spillefilm, har det likevel omtrent like mye handling som den gjengse ”found footage”-filmen som for eksempel Blair Witch Project eller Cloverfield. Ofte er det filmet med skjult kamera og du ser gjerne jentene ta imot penger for sex. Da dette egentlig ville være ulovlig siden det i praksis er filmet prostitusjon, peker karene fra 6appeal på at det selvfølgelig alltid er juks og fanteri.

- Hvis folk tenkte seg om, så hadde de nok skjønt at all gonzoporno er fullstendig scriptet. Ellers hadde jo de som lagde det risikert å bli saksøkt eller drept. Jeg tror nok at de fleste også egentlig skjønner at alt er avtalt spill, men det er fantasien om at det er mulig å overtale en totalt fremmed til å ha sex som gjør at man setter motforestillingene til side.

6appel forteller også at de har planer om å starte opp nye pornoproduksjoner, og mener at det faktisk produseres en del norsk porno, men at det ikke selges i Norge.

- Bare i går ble det filmet en gangbang scene i Trondheim. Det var en proff produksjon, med kamerakran og alt mulig, sier den ene selgeren ivrig.

Selv om bruk av kamerakran i en pornofilm kan virke unødvendig, så vitner det også muligens om en litt større produksjon. Men filmen hadde visst nok ingen handling, og da jeg spør hvor filmen blir distribuert, henviser de meg til MonicaMilf som står på en stand litt lengre bort.

MonicaMilf

Monica har vært i bransjen i 20 år, og er den eneste som fortsatt produserer pornofilm i Norge. Hun har en hjemmeside med over 150 medlemmer, som betaler en månedsavgift på 150 kroner hver. Den frittalende kvinnen har også 18.000 følgere på Twitter, men sier hun har ”jobbet ræva ’ta seg” for å komme dit hun er i dag. Bokstavelig talt, spør jeg. Ja, svarer hun og ler.

- På et tidspunkt tenkte jeg å prøve noe annet og utdannet meg som hjelpepleier. Jeg jobbet som det i to år, men ble møkka lei og sa ”Få meg tilbake til porno så fort som faen!”

Selv om hun trives godt i jobben, er hun også ganske bitter på det hun kaller ”Dobbeltmoralens land”.

- Nå lever vi i 2014 og Norge har kommet så langt at det er helt greit at folk holder på med porno; bare det ikke er noen du kjenner. Hvis folk får vite at du har spilt inn en pornofilm, så blir du baksnakket av venner, foreldre blir kjempeskuffet, og du vil slite med å få deg andre jobber. Så når du først har vært inne i pornobransjen er du der som regel for resten av livet.

Hun mener svært få forstår forskjellen på sex og kjærlighet, og insisterer på at dette er to vidt forskjellige ting.

- Når jeg spiller inn en pornofilm, så er det sex. Når jeg lukker rommet til soverommet sammen med mannen min som jeg har vært gift med i 22 år, så er det kjærlighet.

Da jeg spør henne om filmer med handlig og nevner gonzoporno, forteller hun at hun faktisk har spilt inn sin egen ”casting couch” hvor det har vært menn som har sittet på sofaen, og hun som har vært den som overtaler. Hun har også arrangert såkalt ”fanfuck” og forteller at det nylig kom en mann fra Nederland for å spille inn film med henne.

- En del av filmen med denne mannen viste at vi snakket sammen og jeg tok ham med rundt i Oslo. Han var her i to dager og trivdes godt.

Hun har heller ingen planer om å slutte og på spørsmål om hun kommer til å holde på i 20 år til, svarer hun:

- Så lenge folk kjøper, så står jeg på. Jeg gjør det så lenge det er moro.

© Copyright by Torgeir Blok 

Denne saken ble først publisert i Natt&Dag 5/2012

Det er lite som gjør meg like forbanna som når folk spør etter filmtips, men steiler da jeg foreslår noe som er eldre enn holdbarhetsdatoen på biola med jordbærsmak. Det er jo en kjent sak at alt faktisk var mye bedre før, og dette gjelder også filmmarkedet mer enn noen gang. Men hva er egentlig galt med dagens film? Jo, det skal jeg si deg. Syv ting, for å være nøyaktig.

Tekst: Torgeir Blok

1. PG-hysteriet

Du har sett det utallige ganger: Det übervoldelige filmslagsmålet som gjerne knuser en halv jordklode med masseødeleggelsesvåpen fra andre planeter, uten å forårsake så mye som et eneste skrubbsår. Grunnen til at dagens voldsscener har blitt så fordervelig blodfattige er fordi nymotens actionkalkuner som for eksempel Transformers opererer med såpass svimlende budsjetter, at de er helt avhengige av å holde moroa innenfor aldersgrensen PG-13 (barn under 13 må være i følge med foreldre) for å nå en bred nok markedsgruppe, og sådan tjene budsjettet tilbake.

Derved blir filmer som Sucker Punch klippet til konturene av papirfigurer for å fjerne enhver bloddråpe, antydning til smerte, eller naken hud. Dette er altså en voldsfilm som utspiller seg på en bordell, hvor blod og pupper burde fylle opp hver scene, men isteden har blitt redusert til en lett forglemmelig putekrigsfilm.

Og problemet med å tynne ut all antydning til blod og sex er ikke bare at det ufarliggjør voldshandlinger og formidler vrangforestillinger om nakenhet til de som akkurat har begynt å interessere seg for slikt, men det saboterer også interessen for hvordan det går med karakterene i en historie. For hvis vi får se helteskikkelse bli utsatt for noe virkelig voldelig som er så grusomt og barbarisk at det får oss til å skjære grimaser, er det også mye deiligere å se hans rival få som fortjent til slutt. Men hvis blod og gørr tones ned, så føles heller ikke hevnen like berettiget.

2. PK-hysteriet

Før kunne vi se filmer om dverger, tjukkasser, negre, fregnetryner og brilleslanger. I dag handler de samme filmene om kortvokste, overvektige, mørkhudede, rødhårede og svaksynte. Den politiske korrektheten som holder dagens samfunn i kvelertak har gjort at alle ord og uttrykk må pakkes inn med bobleplast slik at ingen skal ta seg nær av noe som helst.

Gode hensikter til side: kutter man brodden, så forsvinner også all underholdningsverdi og kunstneriske aspekter. Det at noen blir fornærma er akkurat det som gjorde filmene interessante, og et «stygt» ord skaper svært sjelden borgerkrig. Se for eksempel på 50-tallets infomercials som viser hvordan godt skikkede husfruer skal te seg for å blidgjøre sine menn, og de aller fleste skjønner at foreldede stereotyper ikke gjør stor skade, men snarere er rett så komiske. Men i dag er dette ikke lov lenger. Nå må du beskyttes!

Komponisten Claude Debusy mente i sin tid at et hvert kunstverk alltid vil bli oppfattet som personangrep av visse mennesker. Sådan kan man også argumentere for at det ingen blir provosert av, heller ikke hører hjemme i en kinosal.

3. Shaken, and stirred

Husker du den gangen du kunne se et filmbasketak med beundring over koreografien og bli engasjert i perfekt tima close-ups av utrykksladde ansikt? Den tid er for lengst forbi.

Hver gang en filmkarakter er i fare i dag, så kan du banne på at kameramannen lar linsa fyke rundt som om han rister et polaroidefoto, for å skape en uoversiktlig følelse av ubehag. Battle Los Angeles, Cloverfield, Safe House, osv … Hva faen?

Jeg går ikke på kino med den hensikt å bli desorientert av bilder jeg kunne tatt bedre selv med telefonen. At det er fullstendig umulig å se hva som foregår i en film gir ingen ekstra «følelse av realisme». Hvis du ser en dokumentar eller nyhetssending med ekte bilder fra ekte krig, så er det ikke på langt nær like mye risting. Å holde et kamera i ro var nemlig noe de aller fleste lærte på barneskolestadiet, så hvorfor er det så vanskelig for de som liksom skal være litt flinke til dette?

4. Denne videoen er utilgjengelig i ditt land

Filmindustrien synger støtt den samme visa om inntektstap grunnet piratkopiering, slik de har gjort de siste tiåra. Samtidig får stadig flere streamingtjenester stadig strengere restriksjoner. Enten det er Youtube, ,HBO, Hulu eller Netflix, så skal du ikke surfe særlig lenge før du snubler over noe du ikke får lov til å se fordi du ikke befinner deg i indre Albuquerque. Til og med intervjuer, teasers og trailere som man skulle tro vil tjene på absolutt bredest spredning, blir tidvis geografisk begrenset.

I Sverige må man nå betale et ekstragebyr for hver harddisk og usb-stick man kjøper, fordi mafiakonsernet Copyswede på en eller annen måte har trumfa gjennom at all lagringsmedia muligens kan bli brukt til å oppbevare opphavsbeskyttet media, og man derfor må betale en «pirat-skatt». Man skulle kanskje tro det betyr at all media er fritt tilgjengelig i Sverige, siden de tross alt betaler en ufrivillig lisens for piratkopiering? Men neida, heller ikke søta bror får boltre seg fritt blant tjenester på INTERnett.

Heldigvis får Youporn fortsatt være i fred.

5. Oppmerksomhetsforstyrroppmerkforsomheforstyoppmerkforstyrrelse

Drive var en av fjorårets beste filmer. Hvorfor? Fordi den tok seg tid til å være det, og dessuten hadde nok selvrespekt til å tro at publikum faktisk var interessert i å følge handlingen. Den skilte seg ut fordi den ikke stressa med å dytte fancy kameraføring over dataanimerte landskaper mens steroideklumper sporadisk spytta ut catchy one-liners.

Rytmen i Hollywood har blitt såpass parkinsons-inspirert og nevrotisk, at det fremprovoserer ADHD som gjør det slitsomt å sitte stille i 90 minutter. Og selv ikke i favorittserien til bestemoren din, Dawnton Abbey, har én eneste scene som varer mer enn seksti sekunder.

Hei, du filmredigerer: Ro deg ned! Et godt bilde kan godt vare i minutter. Å sette opp tempoet antyder bare dårlig selvtillit.

6. Hakke jeg sett deg før?

Siden en stor andel av filmene som går på kino består av sequels, prequels, threquels, remakes, reboots og «reimagined» versjoner av istykkerpulte historier, er det med stor sannsynlighet ikke astrologiske forklaringer på deja-vu opplevelsene du får i kinosalen.

At Norge også nå kaster seg inn i remake-balletten med nyinnspilling av Reisen til Julestjernen varsler ille. Er verden tom for gode ideer?

7. Tween, altså, lixom (ti-hi).

Samme hvor deilig det er å hate innmarsjen av tween-filer, beviser den massive suksessen til The Hunger Games at fenomenet ikke kommer til å forsvinne med det første. Filmer skreddersydd for barn i starten av tenårene er ikke noe nytt, men da vi på 90-tallet idoliserte grumsette antihelter fra klassikere som Pulp Fiction, The Crow, Trainspotting, og Fight Club, blir dagens småvalper beleiret av retusjerte androgynvesener i vampyrfilmer uten blod, sex eller banneord.

Det lyser en alderslampe i hodet mitt når jeg klager over at populærkulturen var mye bedre for femten år siden, men faen heller: denne småbarnsfeministiske klisjekladden av en betent snørrsjanger burde for lengst bli snytt ut av kinosalenes nese.

 © Copyright by Torgeir Blok

I juli 2011 ble skrekkfilmen A Serbian Film totalforbudt i Norge. Det betyr at ingen får lov til å selge, leie ut, eller vise filmen for et offentlig publikum, uten å risikere fengselsstraff på opptil et halvt år.

Tekst: Torgeir Blok

Forbudet kom på plass etter at en «flom» av klager skal ha kommet fra personer som har vært så uheldige å ha sett filmen. Hvor stor denne «flommen» angivelig var finner jeg ikke noe informasjon om, men jeg regner med at det må en handfull mennesker til før du kan ty til slike billedlige uttrykk. Og dette er altså ikke bare mennesker som har sett filmen og mislikt den, men folk som har tatt seg bryet med a finne ut av hvem som regulerer slikt, lett opp en adresse for å kontakte dem, og skrevet en klage for å fortelle akkurat hva de mener om saken.

Men hvem i all verden er disse menneskene? Har du noen gang vært såpass irritert på en film?

Siden vi tross alt har å gjøre med en serbisk splatterfilm, så jeg vil tro det er trygt å si at det ikke akkurat er bestemor på Toten som har snublet over den på NRK2 en torsdagskveld. For TV-kanaler har selvfølgelig heller ikke lov til å sende filmen.

Jammer og gråt

Disse partypooperne har vel vitende bestemt seg for å gå til anskaffelse av A Serbian Film, mest sannsynlig nettopp fordi de har hørt at den skal være ganske så jævlig, bare for å løpe til Medietilsynet og grine om det etterpå. Vi har altså å gjøre med radikale bedrevitere som vil beskytte folk mot ting de selv ikke liker, og gjør sitt ytterste for å sabotere andres interesser.

Slike sutrehuer er å finne over hele verden, og truslene om rettslig forfølgelse for de som måtte våge å trosse forbudet er høyst reelle. Dette fikk programansvarlig ved Sitges Film Festival i Spania erfare, da de ble arrestert for å ha A Serbian Film på plakaten. Derved ble også de som hadde kjøp kinobilletter effektivt beskyttet fra å se en film som de hadde gledet seg til.

Men jo da: Filmen er blodig og fæl og full av voldtekt og tortur, og det er langt ifra barne-TV. Men det er nettopp derfor det kalles en «skrekkfilm». Den er skrekkelig. Hvor mange slappe thrillere og daffe grøssere har du ikke blitt irritert over, fordi de simpelthen er hverken spennende eller skumle? Så det å forby en skrekkfilm som gjør deg skremt, er like dumt som å forby en komedie som får deg til å le.

Ulovlig kunst

Tenk hvis vi hadde gjort det samme med andre kunstformer. Hva om Tono en dag bestemte at det var ulovlig å selge Dimmu Borgir-plater? Eller om en prest skulle få bestemme at fotograf Andres Serranno ikke fikk vise sitt mest kjente blide «Piss Christ»? Dette er selvfølgelig latterlig og hinter om en totalitær stat hvor tankepoliti passer på hva du får lov til å se og høre. Men i filmverden er dette altså en realitet. For det finnes faktisk noen gledesdrepere som sitter og bestemmer hvilke filmer du og jeg skal få lov til å se.

Disse folka har tatt en rekke fjollete beslutninger før, og forbydd komedier som Life of Brian, Creepshow, Return of the Living Dead, Death Race 2000 og Evil Dead 2.

Anerkjente kvalitetsfilmer av andre slag har også blitt forbudt etter at en eller annen idiot har blitt krenket. Killing of America var for eksempel litt for realistisk i sin avbildning av Amerikas skyggeside, selv om det var en dokumentar. Cronenberg-filmen Crash ble også stoppet fra å bli vist på kino Oslo, siden noen ikke likte å se folk som tente seksuelt på trafikkulykker. Dette i samme by der en av de største turistattraksjonene er en park full av mennesker i alle aldre, klistra sammen i en massiv granittorgie.

Hensiktsløse forbud

Ikke bare er forbudet av A Serbian Film ren idioti i seg selv, men det fungerer selvfølgelig helt mot sin hensikt. Akkurat som Marilyn Manson i sin tid bare solgte flere plater når bibelryttere protesterte hans ankomst til Quartfestivalen, er det selvsagt nå også en stor skare filmentusiaster som vil strekke seg langt for å anskaffe et eksemplar av A Serbian Film etter forbudet.

For samme hva sensurrytterne liker å påstå, så er det nemlig ikke slik at alle og enhver liker de samme tingene. Jeg har nemlig også sett en mengde filmer jeg ikke har kunnet fordratt. Mange av disse har også unektelig negativ innflytelse på alle som blir utsatt for dem, uten at det trenger å være hint av blod eller nakenhet involvert. Det er for eksempel liten tvil om at Disney er hovedansvarlig for at forvitnede frøkner venter hele livet på å bli hentet av en drømmeprins på en magisk enhjørning, i stedet for å ha sex med fulle filmjournalister de meter på byen. 

Så hvis A Serbian Film er forbudt, så må sannelig hele katalogen til Disney også bannlyses. Alle som viser snurten av syngende dyr bør sporenstreks settes i fengsel. Og de som viser videoer med snakkende biler må miste førerkortet.

Om dette virker en smule totalitært, så er det bare å gjenta for seg selv at: 

At alle regler og forbud er for mitt eget beste.

© Copyright by Torgeir Blok

Snuffilm er noe ekte. Det er også noe forferdelig. En snuffilm er noe så grusomt, skittent, ondskapsfullt og totalt pervers, at du ikke kan annet enn å krølle tærne i ubehag. For en snuffilm er noe som får deg til å føle.

Tekst: Torgeir Blok 

Veien til snuff er en lang passasje gjennom ekstrem vold og tortur, pornografi og blod, likegyldighet og depresjon; hvor forvridde bilder av angst konstant pisker deg i ansiktet. Og når du vasser opp til hornhinnene i forurensede tanker, da møter du en kar som heter Stian.

Som en hengiven skrekkfilmentusiast hadde jeg vært på leting etter den ultimate fryktopplevelsen i mange år. Jeg hadde en personlig samling av flere tusen filmer, og hadde sett de fleste voldsfilmene som var tillat i Norge, og en god del av de som var forbudt. Men legenden om snuffilmer hadde alltid pirret. Så jeg begynte å grave.

Begrepet «snuffilm» ble først brukt av en av Charles Manson sine disipler for å beskrive en film der den notoriske kultlederen hadde drept noen foran kamera. Dette viste seg derimot å være ren løgn. Og historien om snuffilm starter egentlig med en helt annen skral mikrobudsjettsproduksjon fra 1971, kalt Slaughter.

Selv om Slaughter påstår å være en skrekkfilm, så er den ikke særlig skremmende. Faktisk så er den såpass elendig at ingen distributør ville gi den ut, og etter at den var ferdig spilt inn, ble filmrullene stuet vekk usett i et støvete arkiv. Der ble de liggende i flere år, helt til den relativt ukjente filmprodusenten Allan Shackleton gjenoppdaget filmen i 1976, og kom opp med en genial plan for å tjene raske penger: Nemlig å spille inn en ny scene som han klippet inn på slutten av den ellers så traurige filmen.

Så akkurat da Slaughter egentlig skulle slutte i et soverom hvor et ungt par har sex, fortsetter denne nye scenen. Kameraet flytter seg bakover, gjennom den fjerde veggen, og man ser alt av kulisser og filmcrew som står ved siden av sengen hvor de to har sex. Illusjonen er dermed brutt, og vi forstår at vi ikke lenger ser på en film, men et slags «making of»-opptak av noen som lager en film. I andre ord er det altså ikke lenger skuespill, men snarere et opptak av virkeligheten.

Og så blir det voldelig. Mannen i sengen begynner å mishandle den unge kvinnen under ham. Han skriker skjellsord og slår, stadig mer intens. Det eskalerer helt til sadisten tar frem en kniv og skjærer opp kvinnens mage, drar ut innvollene hennes og gauler et seiersrop. Kameramannen sier at de burde stikke derfra fort, og bildet blir svart. THE END.

Hele denne ekstra scenen ble produsert i elendig lavbudsjettsstil, slik at når Slaughter hopper over til de nye opptakene blir bildekvaliteten plutselig annerledes, skuespillerne byttes ut, og det som skal forestille blod og innvoller er åpenbart ketchup og pølser. Det var heller ikke så viktig at det skulle se ekte ut, for produsenten Allan Shackleton sitt virkelige geni lå i markedsføringen. Han fikk filmen satt opp på kino og leide hjemløse folk til å stå utenfor å protestere mot de grusomme bildene.

Ryktet spredde seg raskt, og det var ikke lenge før feministgruppen Women Against Pornography hev seg på kalaset. Dermed fikk filmen en masse gratis publisitet, blant annet på nyhetskanalen CBS News. Og alle som hørte om den ble rasende. Publikum klaget og gråt, mens de flokket for å se den kontroversielle filmen. Nå het den derimot ikke Slaughter lengre, for Shackleton hadde gitt den et nytt navn: Snuff.

Tilbake til Stian. Lenge før absolutt all filmhandel ble gjort på internett, så fikk de fleste skrekkfilmjunkier fylt sitt behov ved å bytte slitne VHS-kassetter seg imellom. Noen ganger kunne du også finne sjeldne titler i dunkle videosjapper ved å lete gjennom «skattekister» med videokassetter ingen ville leie. Det var mens jeg rotet i en slik kiste, at jeg skvatt til da jeg plutselig oppdaget en ung kar som stod rett bak meg. Han lo og sa: «Hvis du er såpass lettskremt så bør du ikke se de filmene der.»

Definisjonen på snuffilm diskuteres stadig, men de fleste er enige om at det er fire krav som må oppfylles for at det skal kunne kalles ekte snuff.

1.    Et ekte dødsfall må inntreffe foran kamera.

2.    Spesialeffekter er ikke tillatt.

3.    Filmen må være laget for seksuell opphisselse.

4.    Og den må ha blitt produsert med den hensikt å tjene penger.

Så Snuff-filmen til Allan Shackleton er altså ikke egentlig en ekte snuff film. Drapet som forekommer er tross alt bare skuespill, og spesialeffektene er svært så åpenbare. Likevel skapte den myten om at ekte snuffilm fantes der ute, og det går fortsatt den dag i dag utallige rykter og vandrehistorier om noen som kjenner noen som kjenner noen, som en gang så en ekte snuffilm.

På tross av dette har en ekte snuffilm aldri blitt funnet. Eller for å si det på en annen måte som også vil blidgjøre konspirasjonsteoretikere: Hvis politiet noen gang har kommet over ekte snuffilmer, har de aldri offentliggjort funnene.

Mannen i videobutikken og jeg fant tonen umiddelbart. Navnet hans var altså Stian, og vi begynte å møtes regelmessig for å bytte videokassetter. Mye av moroa lå i jakten på forbudte filmer, og vi hjalp hverandre med å finne hypervoldelige rariteter. Det var nemlig ikke slik som i dag, at enhver film du kan tenke deg bare er et museklikk unna. For å få tak i de ordentlig grumsete undergrunnsproduksjonene måtte man gjerne ta kontakt med private forhandlere, og vi reiste flere ganger til andre land bare for å handle inn fullstendig usensurerte utgaver. For hva er vel vitsen i å se en skrekkfilm, hvis all skrekken er klippet vekk?

Den mest berømte myten om en ekte snuffilm ble startet av Charlie Sheen tidlig på 90-tallet. Som en hardbarka horrorfan var han også på leting etter det ekstreme, men møtte seg selv i døra da han kom over den sagnomsuste japanske filmen The Flower of Flesh and Blood. Dette er egentlig ikke mye annet enn en langdryg tortursekvens på 42 minutter, hvor en mann lemlester en ung dame på gruelig vis. Etter å ha hakket vekk armer og bein, skjært opp magen hennes og plukket ut innvollene, dør hun endelig. For de som orker å se filmen kommer døden hennes som en lettelse, da offerets lidelse endelig er over. Men før filmen slutter, tar gjerningsmannen fram en skje. Han graver så ut det ene øyeeplet hennes, og sutter på det som en kjærlighet på pinne.

The Flower of Flesh and Blood er nok den mest notoriske av denne type filmer, men den er langt ifra den eneste. Slike rene partering-sekvenser gikk sine runder på slitte videokasetter lenge før DVDens tid. Siden de ikke var å få kjøpt i noen som helst butikker, måtte man alltid snakke med private selgere som tilba seg å lage en kopi av en allerede uskarp kassett. Kvaliteten ble derved også dårligere for hver runde, så når man forhørte seg om slike obskure titler var det viktig å finne ut hvilken generasjon kopien var.

Da jeg selv så The Flower of Flesh and Blood var bildet såpass skurrete at det til tider var vanskelig å se hva som foregikk. Men uklarheten gjorde derimot opplevelsen bare skumlere. Og da Charlie Sheen snublet over filmen, sendte han sporenstreks sin grumsete kopi til FBI, overbevist om at han hadde sett ekte mord på film.

FBI startet også en etterforskning, men da de begynte å snuse rundt i hvem som hadde produsert filmen, var filmskaperne kjappe med å klippe sammen en dokumentar som viser hvordan den ble laget. Og selvfølgelig var alt bare skuespill og spesialeffekter. I dokumentaren kan du se at de filmer en haug med latexproteser, og hvordan «offeret» leker med falske innvoller for å få tiden til å gå mens hun blir påført blodig sminke.

I Japan ble The Flower of Flesh and Blood en av tidenes mest solgte videokassetter. Den fikk også en rekke oppfølgere, og var med på å skape sjangeren pseudo-snuff, eller liksom-snuff.

I dag er derimot myten om den originale filmen såpass overfortalt at all magien har forsvunnet, og internett har gjort det bortimot umulig å lure noen til å tro at det liksom skal være ekte. Da de grumsete videokassettene en gang var bortimot umulige å få tak i og du måtte komme i kontakt med lumske kretser for å i det hele tatt høre rykter om den, kan du i dag se filmen i sin helhet på youtube i skarp dvd-kvalitet. Men detaljklarheten hjelper ikke de nesten 30 år gamle effektene, og når filmen i tillegg har fått engelsk tekst, blir opplevelsen heller ufrivillig komisk.

Jeg hadde kjent Stian i over et år, da han kom til meg med et opprømt glis om munnen. Da jeg spurte hvorfor han smilte, tok han frem en grå, umerket VHS opp fra ryggsekken. Før han ville gi meg kassetten, måtte jeg imidlertid love at: «Hvis du blir tatt, forteller du faen ikke hvor du har fått den fra.»

Filmskaperne bak Flower of Flesh and Blood er ikke de eneste filmen som har fått politiet på nakken. En annen som i sin tid ble straffeforfulgt, er den legendariske regissøren Ruggero Deodato, etter at han lagde den grusomme Cannibal Holocaust i 1980. Dette er en slags mockumentary (eller liksom-dokumentar) som gir seg ut for å vise de siste timene til et ekte filmcrew på deres ferd i Amazonas for å filme kannibaler, bare for å ende opp som menneskemat selv.

For å få det til å virke ekte fikk regissøren skuespillerne til å skrive under på at de ikke skulle vise seg offentlig i minst et år etter premieren. Men planen virket litt for godt, og Deodato ble anholdt for å ha forårsaket døden til alle involverte. Han måtte dermed fremskaffe skuespillerne igjen, for å bevise at de fortsatt levde i beste velbefinnende.

Likevel var drapene såpass overbevisende at filmen ble forbudt i over 60 land. Dette fungerte derimot bare mot sin hensikt, og gjorde filmen til en megasuksess som tjente inn mer penger enn E.T. som kom ut omtrent samtidig. Og ideen om å late som skuespillerne ble drept på ordentlig ble senere gjentatt av folkene bak The Blair Witch Project, med enda større økonomisk gevinst.

Bare det å holde i videokassetten til Stian fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Når vi så på filmer sammen ellers, gjorde vi alltid en sport av å påpeke juksinga:

«Kniven er av plastikk.»

«Innvollene har feil farge.»

«Blodet renner for fort.»

«Armen er av latex!»

«De klippet i sekvensen og byttet skuespilleren med en dukke…»

Vi kunne alle triksene. Og det å forstå hvordan noe ble laget, var vår måte å takle de ekstreme bildene vi konstant utsatte oss selv for. For ingenting er skummelt når du vet det ikke er ekte. Men denne gangen ville Stian ikke gi noen forklaring.

Det finnes utallige såkalte shockumentarer, det vil si sjokkerende dokumentarer om død og fordervelse, som sirkulerer i skrekkfilmens undergrunn. Mest berømt er Faces of Death-serien, som bl.a. illustrerer diverse henrettelsesteknikker svært realistisk. Men samme hvor grusomt (eller underholdende) disse måtte være, så er alt fortsatt bare juks og fanteri.

Men Faces of Death gjorde også nok suksess til å få en egen spin-off serie kalt Traces of Death. Og der er dødsfallene faktisk helt ekte. Men siden disse stort sett er sammensatt av gamle nyhetsvideoer, opptak av medisinske operasjoner, og andre korte klipp, oppfyller de ikke kravene om å være drap utført foran kamera med intensjoner om økonomisk gevinst, og kan derfor ikke klassifiseres som ekte snuff.

Videokassettene med Traces of Death har nok også for lengst utspilt sin rolle, siden det i dag ikke er vanskelig å finne autentiske snutter på internett av folk som blir halshugd av diverse ekstremister. Slike opptak av ekte drap var en stund såpass populære at de ofte ble delt på Facebook som en spøk, hvor noen syntes det var gøy å lure andre til å se helt grusomme klipp mot sin vilje. Men heller ikke disse kan kalles ekte snuff, da de ikke er produsert for seksuell nytelse.

Jeg satte Stians kassett inn i videospilleren og trykket på play. Hvit snø flimret på skjermen, men ble gradvis måket vekk fra en svart bakgrunn. Høytalerne ga fra seg en blanding av ubehagelige lydeffekter. En spiker skrapte mot en tavle og katter hveste mens noen spilte skumle jazznoter på en kontrabass. Bildet ble rødt, og en hvit tittel kom til syne: Broken.

Det er ikke uvanlig for seriemordere å få kjendisstatus, og Tsutomu Miyazaki ble i sin tid berømt for å ha gjenskapt scener fra Flower of Flesh and Blood på ordentlig. Da han omsider ble arrester, ble det funnet flere videoer i leiligheten hans hvor han hadde filmet seg selv mens han torturerte fire kvinner til døde. Disse filmene oppfyller derved flere av kravene for å kalles ekte snuff, men siden morderen bare beholdt kassettene til sin egen forskrudde glede, uten intensjon om videre distribusjon, faller heller ikke disse innenfor. Men mediaoppstyret rundt saken satte derimot en stopper for flere oppfølgere til Flower of Flesh and Blood.

Tittelen Broken gjorde at jeg ble skuffet. Alle skrekkfanatikere på jakt etter mytiske snuffilmer visste at slike bare skulle være rå opptak av noen som blir drept, uten hverken titler eller rulletekst. Og Broken var ikke engang pseudosnuff. Istedenfor ble en motbydelig blanding av pornografi og dårlig smak smurt utover skjermen. Heldigvis varte det ikke særlig lenge og etter ca. 10 minutter begynte bildet å flimre igjen.

Massemorderen Miyazaki er langt ifra unik, og det har vært mange tilfeller av drapsmenn som har filmet sine ofre. Britiske Fred West ble i sin tid verdensberømt da det kom frem at han hadde drept en rekke kvinner, og begravd de under altanen, med hjelp av sin trofaste kone. I huset hans ble det funnet mengder av voldelig pornografi, og en av filmene skal bl.a. ha vist to menn som voldtok en kvinne, og fikk hvite mus til å gå gjennom et rør og inn i offerets underliv; ikke ulikt det Bret Easton Ellis senere ville beskrive i suksessromanen American Psycho.

Det ble også funnet åtte filmkameraer i huset til West. Og i en BBC dokumentar forteller en kvinne som jobbet i en nærliggende videobutikk, at Fred West hadde spurt henne om hun var interessert i snuffilmer. Hun svarte at de faktisk hadde den berømte filmen kalt Snuff i hyllene, altså den som er nevnt øverst i denne artikkelen. Men West sa at den bare var tull. Han snakket om ekte drap på video, og lurte på om hun var interessert i å kjøpe?

Denne anekdoten er muligens det eneste beviset på at ekte snuffilmer noen gang har eksistert. Men filmene til West skal derimot ha blitt makulert av politiet før noen fikk se dem.

Omsider sluttet tapen til Stian å flimre, og en kvinne kom til syne. Hun var bundet til en stol og med teip over munnen. På veggen bak henne stod det Kill Roy was here. To menn begynte å beføle henne, og snart gikk det over i gammeldags porno. Jeg lurte på om jeg skulle gidde å kaste bort mer tid på en pornofilm fra 70-tallet, men så plukket den ene mannen frem en rekke krypdyr opp fra jakkelommen. Den andre karen fant frem et gjennomsiktig rør som han førte inn i kvinnens kjønnsorgan, og dyttet en mus inn i røret, som så krøp inn i offeret. Jeg skjønte at jeg så på den samme filmen som massemorderen Fred West hadde hatt i samlingen sin.

Den velkjente horror-entusiasten og redaktøren i pornobladet Screw, Al Goldstein, har utlyst en finnerlønn på en million dollar til den som kan frembringe en ekte snuffilm. Mange mener det at ingen har forsøkt å hente denne belønningen i de 40 årene tilbudet har stått ved lag, er bevis nok på at snuffilmer aldri har eksistert. Andre igjen sier dusøren er et skandaløst påfunn, da folk har drept for langt mindre summer før, og belønningen dermed kan fremprovosere nye drap.

Kill Roy Was Here sluttet med at kvinnen lå bundet og skrek, mens en rekke mus klatret rundt på kroppen hennes. Skjermen ble plutselig rød, og en ny tekst kom til syne: Sexual Perversion - Whip and Pierce.

Asiatiske filmskapere er kjente for å tøye grensene, og det har lenge versert rykter om et klipp der en gruppe menn dreper og voldtar et nyfødt barn, i den rekkefølgen. Historien om filmen blir alltid fortalt av noen som kjenner noen som kjenner noen, og det har aldri blitt sporet tilbake til noe mer håndfast bevis. Men i 2011 ble den krigs-satiriske spillefilmen A Serbian Film forbudt i Norge for å inneholde liknende scener. Så selv om A Serbian Film er en særdeles vellaget produksjon hvor alt selvfølgelig er groteske spesialeffekter, ble den altså dømt som barneporno. All kjøp, salg, eller offentlig visning av filmen kan derfor resultere i opptil seks måneders fengsel.

På skjermen kom en håndholdt video av noen som fulgte etter en ung kvinne. Han overfalt henne og slo henne bevisstløs, og i neste scene var hun naken og bundet, i en skitten kjeller. Hun skrek da en mann iført bøddelhette begynte å torturere henne, og gjorde akkurat det tittelen lovet: Whip and Pierce. En skarp pisk kuttet opp huden hennes ved hvert slag, og nåler ble dyttet gjennom alskens ledd. Etter noen minutter blødde hun fra hele kroppen, og et tau var så stramt rundt halsen at hun måtte stå på tærne for å ikke bli kvalt. Men akkurat da bøddelen skulle til å drepe henne, sluttet filmen.

Jeg kunne kjenne pulsen banke gjennom hele kroppen. Jeg var kvalm og svimmel og trykket på stoppknappen. Jeg satt i stillhet en stund.

På slutten av 90-tallet annonserte en russisk hjemmeside åpenlyst at de leverte genuine snuffilmer. Siden het Candyland, og var drevet av Dmitri Vladimirovich Kuznetsov; en bilmekaniker i 30 åra som holdt flere barn fanget for å utsette dem for utenkelige grusomheter foran kamera.

Candyland hadde mange tusen kunder som betalte store summer for å få filmene tilsendt, og det var til slutt italiensk politi som konfiskerte over 3000 filmer i posten. Den offisielle rapporten sier at ingen av de over hundre barna som ble kidnappet av Kuznetsov døde foran kamera, men den italienske avisen Il Mattino publiserte dette utdraget fra en mail mellom Kuznetsov og en kunde:

-        Du må love meg at du ikke forsøker å lure meg, skriver kunden.

-        Slapp av. Jeg kan garantere deg at han virkelig dør, svarer russeren.

-        Forrige gang jeg betalte fikk jeg ikke det jeg ville ha.

-        Hva vil du ha?

-        Å se at de dør.

Jeg trykket på play igjen og en ny kortfilm begynte. Denne gang med tittelen Sexual Perversion 2: Cut and Burn. En dildo med utstikkende spiker ble brukt på en ny fastbundet kvinne, og huden hennes ble svidd med en gassbrenner. Alt ble gjort i en lang, sammenhengende tagning, så offeret kunne ikke byttes ut med en dukke. Det virket fullstendig realistisk, samtidig som det var produsert så billig at det umulig kunne vært budsjett til den kostbare jobben med å få spesialeffekter til å se såpass ekte ut. Flere filmer i samme stil fulgte, alle med like beskrivende titler. Alle hadde samme slutt, og bildet forsvant akkurat når det virket som offeret skulle dø.

Den vanligste unnskyldningen til hvorfor noen i det hele tatt vil se en snuffilm, er morbid nysgjerrighet. Trafikkulykke-metaforen blir hyppig brukt som en forklaring på hvorfor du simpelthen må titte på noe du egentlig ikke vil se. Hele appellen til skrekkfilmer er få å oppleve noe skummelt, men etter å ha sittet gjennom mengder av grusomme filmer, minker derimot adrenalinkicket for hver film.

Men du vil fortsatt ha mer, og derved er jakten på det ekstreme i gang. Før du vet ordet av det har det verste du kan tenke deg, blitt det beste du vet. Du lengter etter å føle frykt igjen. Å føle noe ekte.

Etter en rekke slike Sexual Perversion-klipp, kom tapen omsider til slutten av båndet. Jeg hadde da vært vitne til en rekke tortursekvenser som jeg var helt overbevist om at var fullstendig ekte, uten spesialeffekter. Men alle ofrene hadde vært i live på slutten av hver film, og jeg kunne fortsatt ikke skryte av å ha sett en ekte snuffilm.

I 2010 lot pornoregissøren Jason Whitman seg intervjue av bondagesiden www.ralphus.net, og avslørte hvordan han hadde produsert Sexual Perversion filmene. Hemmeligheten bak de grusomt realistiske tortursekvensene var like enkel som den var uforståelig: Han hadde simpelthen funnet ekstreme machokist-damer som faktisk likte å bli torturert. Etter hver innspilling hadde han spurt «ofrene» hvordan de opplevde torturseansen, og forsikret seg om at han ikke hadde gått for langt. Da damene derimot svarte at de hadde fått flere orgasmer mens han kuttet i dem, ble han alltid irritert av hvor vanskelig det var å fange kvinnelige orgasmer på film, når man ikke kunne se forskjell på hyling av glede og smerte. På spørsmål om han selv ble seksuelt opphisset av å torturere, svarte han platt at det aldri var noe mer enn en jobb.

Jeg ga videokassetten tilbake til Stian noen dager senere, og vi sluttet å henge sammen etter det. Min søking etter det ekstreme døde stille ut, og i disse dager setter jeg mye større pris på et godt drama eller en morsom komedie.

Men jeg kan fortsatt ikke fordra en lykkelig slutt.

© Copyright by Torgeir Blok